Sorg og IVF
På vei til sykehuset filmet Julie en hilsen til babyen: «Jeg gleder meg til å se deg». Lite visste de om hva de hadde i vente
Gleden var stor da graviditetstesten lyste positivt. Lite visste Julie og Sondre hva de hadde i vente.
I det mørkegrønne soverommet står Julie Meland (31) med et lass av babyting foran seg. Det er blant annet bleier, våtservietter, babyklær og melkeflasker som skal få sin plass i den hvite kommoden langs veggen.
Julie som er 37 uker på vei i svangerskapet, titter vemodig ut i rommet.
De siste tre årene har ikke vært lett for Julie og samboeren Sondre (32). De har vært gjennom mange foreldres mareritt, og en kamp som har vært tung å stå i.
– Jeg trodde aldri jeg skulle stå her og organisere barnerommet. Vi gleder oss til babyen i magen kommer, men jeg sliter fremdeles med å tro på det. Selv om vi ser frem til å forhåpentligvis ta med oss en baby hjem, skulle vi ønske ting var annerledes, sier Julie til Klikk.no.
I februar 2022 var de nødt til å ta et farvel med deres første sønn, Joel.
Julie skrev en liten tale til sønnen sin som hun alt for tidlig var nødt til å ta farvel med.
«Kjære, lille Joel. Det var du som fikk jeg til å skjønne at jeg kan elske noen enda høyere enn jeg elsker pappaen din. Du lot meg bli kjent med deg inni magen. Du lot meg spille favorittsangene mine for deg før vi skulle legge oss. Du lot meg kjenne sparkene dine. Det var du som lot meg kjenne på et annet nivå av kjærlighet, og derfor også hjertesorg da jeg skjønte at du ikke vil få bli med hjem. Jeg vil aldri glemme at du var min første baby, og at det var du som gjorde meg til en mamma.»
Julie trekker pusten dypt inn før hun forteller om den tunge reisen de har vært gjennom.
Positiv graviditetstest
Julie og Sondre drømte lenge om å bli foreldre, og i august 2021 bestemte de seg for å begynne og prøve å bli gravide. Kun to måneder senere, var graviditetstesten positiv.
Gleden var stor, men allerede da var det noe som skurret for Julie.
– Jeg hadde en magefølelse fra start som var litt merkelig. Jeg tenkte: «Dette er for godt til å være sant». Det gikk så mye raskere enn vi forventet, og vi var mildt sagt overrasket da vi så at testen var positiv.
Ukene gikk, og svangerskapet gikk helt fint. Men i uke 12, fikk Julie korona.
– Jeg var på ultralyd i uke 13, og fikk beskjed om at alt så tilsynelatende bra ut. Jeg ble lettet, og kunne endelig senke skuldrene og nyte svangerskapet. Jeg turte ikke å kjøpe klær, men etter ultralyden i uke 13, begynte jeg å titte på klær og bestille litt, sier Julie.
Ukene gikk og sparkene i magen ble hardere og hardere. Det var godt for Julie og Sondre å kjenne på babyen i magen, og sakte, men sikkert, bli bedre kjent med ham.
Julie hadde nådd uke 19 i svangerskapet, og det var endelig tid for ordinær ultralyd – en kontroll de hadde sett frem til.
– Da skulle vi forhåpentligvis få vite kjønnet til babyen, og ta med oss bilder hjem av babyen i magen. Vi gledet oss masse.
Full av spenning dro de til sykehuset. På vei dit filmet Julie en video på telefonen sin til babyen: «Jeg gleder meg til å se deg, og i dag får vi vite kjønn».
Lite visste de om hva de hadde i vente.
Les også: «Det kan ikke stemme», tenkte Vårin om det legene sa om Sverre. Men så falt brikkene på plass
Tung beskjed
De satt på venterommet på sykehuset og ventet på å bli ropt opp. Julie tittet rundt i rommet. Blant dem var det flere gravide damer. Hun minnes at hun tenkte: «Stakkars de som kommer inn her og får en negativ beskjed.»
Par etter par kom ut av rommet med et smil om munn og et bilde i hånden. Tanken på at det kom til å bli dem snart, ga de stor glede.
De ble ropt opp og geleidet inn til rommet. Julie la seg ned på senga, og jordmoren førte apparatet forsiktig på magen hennes. På skjermen kunne de se babyen i magen, og jordmoren utbrøt: «Ser dere er i uke 17. Her ser alt bra ut med babyen i magen.»
Julie stusset umiddelbart på det hun sa. «Uke 17? Nei, vi er i uke 19.»
