Før var jeg familiefar med hendene fulle. Nå har alle fuglene fløyet sin vei, og jeg sitter alene igjen

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Jeg kjenner til følelsen av ensomhet. Den er kjip hele uka, men verst når jeg sitter alene foran TV-en en lørdagskveld. Surfer gjennom filmutvalget på Netflix. Synker gjennom sofaen mens jeg smådupper til en dum komedie. Stapper i meg potetgull til jeg blir kvalm, skyller ned flakene med dovent øl. Dupper av iblant. Spoler filmen tilbake for å finne ut hvor det glapp og få med meg hele handlingen.

Endelig er det sent nok til at jeg kan ligge videre i senga. Logge ut nok en bortkastet dag i livet.

Et sosialt dyr uten flokk

Noen trives i eget selskap. Jeg er et sosialt dyr, og kvelder og helger alene er ren seigpining. Minuttene kjennes som timer, kveldene som en evighet. Jeg blir tung i hodet. Trist. En rar følelse når jeg bor i selveste lykkeland. Skulle ha svevd på en sky hele tiden, da, ikke synke ned i myra.

Burde ha invitert noen på middag. Eller blitt invitert bort selv. Det siste er vanskeligere, så klart. Men det er småkleint å invitere par når du er singel. Det blir liksom skeivt. Invitere kamerater med dame på herreaften er like kjipt – stjele dem fra kona på selveste lørdagskvelden.

Jeg kunne ha gått ned på puben og tatt en øl. Kanskje jeg traff noen kjente, eller ukjente, som ville slå av en prat. Eller kanskje jeg ble stående alene i en krok og se på folk som hadde det trivelig. Nei, orker ikke det. Når hodet er tungt, er dørstokken flere kilometer høy.

Før var jeg familiefar med hendene fulle. Nå har alle fuglene fløyet sin vei, og jeg sitter alene igjen. Endelig fri for forpliktelser. Fri til å gjøre hva jeg vil. Men frihet rimer på tomhet. Det hjelper ikke på sinnsstemningen at jeg har blitt så voksen at lyset jeg ser i enden av tunnelen godt kan være et godstog.

Ja da, noen blir både 90, 100 og 110, men det er ikke nødvendigvis så trivelig. Samtidig ser jeg folk på min egen alder trekke Svarte-Per i den kortstokken som heter livet. Det setter tankene i sving. Ting begynner å haste. Livet er for kort for triste og grå dager.

Les også: Når barna forlater redet: «Hvor er alle sammen?»

Noe av det stusseligste som finnes?

Noen tar en æresrunde med unger. De rekker ikke å føle seg ensomme. Andre står i parforhold livet ut. Det kan være en god løsning. Jeg ser mange lykkelige par med sølv i håret på Facebook. Men det er også mulig å føle seg ensom i et forhold, sies det.

Jeg satt en gang med tre kamerater og pratet om livet og sånt ut i de små timer. Tre av oss var enslige og mellom 50 og 60 år, fjerdemann var lykkelig gift og attpåtil en sånn som forsket på folk – som jobb, altså. Praten gikk om hvordan vi hadde det. Vi, singelkameratene, bedyret at livet var herlig, at enslig ikke betød det samme som ensom.

Men forskeren visste bedre. Han kunne fortelle at sånne som oss – enslige menn mellom 50 og 60 år – faktisk var noe av det stussligste som fantes. Vi lå godt over gjennomsnittet i å være deppa og føle oss ensomme. Det hjalp ikke hvor mye vi enn protesterte.

Det gikk an å føle seg så ensom at du ble syk av det, fikk vi vite. Jo, takk, følte meg mye bedre med en gang. Heldigvis fantes det løsninger, det fantes veier ut av ensomheten, kunne forskeren fortelle.

Vi kunne skaffe oss en hobby der vi traff de samme menneskene om og om igjen. Slikt kunne det bli nye vennskap av. Eller stupe i det, finne kvinnen i livet på nytt, gjerne blant fullstendig fremmede på internettet, bill.mrk. «Ensom søker ensom, sammen er vi mindre alene». Det kjentes like fristende som å bestige Mount Everest i snøstorm.

Enklere å sjekke opp en ny film på ­Netflix, da.

PS: Da jeg skrev saken I 2020 var jeg på vei inn i et forhold, det gjorde det lettere å skrive om ensomheten når jeg så et lys i enden av tunnelen som var en kvinne, ikke et tog.

Nå fem år senere er jeg i det samme forholdet og jeg fleiper gjerne til henne at hun sannsynligvis får betalt av kommunen for å være støttekontakten min.

Peter Nagy jobber som journalist i Story House Egmont. Denne kommentaren stod først på trykk i Vi Menn.