Min fødselshistorie
– I en sårbar situasjon ga helsepersonellet meg både omsorg og tid
Les Moumainas fødselshistorie her.
Dette er fødselshistorien til Moumaina Farah (29) fra Drammen. Historien er gjenfortalt av en journalist.
På grunn av høyt blodsukker over lengre tid, så var jeg godt i gang med en livsstilsendring før jeg ble gravid.
Jeg hadde derfor avtalt med fastlegen min at jeg skulle ta kontakt dersom jeg ble gravid, slik at jeg kunne starte med insulin for å holde blodsukkeret mitt nede.
Jeg ble henvist til diabetespoliklinikken, og der fikk jeg god opplæring i både kosthold og bruk av insulin. I løpet av svangerskapet var jeg innom der flere ganger for oppfølging.
To dager før fødsel ble jeg lagt inn på sykehuset. Der ble det satt inn en ballong som skulle få i gang rier og fødsel. Dette ble gjort av en kvinnelig lege som var både forståelsesfull og omsorgsfull.
Hun forklarte nøye prosessen med igangsettelse. På grunn av diabetesen, rådet de meg til å bli værende på sykehuset for observasjon.
Selv om mannen min var ved min side, så kjente jeg meg både redd og veldig engstelig.
Jeg hadde et ønske om å ha en fødsel uten smertelindring. Timene som fulgte før fødselen var i gang opplevdes smertefulle, og jeg husker lite fra akkurat den tiden der.
Som førstegangsfødende hadde jeg en frykt for alt som kunne gå galt med både babyen og meg. Heldigvis fikk jeg underveis mye informasjon om hva jeg kunne forvente videre og en bekreftelse på at det jeg følte var helt normalt.
Ikke minst ble jeg beroliget med at alt sto bra til med den lille i magen.
Les også: Etter barnehagen kunne Matheo sove helt til neste dag. Da innså foreldrene at noe ikke stemte
Følelsesladd
Etter to dager, tidlig på formiddagen, kjente jeg at jeg måtte begynne å presse. Mannen min ringte i alarmen.
I det jordmor kom inn i rommet så hun hvor preget jeg var av smerte, og hun fortalte meg rolig at fødselen nå var i gang. Jeg ble trillet av gårde til fødestuen, og det opplevdes som om jeg så kroppen min litt utenfra.
Mens riene sto på fokuserte jeg så godt jeg kunne på pusten min. Når smertene avtok litt, kunne jeg le og småprate med mannen min og jordmor - inntil smertene kom tilbake. Smertene var likevel kortvarige.
Fødselen gikk veldig raskt, og i løpet av bare én time var den lille jenta vår, Lola, endelig kommet til verden.
Det første møtet var svært følelsesladet. Det kjentes helt utrolig at vi endelig, etter ni lange måneder, fikk møte det lille barnet i magen.
Etter å ha blitt sydd noen sting, var fokuset på å få opplæring i amming og få i gang melkeproduksjonen.
Gulsott
Etter et døgn fikk Lola påvist gulsott, og vi ble sendt til barneintensiv. Etter elleve dager kunne vi omsider reise hjem som en familie på tre.
I ettertid av fødselen har jeg fått mye større respekt for min egen kropp, og jeg er imponert over alt det som kvinnekroppen får til.
Jeg hadde på forhånd ingen klare forventninger til fødselen, og ante ikke hva jeg hadde i vente. Selv om svangerskapet var utfordrende, så ble fødselen en veldig fin opplevelse og jeg følte meg hele veien trygg og godt ivaretatt.
Siden dette var vårt første barn, var både mannen min og jeg både redde og engstelige før fødselen var i gang. Jeg følte meg sårbar, og det var mange følelser og hormoner som vandret rundt i kroppen.
Først da vi kom hjem og fikk landet litt i den nye tilværelsen, begynte jeg å tenke over det vi hadde vært i gjennom:
Da slo det meg hvor mye det faktisk hadde betydd at legen som satt inn ballongen kom innom fødestuen, strøk meg på hodet og sa noen oppmuntrende ord da fødselen var i gang. Til tross for smerter, så ga det meg en visshet om at jeg var i trygge hender.
Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet overfor det fantastiske helsepersonellet jeg møtte på i løpet av oppholdet på sykehuset. De ga meg omsorg og tid - i en stund da jeg var på mitt aller mest sårbare.