– Jeg hadde full kontroll på hvor langt på vei jeg var. Jeg skjønte med en gang at noe ikke stemte til tross for at han levde og hadde det tilsynelatende greit. Men han hadde ikke vokst, sier Julie.
Paret fikk verken vite kjønn eller gå ut med bilde i hånden den dagen.
De fikk tilbud om å gjennomføre en fostervannsprøve, og siden dette var under koronapandemien, var Julie nødt til å dra dit alene med jordmor.
– De sjekket både fostervannet og om babyen i magen hadde kromosomavvik. Vi fikk ikke svar med en gang, og var nødt til å vente én uke, sier Julie.
Én uke hadde gått, og de fikk svar på prøven.
– Han hadde ingen kromosomavvik. Den dagen fikk vi også vite at det var en gutt. Vi var nødt til å vente én uke til før vi fikk en ny ultralyd. For å se om fosteret har vokst, må man vente cirka to uker mellom hver ultralyd, forteller Julie.
Selv om Julie var glad testen var negativ, var ventetiden tung.
Den tunge avgjørelsen
Julie og Sondre dro tilbake på sykehuset i uke 21, nesten uke 22, for å ta en ny ultralyd.
Fosteret i magen hadde knapt vokst, og alt fostervannet i magen var borte.
Julie og Sondre klarte knapt å tro det de hørte. De ble umiddelbart fylt med bekymringer og tunge følelser.
– Vi skjønte at han ikke hadde det bra i magen. Vi fikk kun noen dager på å bestemme oss om vi ville fortsette og håpe på et mirakel, eller avbryte svangerskapet.
Paret var i kontakt med forskjellige overleger på sykehuset for å få innsikt og informasjon om situasjonen de var i.
– Alle vi snakket med sa at han mest sannsynlig kom til å bli svakere og svakere, og gå bort av seg selv i magen. Det var ingen god tanke. Vi visste at han ikke hadde det bra, og det hadde vært egoistisk av meg og Sondre å tvinge ham til å fortsette fordi vi ønsket oss en baby. I samråd med dem på sykehuset, besluttet vi å la han slippe, og dermed avslutte svangerskapet, forteller Julie.
Julie og Sondre vet ikke hvorfor Joel sluttet å vokse, og vil trolig aldri få et svar på hva som skjedde.
– De vet ikke hvorfor vi mistet Joel, eller hva som skjedde. Det ble gjort en obduksjon av ham, og alt så fint ut. De sjekket også meg, og fant ingenting galt. De kunne heller ikke si sikkert at det var på grunn av korona, sier Julie.
Fødsel
Julie fikk piller for å sette i gang fødselen, og det kjentes svært tungt å vite at deres lille Joel ikke kom til å bli med dere hjem.
– Det kjentes veldig rart og tungt å skulle avslutte svangerskapet når vi egentlig ønsket å fortsette, men vi visste at det var best for han å slippe, sier hun.
Vegg i vegg med andre fødende kvinner, var Julie nødt til å føde Joel.
– Helsepersonellet på sykehuset sørget for at jeg lå i enden av gangen, og passet på at jeg ikke skulle møte noen gravide. Men å ligge på samme avdeling som dem, var veldig sårt og tungt. Jeg fikk ingen «belønning» for alt det ekstreme jeg gikk gjennom. Det var vondt å vite at de får ta med seg babyen sin hjem, men jeg får ikke «premien» min.
Julie trekker pusten dypt inn og fortsetter:
– Etter fødselen fikk jeg se han for første gang. Det var den eneste gangen i den perioden jeg smilte. Jeg fikk se hvordan han så ut. Han så helt fin ut, men han var veldig liten. Det var et lite menneske.
De fikk se de små føttene som sparket henne for kun noen dager siden. De fikk se hvordan håret hans kom til å ligge - og at det lignet på Sondre sitt.
Mens de holdt han i armene, beundret de babyen sin. De fikk gitt Joel bamsen de valgte ut akkurat for ham. De fikk tatt på han den lille luen mammaen til Julie strikket til ham. De fikk kjenne på hjertesorgen over å ikke kunne ta han med seg hjem, men likevel en glede av å hilse på ham.
– Det var en fin stund oppi alt det triste. Vi gråt og gråt dagene senere. Det var en stor sorg og smerte å bære på.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Tungt farvel
Under den tunge sorgen, var foreldrene nødt til å planlegge en begravelse for Joel.
