Prematur fødsel og sorg
Linn og Elisabeth gledet seg til å bli tvillingforeldre. Så opplevde de alle foreldres mareritt
Elisabeth var litt plaget med kynnere gjennom svangerskapet, men en dag merket hun at smertene ble verre enn tidligere.
– Det gjør fortsatt vondt. Sorgen over det som aldri ble noe av er tung å bære, sier Linn Holst (38) og Elisabeth Holst (32) til Klikk.no.
For elleve måneder siden opplevde ekteparet alle foreldres mareritt.
To skulle bli til fire, men så tok livene deres en brå vending.
Elisabeth og Linn deler åpenhjertig om den tøffe reisen de har vært gjennom det siste året.
Lang prosess
Etter ett år som kjærester, ble Elisabeth og Linn enige om å starte søknadsprosessen for å få barn sammen.
Spenningen var stor, men de visste allerede da at det kunne ta tid før drømmen deres ble virkelig.
– Vi ønsket å sette i gang relativt tidlig siden vi visste at det var en lang søknadsprosess. Etter flere runder med søknader, samtaler og utfylling av dokumenter, ble vi godkjent. Da kunne vi endelig stå i en donorkø, forteller Elisabeth.
Etter cirka to år var det endelig deres tur.
Allerede noen uker etter deres første inseminasjonsforsøk, kom gladbeskjeden.
– Graviditetstesten lyste positivt. Vi visste det var en sjanse for at det ble tvillinger, så da vi fikk beskjed om at vi ventet to barn ble vi ikke overrasket, men veldig glade.
Prematur fødsel
Svangerskapet til Elisabeth var preget av alvorlig svangerskapskvalme, også kalt Hyperemesis gravidarum.
I motsetning til vanlig svangerskapskvalme kan alvorlig svangerskapskvalme føre til ernæringssvikt eller sykdom hos mor eller foster.
– Det varte godt inn i andre trimester, men plutselig løsnet det. Da kunne jeg virkelig nyte svangerskapet. Sett bort ifra svangerskapskvalmen, elsket jeg å gå gravid. Jeg var veldig takknemlig for babyene i magen, sier Elisabeth.
Svangerskapet opplevdes ellers normalt, og alt så tilsynelatende fint ut med fostrene.
Elisabeth var litt plaget med kynnere gjennom svangerskapet, men tenkte ikke stort over det. Kynnere er helt normalt i svangerskapet, og er livmorens måte å trene seg opp på før fødselen.
Men en dag merket Elisabeth at smertene ble verre enn tidligere.
– De var mer intense, og jeg klarte ikke å finne roen. I løpet av natten fikk jeg en konstant smerte, forteller hun.
Linn og Elisabeth tenkte det ikke kunne være fødsel siden det var 18 uker til termin.
– Jeg gråt av smerter og frustrasjon. Etter flere forsøk med smertelindrende tiltak, satt jeg meg på do.
Elisabeth kjente at hun ble våt nedentil.
Hun tok hånden sin under, og da hun tok den opp igjen, var den rød av blod.
– «Når går det ikke bra», tenkte jeg. Jeg reiste meg opp på instinkt og ble stående ved siden av doen. Jeg ba Linn ringe 113, og sekunder senere ble Lennox født i rakettfart på baderomsgulvet.
Da ambulansen ankom, ble Elisabeth, Lennox og Linn fraktet til Rikshospitalet i full hast.
På sykehuset ble de møtt av et team som sto klare.
Elisabeth fortalte dem at hun hadde en tvilling i magen, og at de var nødt til å prøve og stoppe fødselen.
– Det var ikke mulig å stoppe fødselen, jeg hadde full åpning. Jeg fikk beskjed om å føde ham så fort jeg var klar.
Nøyaktig én time etter Lennox ble født, kom Henry til verden.
Guttene ble født 15.januar, 18 uker før termin.
– De var kjempesterke begge to, men til slutt klarte de ikke å kjempe mer. Vi rakk å døpe begge guttene, men livene sto ikke til å redde. De kom til verden for tidlig og for dramatisk, sier Elisabeth.
Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker.
Fødselen er prematur hvis den starter før svangerskapsuke 37 er fullendt.
Mellom fem og syv prosent av de som fødes i Norge, fødes for tidlig.
En prematur fødsel starter med premature rier. Ofte vet man ikke årsaken, men riene kan noen ganger skyldes at «vannet går».
Premature barn som fødes mellom uke 22 til 24 kan få alvorlige helseproblemer, og barn født før uke 23 overlever sjelden.
Kilde: Helsenorge
– Å se liv og død kjempe om hverandre rett foran øynene våre, er ubeskrivelig, legger hun til.
Elisabeth og Linn beskriver dagene på sykehuset som de vakreste, men også de mest forferdelige dagene i livene deres.
– Vi ble godt ivaretatt av sykehuspersonalet, og det var vakkert å kjenne på den støtten og kjærligheten vi fikk fra folk rundt oss.
Sorg
Tiden etter tapet har vært tøff og tung for Linn og Elisabeth.
De har vært hverandres bauta under sorgen, men de har prosessert den på hver sin måte.
– Å ha hverandres støtte har betydd alt under denne tøffe tiden. Sorg er veldig personlig, og vi bearbeider den på hver vår måte. Det har også betydd mye å få støtte fra venner og familie.
Linn og Elisabeth valgte å dele åpenhjertig om reisen deres på sosiale medier, blant annet Elisabeth sin TikTok-profil @Elliektv og deres felles Podcast, Dobbel dose.
– Vi har mottatt mange støttende ord fra hele verden, og det har betydd mye.
Nå er det om lag elleve måneder siden Lennox og Henry gikk bort, og sorgen står fremdeles sterkt i ekteparet.
– Det gjør fortsatt vondt. Sorgen over det som aldri ble noe av er tung å bære. Vi får ikke endret på utfallet, men det er fremdeles tungt å akseptere at vi aldri får oppleve livet med dem.
– Linn opplever mer «gode og onde dager» og har en mer «vanlig» hverdag. Jeg er fortsatt sykemeldt, og bruker mye tid på å få sine grunnleggende stønader fra NAV, noe som har vært overraskende utfordrende, sier Elisabeth.
Linn og Elisabeth er medlem av Landsforeningen uventet barnedød (LUB), og går til sorggruppe både der og på Rikshospitalet.
Du kan kontakte Landsforeningen Uventet barnedød (LUB) HER. LUB er til stede gjennom samtaler og oppfølging, kurs og arrangementer, og informasjon om sorg og hva som kan hjelp.
Du kan også kontakte foreningen "Vi som har et barn for lite", som ble stiftet i 1984. Det er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
Kilde: Etbarnforlite.no og LUB
– Vi bruker mye tid med mennesker som har opplevd det samme som oss. Vi finner mye trygghet i å dele med andre.
Linn og Elisabeth har et budskap og en oppfordring til andre som sørger:
– Ta imot all hjelp dere kan få, og kjemp for å få enda mer hjelp. Du skal ikke stå alene i dette. Det var en dame som sa til meg like etter vi mistet: «Det vil komme en tid hvor ting vil føles litt lettere, hold ut». Det hjalp veldig, og vi håper det vil hjelpe andre.
Og til pårørende har de et råd:
– Ikke glem de sørgende foreldrene når ukene går, månedene går, og til og med årene går. Spør hvordan vi har det - og ikke vær redd for å si noe feil. Det verste har allerede skjedd.
