Tiden etter Hermine
Henriette og Bjørn Magne opplevde alle foreldres mareritt
– Vi var fem venninner som skulle få barn samtidig. Nå ser vi deres barn vokse opp.
Klepp i Rogaland: Mai er varmere enn noen gang. En blå himmel ligger over landet. En skyfri vår bringer håp om en god sommer.
Også for Henriette og Bjørn Magne Lura Folkvord. For selv om de ble rammet av den største tragedie – å miste et barn – har de så smått begynt å kjenne på glede igjen.
De har tross alt fått elske sitt barn. Datteren Hermine hadde et helt liv. Seks dager som de kan minnes nå. Vonde dager som de visste var talte. Men også gode dager som foreldre for et nyfødt barn.
– Seks dager er ikke så lenge, men det var lenge nok til å skape minner som vil leve evig. Vi fikk være foreldre for Hermine og fikk kjenne den uendelige lykken det er å ha et lite barn. Vi hørte henne gråte, kjente varmen fra henne, skiftet bleier, trillet tur og hadde dåp, sier Henriette.
Hun og Bjørn Magne visste tidlig at datteren ville dø, men de klarte å ta vare på de få øyeblikkene de fikk.
– Vi besøker graven hennes minst en gang i uken. Der prater vi om henne og føler vi er sammen med henne. Her kan vi også få utløp for følelsene våre.
Les også: Linea (2) gråt etter å ha fått et «nei». Sekunder senere lå hun bevisstløs på gulvet
Var uforberedt
Vi møter Henriette og Bjørn Magne på deres faste tur langs strendene på Jæren.
Turene har blitt mange i det siste. For selv om de to var langt nede etter at datteren døde, vokser nå viljen til å leve.
– Vi var fem venninner som skulle få barn samtidig. Nå ser vi deres barn vokse opp og nå nye milepæler hele tiden. Det er klart det er vondt å være der når deres barn lærer å gå, snakke, begynner i barnehage. Det er en stadig påminnelse om hvor Hermine ville vært i dag, om hun hadde fått leve. Men det er godt også. Vi ønsker ikke å bli skånet for disse opplevelsene, tvert imot, sier Henriette, som i dag minnes datteren med varme og kjærlighet.
Sorgen overskygger ikke lenger alt annet. I stedet har hun og ektemannen Bjørn Magne fått et håp om at Hermine en dag skal få en bror eller søster. Eller begge deler.
– Vi var fullstendig uforberedt på at Hermine skulle dø. Jeg var gravid i 32. uke da jeg dro til sykehuset i Stavanger. Det var med ett blitt så stille inni der. Akkurat som om barnet lå i dvale, sier Henriette, som hadde helt rett i frykten hun følte.
Ultralyd viste alarmerende lav aktivitet hos fosteret, og Hermine ble tatt ut med hastekeisersnitt.
Håpet slukner
Hermine kommer til verden i mars 2021 mens koronapandemien ennå herjer. Det blir raskt klart at noe er galt.
Hjertespesialister blir varslet, ambulansefly blir rekvirert, og i Oslo står et legeteam klar til å ta imot den lille nyfødte jenta.
– Da vi ble sendt til Rikshospitalet i Oslo like etter fødselen, hadde vi et håp om at Hermine skulle klare seg. Men da vi møtte legene etter at de hadde undersøkt henne, forsto vi raskt alvoret. De hadde aldri sett et barn med så alvorlige komplikasjoner.
– Hermine hadde en alvorlig hjertefeil, organene var speilvendte, hun hadde en fortetning i tarmen, manglet milt, hadde dobbel lever og feilplassert hjerte. Jeg fikk umiddelbart skyldfølelse og tenkte over alt jeg hadde gjort i svangerskapet. Kunne jeg ha drukket for mye kaffe, hadde jeg gjort noe galt, sier Henriette, som vet at hun ikke hadde noen skyld i det som skjedde.
Likevel kommer den naturlige refleksen mødre ofte får – er det min skyld?
Hvert år dør rundt 300 små barn under 4 år i Norge, i underkant av 200 av disse er dødfødsler. Tilbake står etterlatte foreldre, søsken, besteforeldre og andre nære slektninger og venner, skriver LUB.
Du kan kontakte Landsforeningen Uventet barnedød (LUB) HER. LUB er til stede gjennom samtaler og oppfølging, kurs og arrangementer, og informasjon om sorg og hva som kan hjelp.
Du kan også kontakte foreningen "Vi som har et barn for lite", som ble stiftet i 1984. Det er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
Kilde: Etbarnforlite.no og LUB
Henriette og Bjørn Magne er glad for å få fortelle. Når de snakker om Hermine, bringer det henne litt nærmere. Blant annet har de fortalt sin historie til Sandnesposten.
– Du blir overlatt til deg selv og må finne din egen måte å takle sorgen på. Men det finnes grenser for hvor mye du kan tåle. Å miste et barn setter grensene på prøve. Det å snakke om Hermine, gråte sammen med andre og holde minnet av henne levende har vært terapi for oss og har sakte, men sikkert gitt oss vilje til å gå videre. Nå er det vår drøm at Hermine skal få søsken, sier Henriette, som har meldt seg inn i Landsforeningen Uventet Barnedød (LUB).
