KOMMENTAR: «De gylne timene»
Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte: – Vi vil ikke hjem fra jobb, men vi må
Klage du over at småbarnsforeldre drar tidlig fra jobb? Sannheten er egentlig omvendt, skriver småbarnspappa Magnus Ravlo Stokke i dette skråblikket.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Mange klager over at småbarnsforeldre går tidlig jobben, men sannheten er at vi biter oss fast med nebb og klør og tyner ut hvert sekund før vi er pokka nødt til å gå for å unngå bot i barnehagen for sen henting. Hjemme venter nemlig et miniatyrhelvete fra 16:30-20:00. Hver dag.
Hvis man ser reklame for enkle og kjappe familiemiddager i reelen eller på tv, så er det som regel illustrert med en stresset småbarnsfamilie som forsøker å lage middag under ekstreme forhold. «Det ser jo ikke så ille ut?» tenker du kanskje.
Grunnen til at det ikke ser verre ut, er fordi reklamene ikke kan vise hvor ille småbarnslivet egentlig er, da hadde fødselstallene antakeligvis gått rett i null.
Jeg mistenker faktisk at det er etter direkte instruks fra regjeringen at Toro og Oda fremstiller småbarnslivet såpass mildt – og at alt løser seg med en pose Meksikansk gryte eller hjemkjørte matvarer.
For sannheten er at jeg allerede rundt lunsjtider begynner å kjenne en knute i magen. En slags angstfølelse. Har jeg glemt et viktig møte? Skulle jeg presentere noe på allmøtet i ettermiddag?
Magnus Ravlo Stokke
Far til fire gutter fra barnehage- til ungdomsskole-alder, bosatt i Oslo. Arkitekturstudent som skriver om familieliv og arkitektur.
Nei, vent! Det er henteangsten som har meldt seg! For jeg vet at jeg skal noe alle andre her ikke skal: Jeg skal i barnehagen og hente to utslitte småbarn som – bless them – oppfører seg helt balle siden de er slitne og fulle av inntrykk og det hele.
Les også: Glemsk småbarnspappa innrømmer: – Ja, jeg er håpløs
Hentingen starter med å ankomme barnehagen med en god korsryggsvette gående – i en garderobe som er bygget for folk som er rundt 95 cm høye.
Svetten på ryggen forsterkes av at det er like greit å beholde ytterklærne siden det er ikke knagger til foreldrenes klær.
Tenk noe så dumt som å ha et sted man kan henge fra seg når 40 voksne møtes på 10 kvadratmeter klokka 16:45 a?! Jeg må le (jeg må virkelig ikke le, men du skjønner hva jeg mener).
Så er det å «fange» barna som liker å gjemme seg inni «kjøkkenet» de har i lillekroken i det innerste rommet – et artig rom hvor alt er lite! Herlig!
Så er det kjapp beskjed om at det går omgangssyke på avdelingen, to barn spydde i dag, og at det er oppdaget lus – to beskjeder med voldsom placeboeffekt: Det klør overalt og jeg føler meg umiddelbart uggen.
Tilbake i garderoben med to barn og to matpakker det drypper drikkeyoghurt fra (en slags bransjenorm er nemlig å la alle uspiste rester av matpakken legges tilbake i matpakken, til de foreldrene som er opptatt av hvor mye mat ungen har spist. Det gir mening hvis det ligger igjen en halv skive, mindre mening når det er en halvdrukket Danone Disney jordbærdrikke).
Smil og latter fra avdelingen er nå byttet med intens motstand mot å ta på ytterklær. De gir fullstendig faen i at det er kaldt ute, trusler om konsekvenser biter ikke på, så da blir det å gå ut med vintersko, strømpebukse, i baris med åpen boblejakke og luefri.
Dette gir koma-tilstand etter ca 40 meter ute av porten, som gjør at én må bæres og en må lokkes. Listen over lovnader gitt for å komme frem til dørstokken er lang, så da er det bare å få på tv-en og hente snacks i det øyeblikket man kommer inn ytterdøra.
Les også: Tobarnsmor om sin «enkle» hverdag: – Jeg gir snart opp!
Så var det middag.
Google «lage middag på 4 minutter». Hvis man ikke tar av seg ytterklærne, men prioriterer å få satt på en kjele med litt vann i og en stekepanne – begge induksjonsplater i powermode – så kan man ha pastaen putrende og fiskepinner på ekstrem varme i løpet av halvannet minutt.
Mens dette koker/brenner kan man rydde bort sporene av en liknende prosess på morgenen, bare i reversert rekkefølge.
Bordet dekkes, men de små avslår forslaget om å spise der, så mens kollegene fra jobben kanskje tar en liten øl og en prat på en koselig bar med gode venner de ikke har sett på lenge, sitter jeg i sofaen, med en på hver side med en tallerken i fanget med pasta og fiskepinner mens vi ser på Paddington tv-serien.
Badekaret fylles og her gjelder det å være på ballen, for hvis barna kunne velge, ville de fylt badekaret med såpe og tatt en liten dæsj vann oppi – ikke omvendt. Så her er det stor fare for at shampoer og såper tømmes i vannet med tilhørende rødflammede hud etterpå.
Les også: (+) Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Pysj skal på, det jages gjennom kåken, og til slutt så sitter det to – tross alt – utrolig søte gutter i pysj på fanget og vil høre eventyr.
Jon Erling (3) vil høre eventyret om første gang jeg byttet bleie på ham, gjerne 3-4 ganger på rad. Gudmund (4) vil høre tre eventyr om forskjellige egenopplevde erfaringer fra da jeg selv var 4 år.
Etter sju eventyr, gjenstår det 2 x «Trollmors vuggesang», 1 x «Bæ-bæ lille lam», før vi runder av med «Jeg gikk en tur på stien» og «Alle fugler», kun andrestemmen.
Så er det natta gutter, ses i morgen.
Og endelig er klokken 20:00 og ryddingen og «preppingen» til dagen etter kan begynne.
