min fødselshistorie
– Jeg hørte plutselig et «popp» midt på natten. Da hadde vannet gått, i uke 32
I svangerskapsuke 32 gikk plutselig slimproppen. Få dager senere gikk vannet. Les Annes fødselshistorie her.
Dette er fødselshistorien til Anne Marte Kamp (36) fra Lalm i Vågå kommune. Historien er gjenfortalt av journalisten.
I svangerskapsuke 32 gikk plutselig slimproppen. Jeg fikk beskjed om å komme inn til en sjekk og grep med meg fødebagen i det vi gikk ut døren hjemme.
En normal varighet av et svangerskap er 40 uker regnet fra første dag i siste menstruasjon.
Det var et smart valg: Undersøkelsene viste at jeg hadde forkortet livmorhals, og etter hvert fikk jeg sterke kynnere som utviklet seg til premature rier.
Jeg ble kommandert i seng på fødeavdelingen og fikk kun lov til å gå på toalettet.
Det ble satt riehemmende drypp i 48 timer, og jeg fikk to lungemodningssprøyter de neste døgnene for å styrke lungene til den lille jenta i magen dersom hun skulle komme til verden allerede nå.
Tiden gikk sakte, men heldigvis hadde jeg samboeren min hos meg på sykehuset.
Vannet gikk
De ansatte var helt fantastiske. Vi ble forberedt på at det kunne bli prematur fødsel, men de klarte samtidig å berolige oss nok til at vi slappet av og følte oss trygge.
Så, tre dager etter ankomst hørte jeg plutselig et «popp» midt på natten, og det var vannet som hadde gått. Sjokkert hoppet jeg ut av sengen for å unngå å få fostervann overalt. Idet jordmor kom inn i rommet, ble jeg kommandert i seng igjen og fikk dyna godt pakket rundt meg.
Inne på føden ble jeg plassert ved siden av en kuvøse.
Alle ledningene og alt utstyret virket veldig voldsomt, men sykepleierne beroliget meg med at det var en seng som hadde «alt» og som sto klar for å hjelpe nyfødte uansett hvilken form de var i.
Siden hvert minutt i magen teller ved premature fødsler, fikk jeg beskjed om å puste meg gjennom riene og forsøke ikke å presse før det var helt nødvendig.
Les også (+): – Da klokken akkurat hadde passert 03.30, ble det trykket på alarmknappen
Epidural
Jeg takket ja til epidural. Jordmor snakket med meg gjennom riene og hjalp meg til å beholde roen. Til tross for den skremmende situasjonen, så kjente jeg på en ro og trygghet.
Det var som om jeg fikk uante krefter, og tiden gikk veldig fort. Med jevne mellomrom sjekke overlegen innom, og personale fra nyfødtintensiv sto klare for å ta imot med en gang babyen kom.
På morgenkvisten kjente jeg at jeg ikke lenger klarte å puste meg gjennom riene, og jeg gråt og spurte om jeg kunne få føde. Jeg følte meg så hjelpeløs akkurat da og ante ikke hvordan jeg skulle føde.
Overlegen la en trygg hånd på meg og sa: «Jeg vil at du ikke skal gråte mer nå eller lage lyd. Nå skal barnet komme ut, og det kommer ikke ut gjennom munnen, så den kan du lukke. Jeg skal hjelpe deg. Gjør som jeg sier, så går dette fint. All kraft du har skal nå fokuseres på å presse henne ut. Snart er hun her.»
Med de ordene falt alt på plass, og jeg klarte fokusere 110 prosent på å presse jenta mi ut. Frykten og usikkerheten jeg hadde kjent på var som blåst bort sammen med de bestemte, men lett forståelige ordene fra den omsorgsfulle overlegen.
I løpet av noen få minutter var hun ute, og jeg var blitt mamma for første gang.
Den lille jenta vår var veldig vital og sterk, og trengte heller ikke pustestøtte, så jeg fikk ha henne på brystet mitt i 12 minutter før de tok henne med opp på nyfødtintensiv. Pappaen fikk klippe navlestrengen.
Jeg sitter igjen med en følelse av at min fødsel ble akkurat slik den skulle være, selv om jeg fikk et prematurt barn. Det var det fineste og største jeg noensinne har opplevd, og jeg var helt uforberedt på den altoppslukende kjærligheten jeg umiddelbart følte.
Da de trillet av gårde med henne til nyfødtintensiv, slo det meg: Var hun virkelig så frisk som de sa? Tenk om de hadde oversett noe?
Jeg lengtet bare etter å holde henne igjen. Etter en times tid, da epiduralen var ute av kroppen, fikk komme opp på avdelingen. Hun ble lagt til brystet mitt og fikk i seg et par dråper med råmelk. Å sitte slik kjentes helt ubeskrivelig.
