Slik takler du tomheten når barna flytter ut

Livet barn regnes som den travleste perioden i livet, og enkelte dager kan det toppe seg for noen og en hver.

Men samtidig er det i realiteten bare en kort periode av livet, og plutselig en dag er det hele over. Huset føles altfor stort og det står mange stoler ledige rundt middagsbordet.

Man må gi slipp.

Journalist Lena Ronge har skildret følelsen av vemod og tomhet som kan ramme en når barna en dag har flyttet ut:

«Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen», skriver hun, og fortsetter:

«Jeg tenker at tiden gikk altfor fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter.»

Les den rørende teksten her: «Hvor er alle sammen?»

Denne tomhets- eller tristhetsfølelsen har et navn: Tomt rede-syndrom, eller empty nest syndrome. I denne saken forklarer psykologene Frøydis Lilledalen og Gry Arvnes hvordan man kan takle det.

Hva er «empty nest syndrome»?

Gry: «Empty nest syndrome» er et uttrykk for den tomhetsfølelsen som følger av løsrivelsesfasen mellom foreldre og barn. Vi vet at det kommer, men det kan likevel føles tomt og rart den dagen det er der. Å gi slipp på den delen av foreldrerollen og finne en passende måte å ha kontakt på, er en utfordring som må løses.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Det er også en tid for å se tilbake og undre seg over hvordan foreldreskapet ble. På mange måter er det er et paradoks; vi vil ingenting annet enn at barnet skal bli selvstendig, samtidig som det for mange kjennes vanskelig å gi slipp.

Frøydis: Foreldre som har sett på seg selv nærmest utelukkende som mamma og pappa, kan lure på hvem de nå er som kjæreste og partner. For noen vil dette være en enkel overgang, for andre svært problematisk.

En annen dimensjon ved dette er at det å ha barn som har flyttet ut også er en bekreftelse på at du er blitt eldre. Når du så har mulighet til å sette deg selv i sentrum, konfronteres du også med egen forgjengelighet og at du står ovenfor en ny fase i livet. Dette krever en akseptfase.

Les også: Denne testen kan vise grad av depresjon

Er det vanlig å sørge når barna flytter ut?

Gry: Ja, det er det så absolutt! Det er en overgangsfase på lik linje med andre overganger i livet, og medfører en emosjonell omstilling. Det er noe vi mister og samtidig er det noe nytt som ligger foran oss. For det er også noe vi får som vi ikke helt ennå vet hva innebærer. At det er en sorgfase for mange, er uten tvil.

Innad i et foreldrepar kan det også være ulike forventninger og reaksjoner på det at barna flytter ut. Det er viktig å prøve å akseptere de reaksjonene som kommer, og gi støtte og omsorg til den som sørger. For de aller fleste er det en fase som går over av seg selv.

Frøydis: At barna flytter hjemmefra føles for mange sårt. Dette fordi barna har vært mottager av det meste av emosjonell og kognitiv kapasitet i veldig mange år. Har du en god relasjon til barna dine, vil du ofte også savne selskapet deres og dialogen.

Barn skal frigjøre seg og søke ut, mens foreldres oppgave er å gjøre dem trygge for dette. Men frigjøringsprosessen er biologisk og emosjonelt ikke den samme for foreldrene, og derfor er det mer sårbart for mor og far når barna flytter, enn det for barna som forlater redet.

Les også: Svigermors drøm: Sissel (50) raste ned 50 kilo etter møtet med Christian

Hvordan takle denne overgangen?

Frøydis: Det beste du kan gjøre er å forberede deg. Sørg for å ivareta både egne interesser og parforholdet ditt, mens barna fortsatt bor hjemme.

Hvis du har klart å ta vare på parforholdet, vil tomheten kjennes mindre. Det er også nyttig å huske på at det er viktig, riktig og naturlig at barna flytter ut. Prøv å glede deg over barn som klarer og vil stå på egne bein, og gjør en innsats for å ivareta og bygge relasjonen videre også etter de har flyttet.

Gry: Snakk gjerne med noen som har gått gjennom dette før deg, forsøk å tenke etter hva dine egne forventninger er. Hvordan tror du det blir for deg? Hva kan du komme til å trenge av andre rundt deg? Å prøve å ha andre relasjoner å støtte seg på, en nabo, en venn og en god kollega kan bety mye. Noe og noen som holder deg oppe og gir deg glede og vekst i hverdagen er viktig.

Dersom vi har lagt alt vårt behov for sosial kontakt på relasjonen til barnet, kan det bli fryktelig tungt når barnet flytter ut. Vis også barnet at selv om du er trist og lei deg, så klarer du selv å ta ansvar for det, slik at du faktisk gir barnet ditt vinger til å fly ut i verden, samtidig som du kan gir barnet visshet om at du kan fortsatt er en trygg havn å søke hjem til om det skulle være nødvendig. Du har viktige omsorgsoppgaver ennå, selv om de framover ser litt annerledes ut.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Kamille.