Her fant hun den støtten hun savnet og som hun trengte.
Les også (+): Natasja (40) visste at noe var galt, men legene fant ingenting
Måtte finne veien videre
Henriette og Bjørn Magne legger ikke skjul på hvor sterk kjærligheten var og er for Hermine. Ansiktene deres lyser opp når de snakker om datteren.
Begge har tatovert inn datterens navn på en arm og et bryst. Og for hver gang de nevner navnet hennes, tar den mørke, tunge sorgen litt mindre plass og gir etter for nytt lys, nytt håp.
– Vi fikk god hjelp og hadde folk rundt oss på sykehuset, men du føler deg så uendelig alene når du drar derfra. Vi hadde familie og venner rundt oss, men det var bare vi to som kjente dagene, timene og minuttene sammen med Hermine. Det var bare vi to som visste hvordan det var å miste et barn. Vi måtte finne veien videre selv, sier de to.
2021 skulle bli det beste året noensinne for Henriette og Bjørn Magne. I fem år hadde de forsøkt å få barn.
Henriette var diagnostisert med polycystisk ovariesyndrom (PCOS), noe som gjorde det utfordrende å bli gravid. Men etter en spontanabort i 2020 klaffet det endelig året etter.
– Vi var euforiske, sier de to og kjenner et glimt av den samme lykken de følte på da graviditetstesten var positiv.
De hadde vært sammen siden sommeren 2014. Det var kjærlighet ved første blikk da de møttes, og allerede samme sommer bestemte de seg for å kjøpe hus sammen.
Et halvt år etter at de møttes, flyttet de inn i rekkehuset de hadde kjøpt og pusset opp. I 2018 giftet de seg i Julabygda kapell, hvor Hermine nå er begravd.
Sørget forskjellig
– Det var ikke bare lett å møte sorgen sammen. Det satte forholdet vårt på prøve fordi vi sørget så forskjellig. Men vi bestemte oss for å klare dette sammen for Hermines skyld. Vi har pratet masse, grått og ledd sammen, sier Bjørn Magne og forteller om en episode på kirkegården. En hendelse som ble en vekker for ham.
– Jeg skulle ta bilde av gravstenen og tok to raske eksponeringer. Det gikk så fort at de nærmest gikk av samtidig. Likevel, da jeg skulle se på bildene i etterkant, var det en helt hvit sommerfugl på det ene bildet. Ikke på det andre. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig. For meg var det et tegn på at Hermine er her. At det er noe mer enn det vi ser og forstår, sier Bjørn Magne.
12. mars 2021 sovnet Hermine stille inn mens hun lå på brystet til pappa. På det samme stedet har han nå tatovert inn navnet hennes.
Les også: «Tenk at mannen din kan finne seg i dette», fikk tobarnsmor Ingri høre
Ny start på nytt sted
Hvordan vi mennesker takler sorg er vanskelig å forutsi. For Henriette og Bjørn Magne ble det etter hvert nødvendig å selge rekkehuset og kjøpe seg et nytt sted å bo.
Henriette har også sluttet i jobben på barneavdelingen på sykehuset i Stavanger. Det var for mye som gjorde vondt i det livet de levde da de ventet på Hermine. I dag har de et nytt ståsted, nytt håp og en plan.
– Vi skal blant annet komme i bedre form. At jeg er overvektig gjør det jo ikke enklere å bli gravid, så det forsøker jeg å gjøre noe med. Vi tror også at vi nå er på et så godt sted i livet at vi er klare for å prøve igjen. Hermine fortjener å få søsken. Vi vil gjerne være foreldre til tre, sier de to og smiler.
For om de klarer å få to barn de neste årene, vil de alltid ha tre. Hermine kommer alltid til å være en del av familien Lura Folkvord.
– På Hermines ettårsdag tok vi med oss seks rosa ballonger, en for hver dag hun levde, ned til stranden og havet hvor vi tok bilder. Jeg føler at ved havet er jeg fri og nær henne, det er alltid en begynnelse og en slutt ved havet, sier Henriette.
Hun er forberedt på at det kan gå galt igjen.
– Selv om vi er livredde for at noe kan gå galt i et nytt svangerskap, så kjenner vi at det hadde passet med barn nå. Det vil derimot alltid være en ledig stol både til bursdager og høytider. Hermine vil alltid mangle, men hun vil aldri bli glemt.
Gode råd fra Henriette og Bjørn Magne
- Det å være åpen med alle rundt oss gir oss styrke.
- Landsforeningen Uventet Barnedød (LUB) er en god støttespiller og tilbyr blant annet sorgstøtte og sorggrupper.
- Det kan være godt å møte andre som er i samme situasjon, og som på en måte normaliserer skyldfølelse og alle rare tanker og følelser du gjerne får etter å ha mistet et barn.
- Ta en dag ad gangen. Sakte men sikkert kommer lyset tilbake.
