svangerskap
Fredag sparker Ingrid Isabell aktivt i mammas mage. Lørdag er hun roligere. Søndag er det stille.
Elin (29) var gravid i svangerskapsuke 26 med sitt tredje barn. Da måtte hun og ektemannen Glenn (28) ta et umulig valg.
Senhøsten 2020: Elin Christine Lierstuen Nydal og ektemannen Glenn Martin Nydal ønsker seg innerst inne et barn til, men alle plagene til Elin og de ni spontanabortene tærer på helsa hennes.
Det viktigste er at døtrene har det bra, Andrea Emilie på ni år og Leah Victoria som snart blir tre år.
Elin har tilbakevendende blodpropper. Hun sliter også psykisk. Det har hun gjort lenge.
Skulle fjerne livmoren
Elin sier ja da legen foreslår at hun skal fjerne livmoren for å slippe alle blødningene og smertene hun har slitt med siden Leah Victoria ble født.
De to flotte jentene hennes fortjener en mamma som er så frisk som mulig. Familien bor på Stavsjø. Elin får time på Hamar sykehus, hun skal operere ut livmoren 7. januar 2021.
For sikkerhets skyld tar Elin en graviditetstest 9. november 2020. Den er positiv. Elin vet ikke om hun skal være glad eller trist. Hun har ingen tro på at det kan gå bra, men vil vise testen til Glenn når han kommer hjem.
I mellomtiden kommer Andrea Emilie fra skolen. Datteren går som vanlig rett inn på badet og kommer ut med testen som Elin har glemt å gjemme.
«Mamma, er du gravid?» spør hun.
Hun får et forsiktig smil og «ja» til svar. Fra den dagen gleder Andrea Emilie seg til å få en ny baby i huset.
Les også: Johannes trengte en donor. Skulle de få et barn til for å se om det kunne bli match?
Prøver å ikke glede seg
Glenn blir både glad og bekymret over nyheten. Han velger å være positiv og prøver å få Elin til å tenke positivt også. Hun velger i stedet å tro at det ikke kan gå bra, for å slippe å knekke helt sammen hvis hun mister barnet.
På grunn av tidligere blodpropper og spontanaborter følges Elin tett opp på Lillehammer sykehus.
Hun kjenner en av jordmødrene, og det er betryggende å vite at hun alltid kan ringe til henne. Svangerskapet starter ukomplisert, og da 12. svangerskapsuke er passert, tillater Elin seg å glede seg.
Men bare litt, hun er fremdeles bekymret for alt som kan gå galt. Hun tør ikke tro at hun virkelig skal få et barn til. Storesøster blir informert hele veien, hun gleder seg sammen med Glenn.
Sjokkerende beskjed
14. januar kjører Elin alene til Lillehammer sykehus, der hun skal ta ultralyd. Glenn er på jobb, og koronarestriksjonene gjør at Elin ikke får ha med seg noen.
Både jordmor og lege studerer bildene av fosteret og forklarer Elin at babyen har en cyste på halsen, samt korte rørknokler på legger, overarmer og fingre. De vet ikke hva det kommer av.
«Vi håper det beste, men du må forberede deg på at barnet kanskje ikke er levedyktig», er beskjeden hun får.
Elin styrter ut til bilen mens tårene triller. Hun ringer Glenn så fort hun får satt seg inn. Han er positiv, og det hjelper Elin at han er så rolig.
«Det går bra», sier Glenn.
Elin klarer å kjøre hjem, og overfor barna prøver hun å late som om alt er bra. Da treåringen har lagt seg, forteller mamma sin eldste datter hva legen har sagt.
Andrea Emilie har en lærer som mistet babyen sin i svangerskapsuke 20, så hun vet at mye kan skje når man går gravid.
Månedsvis på sofaen
28. januar er det kaldt, og veiene er fulle av slaps. Denne gangen blir Glenn med på kontroll. Hun skal følges opp av spesialister på Rikshospitalet.
