«Så står jeg der i bunnen av bakken med en stor klump av stolthet i halsen»
Firebarnspappa skriver om et av sine stolteste øyeblikk som forelder.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Hei, jeg er Anders. Det er ingenting spesielt med meg. Jeg er firebarnsfar, og liker innimellom å dele små glimt fra min nokså A4-formede hverdag.
Historien jeg nå skal fortelle, er verken spektakulær eller sjokkerende. Kan hende blir du slettes ikke noe imponert.
Men for meg var den som en tindebestigning – en månelanding – i mitt foreldreskap:
Et lite, men stort øyeblikk av mestring og stolthet som faktisk gjorde et så sterkt inntrykk at jeg akkurat i dette øyeblikk når jeg skriver dette, kjenner på en liten, rørt klump i halsen.
Så om du har et drøyt minutt til overs: Bli med meg tilbake i tid til påsken 2024 ...
Sjuseteren og takboksen er pakket med millimeterpresisjon og lasten stroppet fast slik at eldstemann sitter trygt i pop-up-setet bakerst i vår VW Touran.
Kjøreturen på over tre timer er gjennomført uten nevneverdige tilfeller av bilsyke, trassutbrudd eller andre former for nedsmeltinger.
På siste etappe er til og med livsnødvendig proviant for de påfølgende helligdagene blitt kjøpt inn, og stappet inn blant utålmodige barneføtter i baksetene (hvor mye en bil kan romme, slutter aldri å forbløffe).
Vi ankommer hytten vi hadde leid på Vaset i Valdres omtrent etter tidsskjema og bare dette er en liten bragd i seg selv.
Pappas ski-drøm
Men målet for denne turen er mye større enn som så: uten å helt tørre å si det høyt, går jeg nemlig med en drøm om at vi denne påsken skal få tre barn på henholdsvis 6, 8 og 10 år opp toppen av alpinbakken.
Pøh, det er da ingen sak?! Tenker kanskje du, men jo: Det er det.
Det å ha relativt mange barn – i mitt tilfelle fire – kompliserer nemlig enkelte av punktene på «sjekklisten for den norske mønsterforelderen».
For eksempel gir det visse utfordringer når det kommer til opplæring av barn i aktiviteter som i stor grad krever én til én oppfølging, som alpint.
Da vi ikke har tilgang på noen fjellhytte på regelmessig basis, er terskelen for å komme seg av gårde til skitrekket relativt høy. Det er flere årsaker til dette.
Tidkrevende og dyrt
Den ene er at dersom én forelder drar i bakken med for eksempel det ene barnet som er blitt gammelt nok til å kunne lære seg å stå på alpinski, kan det fort bli ganske styrete for personen som samtidig må passe de andre to-tre, mindre barna / babyen.
Når man i tillegg kanskje trenger flere dager – og gjerne sammenhengende – for å lykkes med opplæringen, så er det ikke nødvendigvis et så forlokkende opplegg å gyve løs på.
Den andre grunnen er at – lets face it – nedoverski i Norge er svært dyrt og etter min mening ikke godt tilpasset barnefamilier – i alle fall ikke nybegynnere.
Et dagskort pluss utstyr til et barn over 7 år koster fort mellom 800 og 1000 kroner.
Det kan være en høyrisiko-investering.
Særlig dersom man tar med i regnestykket at det er en overhengende fare for at barnet skal synes dette med skitrekk og nedoverski er a) dritvanskelig b) dritskummelt eller c) bare synes alt er dritt, så er det i mange tilfeller mer attraktivt å prioritere billigere / gratis og mer forutsigbare vinteraktiviteter som langrenn, aking eller skøyter.
Jeg har herved en utfordring til norske skisentre: Finn en måte å tilrettelegge for at nybegynnere skal slippe langt billigere unna både utstyrsleie og heiskort – i alle fall frem til de er utlært.
Les også: (+) Mine svigerforeldre gjør forskjell på barnebarna
Første gang i t-kroktrekk
Vel, uansett grunn, så var faktum at vi hadde vi endt i den situasjonen at alle de tre eldste barna trengte opplæring i nedoverski og at opplæringen skulle skje på likt – aller helst på én dag.
Utstyr var leid til barna og heiskort kjøpt til dem og meg – en investering til godt over 3000 kroner.
Alle tre hadde gått en del på langrenn opp igjennom. De hadde også tilbrakt en dag i en annen barnebakke to år tidligere. Dette ga et brukbart utgangspunkt, særlig for eldstemann. Men veien derfra til toppen av Vaset fjellheis, virket likevel urolig lang.
Første halvdel av dagen foregikk i barnebakken hvorpå alle ble kjent med konseptet «svært saktegående og lav skiheis» og «svært slak og kort bakke»: Mer enn spennende nok for minst, men etter hvert svært så kjedelig for størst.
Til lunsj ble mor og toåringen med rumpeakebrett, kalde kinn og tålmodighet på linje med en, ja, toåring, transportert til hytten, mens far og tre barn dro tilbake til skiheisene med fylte blodsukkerlagre og fornyet mot.
