Kari-Ann MÅTTE adoptere bort sønnen sin
Kari-Ann er bare 16 år når hun blir tvunget til å føde en baby. Babyen adopteres bort. 30 år senere skjer det utrolige
Artist og skuespiller Kari-Ann Grønsund trodde aldri hun skulle få treffe den vesle gutten sin igjen. Men skjebnen hadde andre planer.
Vi er tilbake i 1967, på Vor Frue Hospital i Oslo. Artist og skuespiller Kari-Ann Grønsund er bare en ung jente, 16 år og helt i starten av livet.
Det er to år siden hun debuterte som plateartist. I Tyskland har hun allerede blitt en populær sanger sammen med «Die Wenche». Verden ligger foran henne. Helt til hun blir gravid.
– Jeg husker jeg reagerte med sjokk da jeg forsto hvilken tilstand jeg var i. Det eneste som var aktuelt for meg, var å ta abort. Jeg var jo bare et barn selv. Et rasende barn som ble tvunget til å føde et barn, forteller Kari-Ann.
Vi møter henne hjemme i leiligheten på Skarpsno i Oslo. Den hyggelige stuen er både stilfull og lun, innredet med fargerik kunst og spennende detaljer som vitner om et innholdsrikt liv i teaterbransjen. Men barne- og ungdomsårene til den folkekjære skuespilleren var langt fra glamorøse.
Far var alkoholiker
– Vi hadde veldig dårlig råd og bodde i en trang leilighet på Grünerløkka. På den tiden var «løkka» et arbeiderstrøk med utedoer, møkk og mye fattigdom, minnes Kari-Ann.
– Men vi gikk ofte på Frelsesarmeen, der skjedde det mye gøy. Og mor tok meg med i kirken. Presten merket nok at jeg likte å opptre, og han tok meg ofte frem foran menigheten for å lese bibelvers og synge.
Faren var alkoholiker og drakk opp det meste av familiens penger. Det gjorde situasjonen ekstra krevende for familien med fire barn.
– Moren min vasket trapper på kvelden i tillegg til jobben hun hadde i en skobutikk. Selv måtte jeg gå med avisen fra jeg var syv år.
Hun understreker at faren var en snill alkoholiker som aldri gjorde barna noe vondt. Men da hun ble gravid, ble faren holdt utenfor – det var moren hun gikk til. Hun var en god kristen og trofast kirkegjenger og hadde også mye omsorg for andre mennesker.
– Hun ville nok gjerne ta til seg barnet, men forsto samtidig at det ikke var mulig. Til tross for familiens trange økonomi og en alkoholisert familiefar, mente abortnemnda at Kari-Ann måtte klare å føde barnet.
– Jeg var bare 16 år og hadde blitt gravid. Abort-nemnda nektet meg abort, så jeg måtte føde barnet som skulle adopteres bort.
Selvbestemt abort
Frem til 1978 måtte alle som ønsket abort søke om tillatelse, og det var abortnemndene som tok avgjørelsen. Loven om selvbestemt abort ble da vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Nå fikk kvinner ta avgjørelsen om abort som kunne utføres før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.
Men de ville ikke at hun skulle bli værende i familien, og bestemte at hun skulle bo i fosterhjem frem til fødselen. Det var en avgjørelse som Kari-Ann var helt uenig i.
– Jeg gikk under jorda og gjemte meg for barnevernet resten av svangerskapet.
I syv måneder satt hun mer eller mindre alene i en leilighet hun hadde fått låne av noen venner. Seksten år og overlatt til seg selv, mens den lille babyen vokste i magen hennes.
– Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har en sterk psyke, sier hun og smiler.
Les også: Opplevde to spontanaborter: – Jeg gråt masse, og tårene kunne komme helt plutselig og overveldende
Adopsjon
For det som skjedde videre er kanskje noe av det vanskeligste en ung kvinne kan oppleve. En hendelse som skal prege Kari-Ann resten av livet.
Hun føder babyen på Vor Frue Hospital. Siden den lille gutten må adopteres bort, får hun et klede over ansiktet så hun ikke skal se ham. Ikke bli knyttet til ham. Men hun MÅ se barnet sitt før de tar det fra henne, og når natten kommer lister hun seg inn på rommet der guttebabyen ligger.
Rundt sengen sitter tre nonner og passer på den lille gutten. Det er som tatt ut av en Disney-film, det Kari-Ann forteller. De fyller rommet med godhet og ro, og har nok forståelse for at den unge moren trenger å se babyen sin. Og mens hun står der og ser ned på gutten sin, blir også Kari-Ann fylt av en god følelse.
– Jeg fikk en veldig trygghet og husker jeg tenkte: ‘Dette kommer til å gå bra. Han får et godt liv.’
Det er sterke minner som vekkes til live når Kari-Ann forteller. Hun skjenker kaffe i tynne kopper og byr på hjemmebakte lefser med smør og sukker før hun fortsetter:
– Etter det skulle livet fortsette som før. Ingen rundt meg hadde fått vite at jeg var gravid, de trodde jeg hadde jobbet som artist. Derfor tenkte jeg det ville bli greit å prøve seg på skolen igjen. Det stemte ikke, forteller Kari-Ann.
«Ble det gutt eller jente?» spurte læreren sarkastisk, med hele klassen som tilhørere. Da pakket Kari-Ann sakene sine og droppet ut av skolen. Men hvor skulle hun nå?
– Jeg hadde mistet lysten på platebransjen etter det jeg hadde vært igjennom, sier hun og forklarer at barnefaren var en eldre gutt i bandet hun sang i.