Det er Glenn som kjører, og det er veldig stille i bilen. Ingen av dem vet hva som venter dem på sykehuset, og de sitter i egne tanker. Begge unngår å sette ord på mistanken om at det er noe galt med babyen.
Glenn må vente i bilen, mens Elin går inn på sykehuset. Nå viser ultralyden at babyen også har kort neseben. Det blir tatt en test som viser at det ikke er kromosomavvik.
Fra nå av får Glenn være med på alle kontroller. Elin er på ultralyd tre ganger i uken. Hun er hjemme resten av tiden, med streng beskjed om bare å ligge på sofaen. Hun har dårlig samvittighet når hun ser alt mannen må gjøre med barna, husarbeid og matlaging. Men Glenn klager ikke.
Paret har fått vite at det bor en jente i Elins mage, og de bestemmer seg for navnet Ingrid Isabell. Elin blir sliten uten å gjøre noe, og hun sovner ofte på sofaen.
«Du sovet?» spør den yngste datteren.
Elin blir lei seg. Hun vil ikke at barna skal huske oppveksten med en mor som bare ligger på sofaen og sover. Hun føler det som om hun ligger i kuvøse. Men hun har ikke noe valg. Hun når neste mål og passerer svangerskapsuke 24. Elin får vondt i magen hver gang hun skal på ultralyd, og tenker:
«Dør hun nå?»
Les også: (+) Oppveksten min satte dype spor. Underet skjedde da jeg fikk en ny sjef.
Det umulige valget
Elin kjenner på redselen nesten hele tiden, selv om Glenn prøver å muntre henne opp. Han blir med på kontrollen på Rikshospitalet i uke 26. Foreldrene vet at babyer kan overleve og bli helt friske selv om de blir født så tidlig. Det viser seg at Ingrid Isabell ikke legger på seg, og hjertet har blitt så stort at det nesten fyller hele brystkassen.
Beskjeden de får, rammer begge hardt. Ingen av dem sier stort, men begge skjønner alvoret.
Elin og Glenn får et umulig valg.
«Vil dere operere ut jenta nå, selv om sjansene for at hun overlever er minimale og både mor og barn vil oppleve store smerter? Eller vil dere vente på at barnet dør i Elins mage, slik at hun kan føde det naturlig?» spør legen nøkternt.
Foreldrene bestemmer seg for siste alternativ, selv om Elin synes at det å vente på å føde sitt døde barn, er alt annet enn naturlig. Vil det ta timer, dager eller uker?
Elin vil helst ha det overstått så fort som mulig. Dette er noe helt annet enn å glede seg til å føde et levende barn.
De forbereder seg på dødfødsel. Det defineres som fødsel av dødt barn etter svangerskapsuke 22.
Den vanligste årsaken til dødfødsler er morkakesvikt, som også skjedde i Elins tilfelle.
Hun lurer på om hun noen gang kan bli glad igjen.
Andrea Emilie og Leah Victoria er mest hos mormor denne tiden.
Fredag 23. april sparker Ingrid Isabell aktivt i mammas mage. Lørdag er hun roligere. Søndag er det stille.
Elin oppsøker jordmoren, som finner en svak puls. Elin sovner på sofaen da hun kommer hjem, og drømmer så rart at hun må spørre Glenn om de har snakket sammen.
Det har de ikke, men Elin føler at datteren nå er død. Dette bekreftes på sykehuset.
En helt annerledes fødsel
Elin tror hun vet hva hun går til, hun har født to barn før. Begge gangene med smertefulle rier. Denne gangen blir det annerledes. Alt er rolig og fredelig. 27. april ble Ingrid Isabell født og erklært død.
Jordmoren som Elin er så trygg på, er hos henne hele tiden. Elin får den vesle jenta opp på brystet. Hun er forberedt og gråter ikke. Hun ser at Glenn blir blank i øynene.