Målet var hårete, og trolig urealistisk, men jeg hadde et ørlite håp om at det kunne være mulig:
Å få alle tre velberget opp t-krok-trekket til toppen av Vaset Skiheiser, 1050 m.o.h. over havet – og deretter helskinnet ned igjen den grønne løypen. Og dette altså med meg som eneste voksen.
Dette berodde på at følgende ting skulle klaffe:
- De to eldste måtte komme seg på og av et t-kroktrekk på egen hånd på første gang i sitt liv.
- Jeg og seksåringen måtte kjøre skitrekket opp sammen – også for første gang.
- Og alle, og da særlig seksåringen, måtte overkomme eventuelle frykter og ski-ferdighetsmessige utfordringer og klare å kjøre ned den lange og bratte (i alle fall i et barns øyne) bakken.
«Fryktelig lei»
Men først måtte vi øve litt mer i barnebakken. Det startet ikke lovende. Nest eldst var både kald på hendene og lei.
«Fryktelig lei», som jeg skrev i sms-en til min kone.
Men vi ga ikke opp. Og etter flere turer i barnetrekket og en tur i varmestuen for brus og sjokolade, stod vi overfor den ultimatue utfordring: Fjellheisen.
Til slutt ble alle enige om å gi det et forsøk. I verste fall fikk vi ploge mye og minst kjøre mellom beina mine.
Motet var på topp, og det startet lovende:
Alle kom seg på hver sin t-krok og ting så ut til å bare gå oppover.
Men vi hadde ikke kommet langt før eldst plutselig hang i kroken etter hendene mens han ble slept sidelengs oppover.
Det var ingen vei utenom: Han måtte slippe og kjøre ned igjen, der han ble kjeftet ut av løypen av en ansatt.
I det fjerne så jeg ham bryte sammen i fortvilelse nede på sletten. Men åtteåringen satt fint på sin krok og seksåringen satt greit på min fot.
«Vent nede!» ropte jeg så høyt jeg kunne. Hørte han meg? Ville han vente eller ville han forsøke å komme etter? Umulig å vite.
Og hvis han skulle finne på å følge etter, og vi da hadde kjørt ned igjen, ville han ane hva som var den grønne løypen og komme seg trygt ned?
Vi hadde ikke med telefoner til barna på fjellet, så her var jeg satt kommunikasjonsmessig sjakk matt.
Det hele fremsto som et slags fangens dilemma «skibakke edition».
Jeg følte meg ikke akkurat som «dad of the year» da jeg sto på toppen med ett barn i minus og ringte min kone og forklarte situasjonen.
Konklusjonen ble at vi bare måtte dra ned og satse på at han hadde ventet på oss.
Les også: (+) Vi skulle gifte oss og datoen var satt. Én kveld skjedde det noe jeg ikke var forberedt på
«Dette er dødfødt»
Jeg forsto raskt at turen ned kunne ta sin tid, da seksåringen deiset i bakken og skien føyk av gårde allerede ved første møte med litt løs snø.
Heldigvis er seksåringen av det tøffe slaget, og en av hennes viktigste drivkrefter i livet, virker i stor grad å være å klare alt storesøskene klarer – og helst litt til.
Ski ble festet, klær kostet fri for snø og skibriller tørket for tårer og løssnø.
Sakte, men sikkert tok vi oss nedover løypen til tross for flere knall og fall hos minst. Mellomst så imidlertid ut til å ha knekt koden.
Da vi endelig kom ned, ble vi heldigvis møtt av storebror, men der og da så jeg ikke lyst på å gjøre et nytt forsøk.
«Han ventet, men dette er ganske dødfødt», skrev jeg til min kone.
Heldigvis hadde ventingen har gitt ham tid til å fordøye skuffelsen.
Å se sine to yngre søstre komme velberget ned, hjalp garantert også: Han tok i alle fall initiativ til å forsøke igjen. Åtteåringen var også klar.
Men hva med seksåringen etter en håndfull møter med løssnøen, hvorav et par nokså ublide? Hun bet tennene sammen og var selvfølgelig med hun også.
Et minne for gyngestolen
Så vi prøver igjen, og denne gangen kom alle seg opp skitrekket og til toppen.
Fallene blir færre. Tryggheten større. Det er nesten ikke til å tro: Vi klarer det!
Vi tar en tur til. Og enda en.
Minst klarer å gjennomføre hele traseen uten å falle, mens de to eldste både får dreisen på t-krokene og fart på skiene.
«Vi tar en tur selv, pappa», sier de når minst vil ha en pause.
Og vips, så står jeg der i bunnen av bakken med en stor klump av stolthet i halsen sammen med seksåringen og ser de to forsvinne opp på t-kroken.
«Vi klarte det», tenker jeg. Det hadde jeg aldri trodd bare et en drøy time tidligere jeg sendte «dette er ganske dødfødt»-meldingen.
Sjelden har jeg vært mer stolt over barna, og kanskje heller ikke over meg selv.
For selv om det kanskje høres ut som en simpel selvfølgelighet for deg, så er det et av de aller stolteste øyeblikkene jeg har hatt som pappa.
Et øyeblikk jeg vil huske når jeg sitter i gyngestolen, om du vil.
Hei, jeg er Anders. Det er ingenting spesielt med meg, men jeg har da fått tre barn mellom seks og ti år ned grønn bakke i Vaset Skiheiser!
God påske da!
