min fødselshistorie
I svangerskapsuke 22 fikk Merethe sjokk
Hun kjente plutselig at alt ble vått og at det drapp på gulvet. Til tross for alle bekymringene, sitter de igjen med en god opplevelse.
Dette er fødselshistorien til Merethe Rånerød Karstensen (33) fra Sandefjord. Historien er gjenfortalt av en journalist.
Det var en snøfylte desemberdag i 2022, at lillejenta vår kom til verden i svangerskapsuke 25. Nøyaktig to år etter pappaen hennes og jeg ble kjærester.
Hun veide 636 gram og var 30 centimeter lang. Bitteliten, men helt perfekt.
Svangerskapsuke 22
Det var sent en novemberkveld det hele startet.
Jeg var nå i svangerskapsuke 22. Vi hadde begynt å glede oss, så for oss at dette skulle gå bra, tross et noe komplisert svangerskap så langt.
Tidligere på dagen hadde vi gjort våre første innkjøp, og jeg hadde begynt å fylle kommoden med arvede babyklær fra størrelse 38 og oppover.
Vi gledet oss, men klokken 01.00 den natten skjedde det. Vannet mitt gikk. Jeg løp inn på badet og kjente at alt var vått. Jeg kjente hvordan det fremdeles dryppet.
Skjelvne og i sjokk satte vi oss i bilen for å kjøre til sykehuset. Ingen av oss sa et ord før vi var fremme.
Etter å ha blitt undersøkt, var det ingen tvil om at det var vannavgang, og jeg ble satt på en antibiotikakur.
Vi visste at babyer kan reddes fra uke 23, men at det er stor fare for alvorlige komplikasjoner.
Vi var begge enige om at vi ikke ville redde babyen for enhver pris. Men vi ønsket å forsøke dersom jenta i magen viste god evne og vilje til å overleve.
Det ble en lang natt hvor vi ble liggende å snakke om hva vi tenkte og følte, samtidig som vi klarte å være rasjonelle i denne vonde situasjonen.
Les også: Mens eldstesønnen så på Svampebob i stua, foregikk det utrolige ting på naborommet
Keisersnitt
Et par dager senere ble vi sendt videre til Ullevål sykehus. Jeg fikk lungemodningssprøyte og antibiotika intravenøst.
Legene og sykepleierne som møtte oss var fantastiske, og de fortalte oss ærlig hva som kunne skje videre.
I 2,5 uker ble jeg liggende på observasjonsposten, og jeg hadde nådd svangerskapsuke 25.
Alt så ut til å være stabilt med den lille i magen, og vi våget å tro på at hun skulle holde seg der inne til etter nyttår. Da ville jeg ha bikket uke 28.
Slik skulle det likevel ikke gå.
På kvelden fikk jeg murringer som ikke ga seg. Legen som undersøkte meg konstaterte at livmorhalsen min var under én centimeter.
Jeg ble flyttet til fødeavdelingen og fikk magnesiumdrypp, lungemodningssprøyte og riedempende. Midt på natten ringte jeg samboeren min og ba ham om å komme tilbake.
Utover morgenen tok riene seg kraftig opp. Jeg visste at det ville bli keisersnitt, siden jenta vår lå i seteleie og var for liten til å fødes vaginalt.
For hver rie jeg, fikk klemte jeg imot. Jeg trodde at jeg skulle klare å utsette fødselen.
Da åpningen var fire centimeter, og riene kraftige, tok det kort tid før pressetrangen kom. De ble jeg i all hast trillet gjennom de lange korridorene frem til operasjonsstuen.
Samboeren min fikk på seg en drakt, munnbind og skotrekk - og ble plassert i et hjørne i rommet.
Jeg måtte klatre fra sengen og over på operasjonsbordet. De hadde glemt å sette bremsen på sengen, så det ble litt ekstra spenning et lite øyeblikk da sengen begynte å skli vekk, men med litt hjelp fikk jeg kavet meg over.
Nyfødtintensiven
Nå var det ingen pauser mellom riene. Inne på rommet var det fullt av folk, og for meg føltes det kaotisk. Jeg lukket øynene, var i min egen boble og konsentrerte meg om å knipe og ikke presse.
Jeg registrerte at det kom en mann bort og snakket til meg. Det var nok anestesilegen.
Ut i fra stemmen forestilte jeg meg at det var en kar med masse skjegg, tatoveringer og kanskje ring i øret - men jeg så han aldri. Han holdt hånden på skulderen min og forklarte at de skulle forsøke å sette spinalbedøvelse på meg.
Han hadde en så rolig og behagelig stemme. Den roet meg helt ned, og jeg følte at jeg var i de aller beste hender og kunne slappe av. Etter flere forsøk på å sette spinalbedøvelse, mister de fosterlyden og jeg hører anestesilegen rope «sove!».
Det var som å trykke på en bryter, og alle viste hva de skulle gjøre. Jeg fikk en maske over ansiktet, og kort tid etter sovnet jeg. Samboeren min ble bedt om å forlate rommet og vente på gangen mens operasjonen foregikk.
Den lille jenta vår ble umiddelbart tatt med til nyfødtintensiv for videre behandling. Først utpå kvelden hadde jeg kommet meg nok til å kunne bli trillet i sengen for å møte henne.
Jeg la en hånd inn i kuvøsen. Hun var så bitteliten der hun lå. På grunn av den skjøre huden fikk vi beskjed om ikke å stryke på henne, men bare holde varsomt.
Dagene, ukene og månedene som fulgte var som en berg- og dalbane av følelser, og det ble et langt opphold på sykehuset før vi omsider kunne reise lykkelige hjem som en familie på tre.
Selv om fødselen på ingen måte ble slik jeg på forhånd hadde sett for meg og håpet på, så sitter jeg likevel igjen med følelsen av at det tross alt ble en fin opplevelse.
Jeg kjenner på en stor takknemlighet, og skulle gjerne ha gjort dette igjen, bare litt senere i svangerskapet.