– Vi hadde møte med begravelsesbyrået og prest. De var heldigvis veldig greie og empatiske, det var fine mennesker som hjalp oss. De skjønte at vi ikke var helt til stede og at vi trengte hjelp. Vi ønsket kun en liten begravelse med absolutt nærmeste familie. Vi ønsket heller ikke at noen skulle ha på svart, så derfor bestemte vi at alle skulle ha på lyse farger, fordi det var en baby det var snakk om, sier Julie.
Du kan kontakte Landsforeningen Uventet barnedød (LUB) HER. LUB er til stede gjennom samtaler og oppfølging, kurs og arrangementer, og informasjon om sorg og hva som kan hjelp.
Du kan også kontakte foreningen "Vi som har et barn for lite", som ble stiftet i 1984. Det er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
Kilde: Etbarnforlite.no og LUB
Julie hadde et ønske om at Joel skulle ligge ved hennes oldeforeldre.
– Heldigvis var det plass ved dem. Nå vender bena deres mot hverandre, og Joel vil aldri være alene.
Å ta det farvellet, føltes absurd for Julie.
– Man føler seg så alt for ung til å gjennomføre noe slikt. Det var helt absurd å skulle arrangere en begravelse for en liten baby som du føler at du kjenner, men samtidig ikke. I andre begravelser kan du tenke på alle de gode minnene dere har skapt sammen, men med Joel var det annerledes.
– Vi måtte tenke på alt vi aldri fikk vite og alle stundene vi aldri får dele. Hvordan hadde han vært? Hvordan ville han sett ut som eldre? Hvilken hobby hadde han likt? Hadde han vært like glad i fotball som Sondre? Det var så mye vi aldri fant ut av, og som vi dessverre aldri får vite, sier Julie.
Etter begravelsen fikk de litt ro til å bearbeide hjertesorgen.
– Det var og er fremdeles veldig trist og tungt. Men nå er det fint å ha en plass å gå til. Når jeg besøker gravsteinen hans, vet jeg at han er der med bamsen sin, og jeg kan være der for ham, sier Julie.
IVF
Julie og Sondre ønsket å sette i gang med å prøve og bli gravide igjen så fort de kunne.
– Vi ønsket et barn, selv om vi gjerne skulle hatt Joel også. Vi kunne ikke forsone oss med at det var den eneste sjansen vi fikk til å være foreldre, sier Julie.
To måneder etter at Joel ble født, begynte paret å prøve.
De tenkte det kom til å gå fint siden det gikk så fort sist, men slik ble det ikke.
– Vi prøvde i ni måneder uten en positiv graviditetstest. Det var da jeg bestemte meg for å ta en sjekk på sykehuset for å se om det var noe galt eller om kroppen ble påvirket av det jeg gikk gjennom, forteller Julie.
Julie og Sondre fikk beskjed om at alt så fint ut, men at hun hadde litt få egg for alderen sin.
De ble enige om å prøve noen måneder til før de eventuelt skulle sette i gang med prøverørsbefruktning, også kalt IVF. Det innebærer at egg som er hentet ut fra eggstokkene til kvinnen føres sammen med mange spermier fra mannen eller donor i et «prøverør» der befruktning kan skje.
Månedene gikk, og det var fremdeles ingen positiv test. I mars 2023 bestemte Julie og Sondre seg for å sette i gang med IVF - nesten ett år etter at de startet å prøve.
– Det var som en parallell sorg. Vi mistet Joel, samtidig som at vi ikke fikk oppfylt ønske om å bli gravide. Man sier at sorg og tap blir lettere med tiden, men for oss var det verre, sier Julie og fortsetter:
– Ønsket om barn er så stort at ingenting annet spiller noe rolle. Ingenting er viktigere enn å få et barn. Vi var veldig utålmodige og klarte ikke å tenke på noe annet. Vi fryktet Joel var vår eneste sjanse.
Julie hørte stadig om andre som ble gravide. Hun nådde et punkt der hun ikke klarte å se, møte eller høre babyer.
– Jeg klarte ikke å se en baby eller holde en baby fordi det var så sårt. Bare det å høre babygråt var nok til at jeg fikk en klump i magen. Jeg håndterte ikke å være rundt gravide eller babyer, det var rett og slett for vanskelig, forteller Julie åpenhjertig.
– Joel sendte oss en ny baby
Etter flere måneders ventetid, fikk Julie og Sondre endelig første innsett i desember 2023.
– Testen var positiv, og gleden var stor. Det var første gang jeg så en positiv test siden Joel. Jeg trodde aldri jeg ville se det igjen.
Men i romjula, begynte Julie å blø.