Derfor bestemte hun seg for å bli skuespiller. Kari-Ann begynte på Teaterhøgskolen og fikk etter hvert flere morsomme roller i film og TV, blant annet som Lilly i Barne-TV-serien Lillys butikk, og senere som Gudrun, moren til Kjell i Olsenbanden Jr. Hun ble også ambassadør for SOS-barnebyer og jobbet i mange år med konseptet Solsikkebarna.
Les også: «Billett mrk. barn gis bort» – over hundre meldte seg etter den helt spesielle annonsen
Flyttet til Oslos vestkant
Hun traff etter hvert ektemannen Eirik Brathole, og sammen fikk de to barn. Livet var godt. Østkantjenta med den tøffe oppveksten bodde nå i et stort hus på Oslos vestkant. Men noe var likevel feil. Mens hun trillet rundt på barnevognen i villaveiene, tenkte hun stadig oftere på gutten hun hadde adoptert bort.
Hun begynte å titte inn i barnehager, og senere i skolegårdene, etter han som var hennes, men som hun ikke visste hvordan så ut. Hva gjorde han nå? Hvordan hadde livet hans blitt?
– Jeg ønsket så inderlig å se ham. Vite hvordan han hadde det. Høre at han hadde snille foreldre.
Til slutt gikk det for langt. Kari-Ann forsto det selv. For skulle hun få et godt liv, måtte hun prøve å glemme. Hun ville aldri ha mulighet til å finne ut hvor sønnen var, sånn var regelverket.
– I noen år klarte jeg å distansere meg fra det som hadde skjedd. Men så begynte jeg plutselig å få noen veldig sterke drømmer, minnes hun.
Hun skjenker mer kaffe. For det hun nå skal fortelle er mer enn hva man kan kalle livets tilfeldigheter.
– Drømmene var så intense at jeg ringte et par venninner for å fortelle om dem. Jeg fortalte dem at det hadde med barnet jeg hadde født som ung å gjøre.
Igjen kommer sønnen sterkt inn i livet hennes, og denne gangen klarer hun ikke å skyve bort følelsene. Lengselen etter å se ham. Finne ut hvordan det går.
– Jeg sa til mannen min at jeg ville fortelle barna våre, som hadde blitt 14 og 16 år, at de hadde en halvbror et sted. Mannen min var veldig imot at jeg skulle gjøre det, men jeg kjente at jeg måtte. Det var som om jeg ikke hadde noe valg, sier hun.
Reaksjonen hun fikk fra de to barna var både rørende og overraskende.
«Kan jeg få en hundrelapp», spurte sønnen og strøk på dør. Da han kom hjem igjen, fortalte han at hundrelappen var vekslet inn i en haug med tikroner som han hadde delt ut til rusmisbrukerne nede på Plata i Oslo. «Kanskje du er broren min», hadde han sagt til hver av dem som fikk en tikrone i hånden.
Les også: (+) Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Disney-klassikere
Parallelt med de dramatiske tingene som foregikk på hjemmebane, hadde Kari-Ann fått en uventet telefon fra Disney. De lurte på om hun ville revitalisere alle Disney-klassikerne ved å legge på nye stemmer.
– Det var en stor, men veldig spennende jobb som jeg umiddelbart takket ja til. Jeg forsto at jeg måtte ha med meg de beste lydteknikerne på denne jobben, og kontaktet en dyktig tekniker som hadde jobbet for meg i fire år.
De to hadde god kjemi, og jobbet godt sammen. Da Kari-Ann får høre at han akkurat har hatt bursdag, skynder hun seg ut og kjøper en forsinket gave.
«Når er du født?» spør hun mens hun sitter med gaven for å skrive en liten bursdagshilsen til ham. Han oppgir datoen, og hun må smile litt da hun hører at han er født akkurat samme dagen som sønnen hun fødte for 30 år siden. Det er en morsom tilfeldighet, tenker hun.
«Hvor er du oppvokst, da?», spør hun videre, bare for moro skyld.
«I Oslo», svarer han og legger til at han har fantastiske foreldre.
Men etter en liten stund sier han det som nesten ikke er til å fatte. Det som skal endre alt: «Det er ikke helt sant det jeg sa i stad. Jeg er født på Vor Frue Hospital av en mor jeg ikke vet hvem er.»
– Der og da visste jeg at jeg satt ved siden av sønnen min, sier Kari-Ann og smiler.
I løpet av den tiden de to hadde jobbet sammen, hadde hun aldri vært inne på tanken. Aldri sett likheter til seg selv. Det har heller ikke han som får beskjed om å sette seg rolig ned for å få sitt livs største overraskelse.
– Jeg så på ham og sa: ‘Hold deg godt fast i stolen din, for det er jeg som er moren din.’ Vi så på hverandre og visste det begge to. Det var et fantastisk øyeblikk for oss begge, forteller Kari-Ann.
– Da jeg endelig satt der med sønnen min, hørte jeg englesang. Virkelig englesang. Jeg tror jeg svevde i to år etterpå. Og plutselig kjente jeg hva jeg hadde båret på i alle disse årene. Hvor tung den hadde vært, den sekken.
I dag har de to verdens beste forhold. Kari-Ann har for lengst blitt kjent med sønnens fosterforeldre som er akkurat like fantastiske som hun hadde håpet. Stadig fylles hun av en enorm takknemlighet over at hun til slutt fikk mulighet til å bli kjent med sønnen sin.
– Når man opplever noe sånt, tenker man at ting er styrt. At det er styrt av noe der oppe, smiler Kari-Ann og løfter blikket.
