født for tidlig
Rolf veide bare 810 gram da han ble født
Christoffer står sammen med tre barneleger i rommet ved siden av og observerer gjennom et vindu alt som skjer. Kristine legges i narkose før babyen løftes forsiktig ut. Han er helt stille. Og blå.
Bergen mars 2018: Kristine Opheim Lindemann og Christoffer Lindemann venter sitt tredje barn. Babyen vokser fort i mammas mage, og jordmor fastslår terminen til 12. august.
Storebror Håkon er 12 år, og kom som en rakett etter fullgått svangerskap.
Malfred kom til verden med keisersnitt en drøy måned før termin. Han er seks år.
Kristine var dårlig i de to forrige svangerskapene, og hun er elendig nå. Hun kaster opp hver dag, har problemer med å få i seg mat og går ned i vekt.
I perioder er hun innlagt på Haukeland sykehus, bare ti minutters kjøretur hjemmefra. Her får hun næring intravenøst, pluss kvalmestillende medisiner uten særlig effekt.
Kristine og Christoffer er begge leger, men i denne situasjonen er de aller mest foreldre. På grunn av
Kristines krevende svangerskap har ekteparet barn med stor aldersforskjell.
«Du er den eneste jeg vet om som må feites opp etter en fødsel», sier Christoffer og smiler til sin gravide kone. Kristine må le, selv om kvalmen bølger gjennom kroppen.
Helgen 27.–29. april låner mormor de to eldste barna. Begge guttene gleder seg og snakker om alt de skal gjøre sammen. Kristine skal bare slappe av hjemme. Tror hun.
Les også: På dåpsdagen passet Linda på lillesøsteren sin. Ingen visste at 14-åringen selv var gravid
Får plutselig rier
Allerede fredag merker Kristine at noe er uvanlig i magen, babyen virker så rolig. Etter noen timer kjører Christoffer henne til sykehuset i den grå Audien. Kristine undersøkes og får beskjed om at hun har rier. Legene gjør alt de kan for å stoppe fødselen.
Kristine ligger med drypp og kjenner en klaustrofobisk varme, det er som om hun ligger i en sovepose hun ikke klarer å komme seg ut av. Christoffer er hos henne hele tiden.
Helsepersonellet har fullt fokus på den lille som ligger i seteleie med navlestrengen foran stumpen.
Legen setter lungemodningssprøyte. Foreldrene er klar over at de kjemper en kamp mot tiden.
Lungemodningen får bare virke i tre timer før Kristine trilles inn på operasjonsstuen med syv centimeter åpning.
Må ta ut barnet
Legene tør ikke å vente lenger.
Christoffer står sammen med tre barneleger i rommet ved siden og observerer gjennom et vindu alt som skjer.
Kristine legges i narkose før babyen forsiktig løftes ut klokken 02.38. Han blir et lørdagsbarn.
Han er helt stille. Og blå.
Christoffer vil dokumentere alt og filmer gjenopplivingen. Han vet de kan miste den lille sønnen, som veier 810 gram, og han vil gi Kristine muligheten til å se fødselen.
Teamet jobber intenst, det er mye teknikk og tall og lite baby.
Etter én time får Christoffer møte den lille gutten sin. Mamma Kristine må vente og er redd barnet skal dø før hun får se ham.
Etter et halvt døgn kan hun endelig møte ham. Hun har problemer med å skjønne at denne bitte lille babyen er hennes sønn.
Hun synes han ligner en oransje glassmanet. Huden er skjør og gjennomsiktig, øynene er lukket.
Navnet er en selvfølge
Farfar var overlege på nyfødtintensiven og jobbet med for tidlig fødte barn helt til han gikk bort.
Kristine og Christoffer trenger ikke å diskutere hva gutten skal hete. Han får navnet Rolf etter farfar og Halia, som betyr «til minne om en som var elsket».
Navnet plukket de opp under bryllupsreisen på Hawaii.
