Å lyve til barna
Den store løgnen
Julenissen, tannfeen, firkantede TV-øyne og mark i snøen … De fleste foreldre har løyet for barna sine, selv om det ikke er vondt ment. Men er det greit?
«Hvis du synger ved middagsbordet, blir du ikke gift,» fikk jeg høre fra foreldrene mine gjennom hele barndommen. Vel, jeg er ikke gift, så kanskje de hadde rett. Men jeg tror heller at dette er én av mange løgner foreldre serverer barna sine.
Jeg skal ikke påstå at jeg er noe bedre selv. Toåringen i huset – som er opptatt av å unngå farlige ting – tror at det er farlig å ta på TV-en. Begge storesøstrene hennes trodde på at matbutikkene stenger klokka fem, så det de ville kjøpe ved kveldsmattid, dessverre var umulig å få tak i akkurat da.
Da eldstejenta en gang kom med en lang tirade mot Erna Solberg fordi godteri er usunt og fisk er sunt, lot jeg henne tro at det er Ernas skyld (sorry, Erna).
Hvor mange barn har vel ikke fått høre at de får firkantede øyne av å se for mye på TV? At de får god sangstemme av å spise en brent brødskorpe? At de får mark i magen av å spise snø? Eller at en tyggegummi blir liggende i magen i sju år hvis den svelges?
Og så har vi de søte løgnene som skaper magi i hverdagen: Tannfeen og påskeharen, selvfølgelig. Kanskje historien om et skogstroll som bor ved hytta, tusser på loftet til bestefar eller en heks dypt inni skogen?
For ikke å glemme løgnen over alle løgner, Den Store Løgnen, en løgn som er så vanlig at du vil møte sterke reaksjoner dersom du velger å ikke lyve til barnet ditt: Julenissen.
Les også: Familieveilederens metoder for å si «nei» til barna.
Barna tror på de voksne
Er det egentlig greit å lyve til barna sine på denne måten? Skal vi la dem tro at det kommer en liten fe med penger når de mister tenner eller at det bor en skjeggete fyr med røde klær på Nordpolen?
Til en viss grad, mener Kjersti Salvesen, som studerer til å bli EQ-terapeut ved EQ Institute og er fast spaltist i Foreldre & Barn.
– Fram til barna er 6–7 år gamle, er de først og fremst følelsesmennesker. Det innebærer at de tror på oss voksne. Barna tar det meste av det vi sier bokstavelig. Derfor er det ikke så vanskelig å få små barn til å tro på julenissen og tannfeen, sier hun.
Men det at barna tror på det vi sier, innebærer også et ansvar.
– Barna møter oss med tro på at de kan stole på oss, og jeg er opptatt av at vi ikke misbruker den tilliten, sier hun.
– Fint å gå inn i en fantasiverden
Likevel er den kommende EQ-terapeuten opptatt av at fantasi og magi er viktig for barn.
– Jeg tenker at det er fint å gå inn i en fantasiverden sammen med barna. Det å fantasere, undre seg, skape forventning og glede seg sammen, kan gi rom for gode samtaler, nærhet og fellesskap.
Les også: Derfor skal du dyrke barnas fantasilek.
Salvesen har introdusert barna sine for både julenissen og tannfeen.
– Vi har satt ut grøt og pepperkaker til nissen og gulrøtter til reinsdyrene hans – og hver julaften dukker han opp, så troverdig som en bestefar eller nabo kan klare. Tannfeen har vi også snakket en del om. Barna mine har sett for seg at hun er en bitte liten skapning som kommer flyvende med tryllestav i hånden om natten og dropper noen mynter i glasset der tannen ligger, sier hun, og fortsetter:
– Sjuåringen min har også skrevet brev og tegnet til henne, som hun har lagt ved siden av glasset. Og ja, jeg har fjernet det før hun våkner, sånn at det liksom er tannfeen som har hentet det.
Vil bli avslørt
Men disse løgnene har en begrenset levetid. Jeg har aldri møtt en voksen som tror på julenissen eller som sjekker om øynene er i ferd med å bli firkantede.
Det er dermed et uunngåelig faktum at løgnene vil bli avslørt. Jeg har hørt historier om julenisser som ble avslørt på dramatisk vis midt under gaveutdelingen. Men hos de fleste skjer det heldigvis i roligere former.
Hos oss gikk det et år rykte om at det var «pappaen til Oskar i barnehagen» som var julenissen, men mistanken om at det var barnas egen morfar var allerede på plass da de avslørte at nissen var mistenkelig varm på hendene til å ha vært utendørs.
Les også: «Spør du meg er det noe som trumfer både våkenetter og trassalder: Votter».
– Vet at «det bare er mamma»
For noen foreldre kan nok den dårlige samvittigheten kommer snikende når barna innser at de har løyet. Er det dumt av oss å komme med løgner når barna garantert vil avsløre oss?
– For litt siden hørte jeg sjuåringen min si til en venninne at hun alltid legger tennene hun mister i et glass med vann, selv om hun vet at «det bare er mamma». Jeg ser ikke på det å fortelle om julenissen eller tannfeen som en løgn, men som fantasimagi. Jeg tror man må føle seg frem med hvert enkelt barn. Noen vil tro på julenissen og tannfeen. Andre kjøper det ikke – og da ser jeg heller ingen grunn til å presse det på barnet, sier Kjersti Salvesen.
Løgner om firkantede øyne eller tyggis i magen, synes hun derimot er helt unødvendig.
– Jeg er ikke fan av å bruke julenissen for å skape frykt for å få barna til å oppføre seg fint, for eksempel. Skal man tro på nissen, bør det være lystbetont. Å si at man får firkantede øyne av å se på skjerm, er ikke ideelt å si i fullt alvor. I alle fall ikke om man gjentar det ofte – og det blir en sannhet for barnet, mener hun.
Svare ærlig?
De fleste barn kommer til et punkt hvor sannheten er i ferd med å gå opp for dem, men hvor de er i tvil. Og siden ingen i verden vet bedre enn foreldrene, er det naturlig for dem å spørre oss direkte: «Finnes julenissen?» «Er det sant at jeg kan få firkantede øyne?»
Er det riktig å svare ærlig på slike spørsmål?
– Hvis barnet spør om julenissen finnes, kan du møte barnet med undring. «Hva tror du?» «Liker du å tro på nissen?» Undre deg sammen med barnet for å forstå om barnet vil fortsette å tro på nissen eller ønsker fakta på bordet, sier Salvesen.
– Men hvis barnet spør om det er sant at det kan få firkantede øyne, ville jeg svart nei. En ting er å tulle litt med dette, men når barnet ber om fakta, må det få nettopp det. Det handler om å ta barnet på alvor, forteller hun.
