Min fødselshistorie
– De to siste ukene i svangerskapet fikk jeg den ubehagelige tilstanden
Under den andre trivselskontrollen var jeg både redd og lei meg. Da ble det bestemt at jeg skulle igangsettes. Endelig skulle det skje noe!
Dette er fødselshistorien til Andrea Goli Berenjani (30) fra Frogner i Lillestrøm kommune. Historien er gjenfortalt av journalisten.
Jeg var på trivselskontroller i uke 41+0 og 41+3, og jeg syntes det var så frustrerende at det ikke skjedde noe av seg selv.
Jeg fikk høre at det er vanlig at førstegangsfødende går over termin, og at det skjer når kroppen er klar, så derfor kjentes det ekstra skuffende at ingenting skjedde hos meg.
Termindatoen min var den samme fra både mensen termin, tidlig ultralyd og ordinær ultralyd, og jeg tenkte derfor at jeg skulle føde på den dagen - eller i alle fall rundt den datoen.
Venner og familie spurte meg stadig om det hadde skjedd noe, og hver eneste gang måtte jeg svare at jeg fremdeles gikk gravid.
Til slutt begynte jeg å tvile på egen kropp og mistet nesten håpet om at noe skulle skje av seg selv.
Svangerskapskløe
De to siste ukene før fødsel fikk jeg svangerskapskløe: Det begynte å klø overalt på kroppen, og kløen var altoppslukende.
Etter et raskt søk på google innså jeg at det fantes en svangerskapskløe som kunne være farlig, og at man som oftest kjente denne inni hender og under føtter - og det gjorde jeg.
Under den andre trivselskontrollen var jeg både redd og lei meg. I tillegg til denne voldsomme kløen, var kroppen både tung og sliten og psykisk var jeg ganske langt nede. Jeg gråt.
Det ble tatt CTG som så fin ut, og også ultralyd viste at alt var bra. Jeg beskrev kløen og ble lagt inn med en gang med ballongkateter for å sette i gang fødselen. Endelig skulle det skje noe!
Kløe i svangerskapet forekommer hyppig og er for det meste en ufarlig tilstand som ikke krever oppfølging. Langt sjeldnere (1 prosent) skyldes kløen cholestase.
Da får du kløe uten utslett i spesielt hender og under fotsålene. Kløen er vanligvis verst om nettene og forekommer ofte i slutten av svangerskapet. Galle- og leverfunksjonsprøver er forhøyet.
Ballongkateteret gjorde at jeg innimellom fikk litt sammentrekninger. Hver gang det skjedde, ble jeg så glad, men etter et døgn med dette kateteret var jeg allerede veldig lei.
Slangen, som var festet i ballongen og som var teipet fast til beinet mitt, føltes bare veldig i veien. Sammentrekningene var heller ikke lenger til stede.
Jeg ba jordmor ta ut ballongen. Hun sjekket åpningen, og den var bare 1-2 centimeter. Da jeg fikk begynne med modningspiller, fikk jeg igjen litt troen på at noe ville skje.
Disse skulle tas annenhver time, max åtte om dagen og ikke mer enn 16 til sammen.
Jeg tok pille etter pille, men ingenting skjedde. Jeg hadde ikke vondt, heldigvis, men hele situasjonen var så kjedelig.
Men så, etter åtte piller og noen timer med søvn på øyet, så våknet jeg av at jeg måtte tisse.
I det jeg reiste meg opp fra sengen kom det et stort «splæsj», og der gikk vannet.
Det var nesten som i en film, og på gulvet var det plutselig en stor vannpytt.
Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, men trakk i snoren for å tilkalle jordmor. Hun fikk sjekket at fostervannet hadde riktig farge og ba meg ta en dusj.
Les også: Jeg hadde forberedt meg på det verste - så skjedde det ubeskrivelige
Rier
Der jeg sto på badet kjentes alt så surrealistisk. Etter å ha skylt meg gikk jeg tilbake for å sove, men nå hadde riene allerede startet.
De kom med 5-10 minutters mellomrom, og det var så vondt at det var umulig å slappe av.