Rolf legges i respirator ett døgn, får deretter CPAP. Det er en slags pustemaske festet til nesen. Fra dag to får Rolf ligge på foreldrenes bryst så mye som mulig, hud mot hud.
De første ukene våger ikke Kristine å knytte seg til babyen. Gutten har mange alvorlige pustestopp, og hun er redd for å miste ham.
En dag Kristine sitter med Rolf på brystet, går alle alarmer og
et stort team stormer inn i rommet.
«Jeg får ikke luft i ham!» sier en sykepleier.
Kristine tror Rolf er død.
«Er det sånn det skal slutte?» tenker hun mens en kald klo strammer i brystet hennes.
Så blir hun vitne til hvordan legene gjenoppliver sønnen. Hun ser de har kontroll.
Det tar tre dager før Kristine går inn til gutten sin igjen. Den støkken hun fikk da hun satt med den livløse gutten sin, sitter lenge i. Men gutten er sterk, selv om han er liten.
Kristine skriver dagbok hver dag. Etter en måned kjenner hun det første snev av morsfølelse. Så velter morsfølelsen inn over henne.
Rolf er ikke lenger bare sykehusets knøttlille baby, han er Kristine og Christoffers elskede sønn.
Det blir enklere når foreldrene får lov til å skifte bleie på ham, uten å spørre noen om lov.
Les også (+) Mamma Ida (53) ville hjelpe datteren Anna (22) litt før fødselen. Så fødtes barnebarnet på badegulvet
Måtte få mat gjennom sonde
Kristine pumper seg åtte ganger i døgnet, og Rolf får de verdifulle dråpene gjennom en sonde i nesen.
Første gang Rolf blir lagt til brystet, er han fem uker. Brystknoppen er altfor stor for den lille munnen, og Kristine synes gutten ser ut som en bitte liten julekule som er lagt inntil en melon.
I tillegg til pustestoppene, oppstår det andre komplikasjoner.
Kristine er takknemlig for at sønnen blir hjulpet gjennom alt sammen. Han blir mer stabil.
Den ene broren til Rolf, Malfred, går siste år i barnehagen. Barnehagebarn har ikke adgang til avdelingen på denne årstiden på grunn av fare for smitte. Foreldrene bestemmer at dette også må gjelde for skolegutten Håkon. Først etter seks uker får guttene hilse på lillebroren sin.
Må være lenge på sykehuset
Mamma og pappa sover stort sett hjemme og bytter på å være på sykehuset på dagtid.
Det blir sommer, og sommervarmen fortsetter.
Etter 97 dager på sykehuset får Rolf lov til å bli med hjem. Da er det blitt 1. august.
Kristine har med seg over 40 liter av sin egen morsmelk fra sykehusets fryser. På det meste produserer hun 2,5 liter melk i døgnet, Rolf spiser 20 milliliter til hvert måltid.
Kristine roer ned pumpingen slik at melkeproduksjonen tilpasses behovet.
Da Rolf kunne komme hjem, fikk foreldrene med seg en metningsmåler hjem, denne viser hvor mye oksygen det er i blodet.
Meningen var at de skulle bruke apparatet et par uker, men han får fortsatt pustestopp når han sover. Da kan metningen synke dramatisk.
I begynnelsen gikk alarmen opp til 500 ganger i døgnet. Foreldrene deler natten i to, de tør ikke la sønnen være alene. Det er slitsomt og frustrerende, de føler de blir sett på som hysteriske legeforeldre.
Puster ikke godt nok
Broren Malfred har også en helsemessig utfordring og begynner på behandling.
Kristine føler at livet ikke har dreid seg om annet enn syke barn i flere måneder, og kjenner behov for å fylle det med noe annet også.
Begge foreldrene begynner å jobbe deltid da Rolf er fem måneder. Én av dem er til enhver tid hjemme.
Kristine priser seg lykkelig for melkebanken, som gjør at Christoffer kan gi babyen mat like godt som hun selv.
«Det eneste du duger til, er å være ku», spøker Christoffer, og begge ler.