«Selv om hun er bitte liten ligner hun på deg», sier Elin og klarer å smile.
«Dere har samme sinnarynken.»
Ingrid Isabell veier 388 gram og er 26 centimeter lang. Elin er glad hun ikke har kjøpt inn annet enn en rosa prinsessekjole til datteren. Det hadde gjort alt enda verre å ha masse babyting hjemme nå.
Foreldrene får ha henne hos seg så lenge de vil. Jordmoren legger kjøleelementer i den lille sengen. Det kjennes feil, Elin vil varme babyen sin.
De tar mange bilder av datteren. Men Glenn vegrer seg for å holde henne. Elin kjenner at hun blir litt irritert, det er jo datteren hans. Han holder babyen så Elin får tatt bilder.
Elin godtar at de reagerer forskjellig, og tenker at det er hun som har båret Ingrid Isabell under hjertet i 27 uker.
Hun vet hun må gi slipp, men klarer ikke å se på siste gang de triller datteren ut. Det er så endelig.
Les også (+): Først da barnehagelæreren begynte å møte jenta utenfor porten, skjønte hun hva som lå bak oppførselen
Pappa bar kisten alene
7. mai blir Ingrid Isabell begravet i Stavsjø kirke, med en fin og fredfull seremoni. Dagen før har de syning, og Elin kysser og klemmer babyen lenge.
Hun opplever at hun har trygge personer rundt seg, slik at hun kan være seg selv fullt ut. At koronarestriksjonene setter begrensninger på hvor mange som kan delta i begravelsen, gjør ikke noe.
Glenn bærer selv kisten frem til gravstedet. Elin legger merke til at han er rask med å ta solbrillene på seg. Synet av ektemannen som bærer deres døde datter, og den lille kisten som senkes ned i det mørke hullet, brenner seg fast hos Elin.
Mange måneder senere, på Allehelgens dag, blir Ingrid Isabells navn lest opp i kirken. For Elin og Glenn blir det en sterk og rørende markering.
Livet går videre
– Jeg var forberedt på å vente lenge på lillesøsteren vår, sier Andrea Emilie.
– Jeg skjønte selvsagt at noe var galt, og det var fint at jeg fikk vite hva som skjedde. Men den siste tiden før Ingrid Isabell ble født, ville jeg helst slippe å være hjemme. Det ble for tøft, sier tiåringen.
Elin forteller at etter at de mistet Ingrid Isabell, har de vært opptatt av å skape en så normal hverdag som mulig, med gode, faste rutiner for hele familien. Utad tror hun at hun klarer det, men Elin innrømmer at hun fortsatt har ubearbeidede sår inni seg.
– Jeg vil helst klare alt selv, og det sitter langt inne å be om hjelp. Men kanskje jeg må gjøre det, sier hun.
Elin forklarer at hun er glad for obduksjonsrapporten som viste at Ingrid Isabell var helt frisk. Hun døde som følge av morkakesvikt. Eller matpakkesvikt, som storesøster kaller det. Elin ler.
– Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å gi barnet mitt den næringen hun trengte, og jeg har skrevet avskjedsbrev og bedt henne om unnskyldning, sier Elin tydelig beveget.
Hun er ofte på kirkegården. Det er Glenn og jentene også. Livet går videre for familien, som alltid vil bære med seg minnet om en lillesøster som ikke fikk leve.
Elin tror at åpenhet gjør det lettere for andre å vite hvordan de skal forholde seg til henne, dessuten er det bra terapi å snakke om det som har skjedd. Ikke for å dyrke sorgen, men for å klare å leve med den.
På den ene veggen i stuen henger det tre nyfødttegninger av døtrene Elin har født. Når vi spør om hun nå skal fjerne livmoren som planlagt, drar hun på det.
– Jeg er ikke helt sikker på om jeg er ferdig med å få barn, så jeg lar det bero en stund, sier Elin med et smil.