Jeg savnet samboeren min som på det tidspunktet var hjemme og ikke kunne hjelpe meg gjennom smertene, men heldigvis hadde jeg en veldig ålreit romkamerat som jeg snakket med denne natten.
Ettersom riene fremdeles ikke var effektive nok, fortsatte jeg dagen etter med modningspiller. Fremdeles kom riene med 5-10 minutters mellomrom.
Jeg begynte å bli veldig sliten og spurte jordmødrene om jeg kunne få noe smertelindring. Beskjeden var: Når du har fire centimeter åpning, er det din billett til føden og da får du smertelindring.
Da natten kom ble jeg sjekket av jordmor, og hun fant ut at jeg endelig hadde fire centimeter åpning. Jeg pakket sammen tingene for å bli flyttet til føden, men tiden gikk uten at noe skjedde.
Etter en time trakk jeg i snoren for å spørre, og da fikk jeg den nedslående beskjeden om at det
hadde kommet inn noen som var kommet lenger i fødselsforløpet enn meg, og at jeg derfor måtte vente.
Jeg begynte å hulke og kjente at jeg ga opp. Jeg følte meg så sviktet av jordmødrene, sykehuset og min egen kropp.
Jordmoren som var der den natten så hvor vondt jeg hadde det, og hun tok avgjørelsen om å gi meg morfin. Det gjorde at jeg sov mellom hver rie, men våknet hver gang det kom en ny.
Drypp
Neste dag fortsatte riene å komme med jevne mellomrom, og jeg var veldig sliten. Da klokken nærmet seg 18-19-tiden den kvelden, så var det endelig min tur til å komme på føden!
Åpningen var fem centimeter, og det ble bestemt at jeg skulle settes på riestimulerende drypp. Jeg fikk også en etterlengtet epidural og følte at jeg endelig kunne puste etter to intense døgn med rier.
Under fødsel hadde jeg to jordmødre: Den første var veldig tydelig, men så hyggelig og skikkelig på mitt lag.
Rundt midnatt kom neste jordmor på vakt. Hun var veldig ung, men så utrolig hyggelig og til å stole på.
Hun ga meg en trygghet på at jeg skulle klare dette, og hun ga meg rom for å slappe av når det var mulig. Jeg fikk både mat og drikke, lyset ble slått av og rolig «yogamusikk» ga en rolig atmosfære i rommet. Jeg følte meg virkelig ivaretatt.
Epiduralen funket veldig godt, og jeg fikk sove en del av den siste fasen i fødsel. Jordmor kom inn og vekket meg to ganger, siden hun så at hjertelyden til babyen gikk litt ned.
Hun ba meg skifte stilling for å se om babyen ville trives bedre da, før jeg igjen fikk sove litt og slappe av.
Etter hvert føltes det som om jeg måtte bæsje. Jordmor så at åpningen var full, men sa at babyen måtte litt lenger ned i bekkenet før hun var klar for å trykkes ut.
Jeg gikk derfor litt med «prekestol», mens jeg, jordmor og samboer hadde hyggelige hverdagssamtaler.
Da klokken nærmet seg 05.00, var det på tide å begynne trykkingen. Det gikk som smurt. Jeg syntes ikke det var vondt, jeg fikk god veiledning av jordmor og på 2-3 rier kom den lille jenta vår til verden klokken 05.02. Hele 52 timer etter vannavgang.
Det første møtet med datteren min kjentes kjemperart. Jeg hadde sovet så lite de siste dagene. Jeg var ikke helt til stede i min egen kropp eller eget hode, og det føltes som om alt var en drøm.
Jeg kjente ikke på den umiddelbare kjærligheten som mange beskriver. Jeg syntes bare det var surrealistisk at hun helt plutselig ikke lenger var inne i kroppen min.
Hun var heller ikke en «mini-meg» slik jeg hadde sett for meg, men hadde masse svart hår og likhet med pappaen. Men, jeg var overlykkelig over at hun var ute, at hun skrek og virket helt frisk.
De første timene ble vi lagt på et rom med tilknytning til fødestuen. Her kom jordmor med frokost og flagg for å feire. Det var så utrolig hyggelig. Jeg var sliten, men samtidig lykkelig. Nå var vi plutselig en familie på tre.