De har vært sammen om bekymringene hele veien og klarer fortsatt å støtte hverandre.
I juleferien flyr de til Harstad på familiebesøk. Rolf har fremdeles måleren på foten, og da flyet kommer opp i høyden, synker oksygenmetningen så mye at foreldrene blir redde. De ringer sykehuset. Kanskje virker ikke måleren i fly? Det gjør den.
Så fort de er nede på bakken, har Rolf normal oksygenmetning igjen. Hendelsen fører til at utfordringen med pustestopp blir tatt på alvor.
Undersøkelsen viser at Rolf har dårlige lunger. Han blir fort sliten, vil sove og trenger CPAP for å blåse opp lungene når han sover.
Les også: Graviditeten ble et kvalmemareritt for Linda – veide 46 kilo da hun ble innlagt
Snakker tidlig og mye
Rolf er født inn i en turglad familie som samler på 2000 meters topper. De har hytte i Bodø, og de to eldste guttene er allerede drevne fjellgeiter.
Rolf begynner å gå 12. august 2019, den dagen han ifølge terminen skulle fylt ett år. Han snakker tidlig og mye, det er som å slå på en radio.
Rolf er en sosial og aktiv gutt som liker å være med på alt. Da foreldrene får et lite apparat med oksygenkonsentrat, som kan gå på batteri, blir livet enklere.
De vet at metningen faller når han befinner seg mer enn 900 meter over havet, og når han får pustestopp mens han sover. Nå er de forberedt.
Likevel kan det komme overraskelser, som den dagen familien er på biltur over Valdresflya.
Malfred, Håkon og Rolf sitter i baksetet. «Skal Rolf være sånn blå?» spør Malfred.
Da skjønner foreldrene at de befinner seg på 1300 meters høyde. Et kateter i nesen og slange bak øret gjør susen, oksygenapparatet er alltid med.
Rolf begynner i barnehage da han er 15 måneder. Han får sin egen assistent, som overvåker ham under soving. Han trenger fortsatt dagduppen sin, og han må sove med CPAP.
De ansatte ser når Rolf er sliten og trenger å tas litt ut av grupper med mye støy. Han får lov til å bli på småbarnsavdelingen et år lengre enn vanlig.
En voksen fra småbarnsavdelingen følger med ham da han begynner på storbarnsavdelingen. Det gir foreldrene en enorm trygghet å vite at Rolf blir så godt ivaretatt hele dagen.
Lillebror fødes også for tidlig
Det er masse liv og røre da vi besøker den aktive familien i Bergen. Tre år gamle Rolf sitter ikke mye stille. Han vil helst være med på alt.
Og han har blitt storebror til Odd Johann. Også han er født altfor tidlig, allerede i uke 23.
Det er bare to og et halvt år mellom Rolf og Odd Johann, og Rolf viser oss stolt babyen som ligger på et teppe på gulvet.
Lillebror har andre utfordringer enn Rolf, men pusteproblemene har de felles. De to guttene deler rom og har fått innvilget nattevakt fra hjemmesykepleien.
Guttene sover med hver sin CPAP og metningsmåler, «pipeRolf» og «pipeOdd», som storebrødrene kaller målerne.
Endelig kan både mamma Kristine og pappa Christoffer sove uten å være redde for pustestopp og fall i oksygenmetningen.
– Vi er nødt å lade batteriene ved å sove godt om natten. Selv om alt tilsynelatende går greit nå, trenger vi styrke for å takle hverdagen, sier Kristine.
– Vi prøver å være til stede her og nå og forsøker å skape fine stunder sammen med de fire sønnene våre, sier Kristine.
– Denne tiden skal ikke ødelegges med bekymringer. Vi får vi ta utfordringene som kommer etter hvert. Christoffer og jeg er enige, og vi er flinke til å ta vare på alle gylne øyeblikk.
Denne saken ble første gang publisert 22/04 2022, og sist oppdatert 22/04 2022.