– Da skjønte jeg med en gang at dette ikke gikk allikevel. Jula ble ikke slik vi hadde sett for oss.
Julie og Sondre ga ikke opp, og hadde et nytt innsett i februar.
De fikk utdelt en ny test dato av legene på sykehuset.
– Vi fikk beskjed om å teste oss for om vi var gravide 16.februar. Det er bursdagen til Joel. Nøyaktig to år etter hans fødsel, fikk vi en positiv test, og det er babyen jeg har i magen nå, sier Julie med skjelven stemme.
Hun stopper litt opp før hun fortsetter:
– Joel sendte oss en ny baby. Allerede da visste jeg at det var en gutt, jeg hadde en magefølelse på det. Og det viste seg å stemme, sier hun med et smil.
Svangerskapet har ikke vært enkelt for Julie.
Det har vært et svangerskap preget av mange bekymringer og redsel for å miste babyen i magen.
Julie har vært på mange ultralyder for å forsikre seg om at fosteret har det fint i magen og at det vokser.
Les også: Torill ønsket seg barn, men forsto ikke hva som var galt. Etter flere år fikk hun det vonde svaret
Korona under svangerskapet
Da Julie var i uke 28, fikk hun korona igjen.
– «Kødder du med meg nå? Nå har jeg kommet så langt. Skal dette skje igjen?», tenkte jeg. Jeg gikk helt i kjelleren og fryktet det samme skulle skje igjen. Selv om de ikke visste om vi mistet Joel på grunn av korona, fryktet jeg det hadde en sammenheng, sier Julie.
Julie har vært på flere kontroller etter at hun hadde korona, og alt ser bra ut.
– Han er helt innenfor normalen, og alt er bra med ham. Det er veldig betryggende å vite.
Nå er Julie 37 uker på vei, og ser frem til å møte regnbuebabyen som ligger i magen, men likevel klarer hun ikke helt å tro på at det faktisk skjer.
– Når det er noe du ønsker deg så inderlig mye, og nå er det faktisk en stor sjanse for at det skjer, er du redd for at det skal bli revet vekk fra deg igjen. Vi tør ikke å la oss selv kjenne helt på den gleden før han faktisk er her og vi vet at alt har gått bra.
Men det har absolutt vært noen øyeblikk de har gledet seg, slik som å ordne barnerommet og kjenne på sparkene i magen.
– Jeg trodde aldri jeg skulle organisere og ordne barnerommet, men her står jeg. Vi ser frem til å få han i armene våre, men vi skulle gjerne hatt en her som gledet seg til å bli storebror også. Det er veldig ambivalent. Du gleder deg, men du skulle ønske ting var annerledes, sier Julie.
Les også: – Mange ufrivillig barnløse føler på skam og mislykkethet
Sorgen
Julie er veldig takknemlig for at hun og Sondre har hatt hverandre under den tøffe reisen de har vært gjennom.
– Vi forstår hverandre på en måte som er vanskelig for andre å forstå. Sondre er en god støttespiller. Vi har trøstet hverandre så godt det lar seg gjøre, og vi har virkelig vært der for hverandre.
Julie oppfordrer deg som har gått gjennom noe slik, å snakke med noen.
– Prat med noen om det. Enten familie, venner eller psykolog. Andre tør ikke alltid å ta det opp, og for mange er det et vanskelig tema å snakke om, derfor er det enklere om du selv prater om det når du ønsker. Det gir signal om at dere kan prate om det.
Julie synes det har vært godt å være åpen om reisen deres - både med familie, venner og på sosiale medier.
– Jeg har delt store deler av reisen vår på min Instagram-profil og TikTok-profil @Juliemeland1, og det er jeg glad for.
Da Julie begynte å poste innlegg på sosiale medier, startet det egentlig som en liten dagbok for hennes nære og kjære.
– Men så tenkte jeg at det kan være fint for andre å se også. Åpenheten har hjulpet meg, og jeg håper det kan hjelpe andre. Det er lov å sørge over de man ikke rakk å bli kjent med, og du er ikke alene om det.
– Jeg følte også at alle «plutselig» ble gravide, og at det var så enkelt. Jeg synes åpenhet om IVF er fint for å kjenne på at man ikke er alene om det heller.
Julie har ett klart budskap til andre som sliter med å bli gravide:
– Det er utrolig hva man klarer å komme seg gjennom når man føler man ikke har noe valg. Ikke gi opp før du virkelig har prøvd alt. Hvis du endelig får babyen du har drømt om, er all styret, smerten, tårene og ventingen verdt det, avslutter hun mens hun stryker hånden forsiktig over magen sin.
