trassalder:
– Til de desperate foreldrene utenfor svømmehallen: Dere har min dypeste sympati
Trassalderen må man aldri undervurdere. Aldri!, skriver firebarnspappa Anders Eid i denne kommentaren.
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens egne meninger. Den ble først publisert i 2021, men er i likhet med trassalderen – evig aktuell.
Vi er ferdige i svømmehallen og sitter på en benk og spiser is ved utgangen da det skjer:
En forelder med desperasjon i blikket kommer bærende med en hylende, sprellende og ildrød 2,5-åring under armen.
Bæremetoden som ble brukt er den klassiske «vi-må-bare-få-deg-ut-herfra-så-jeg-bærer-deg-som-en-sekk-med-poteter-slik-at-du-ikke-skader-deg-selv-eller-omgivelsene».
– Jæi vil bade mer!!!!!!!!!!!!!!!!
– Nei, vi er ferdige å bade nå!
Da de endelig kommer seg ut og lukker den store døra til svømmehallen, blir gutten sluppet ned.
Puh. Foreldrene kan puste lettet ut.
Tror de …
Én situasjon er kanskje under kontroll, men trassalderen må man aldri undervurdere. Aldri!
Det er nemlig nå den psykologiske duellen begynner for alvor.
Gutten løper straks bort fra foreldrene og stiller seg opp og hyler.
Med intensitet som en duell i en western-film, står to fortvilte foreldre og én rasende liten pjokk ansikt til ansikt og stirrer på hverandre på hver sin gangvei, med et gressteppe på 15 meter imellom seg.
Går forelderen ett skritt nærmere, går pjokken to skritt lengre bakover.
Så forsøkes «ignorerings-taktikken» i et par intense minutter.
Ingen reaksjon.
Deretter prøver de «trygle og bestikke-taktikken» .
– Kan du VÆRE så snill å komme, så skal vi spise frukt når vi kommer hjem?
Neeei!!
Her må det sterkere skyts til.
«Okei-men-da-går-vi-bare-da»-taktikken, er det neste som tas opp av hatten.
De går.
Pjokken står.
Han viker ikke en tomme.
Foreldrene har ikke noe valg. De må snu igjen.
Han må fanges. Og det før han kommer seg FOR langt av gårde.
Den ene forelderen begynner med målbevisst kappgang. Pjokken skjønner hva som er i ferd med å skje og begynner å løpe det han kan.
Forelderen tvinges opp i lett jogg. Rask jogg. FULL spurt …
Potetsekk-bæringen iverksettes igjen. Mer skriking. Mer sprelling. Men nå er i det minste bilen innenfor rekkevidde.
Den utslitte forelderen ser seg rundt. Heldigvis har det ikke vært så mange vitner til dette. Eller?
Les også: 5 typiske tegn på trassalder hos barn
***
Mine to på seks og åtte år har sittet med store øyne og sett det lille hverdagsdramaet utspille seg.
Min eldste knekker sammen i latter idet den lille gutten beinflyr skrikende bortover, med en ikke akkurat elegant forelder hakk i hæl.
Det er unektelig et morsomt skue.
– Jeg skjønner godt at du ler. Men du var AKKURAT sånn på den alderen.
– Var jeg?!
– Ja. Du kunne være like umulig som han lille gutten. Det er helt sant.
– Kunne jeg??!!
Det er sjokk og vantro i blikket.
– Ja.
I løpet av seansen har det nemlig demret for meg. Situasjonen vi har vært vitne til, har føltes så altfor velkjent.
Jeg har flere ganger kjent på den samme desperasjonsfølelsen som foreldrene må ha kjent på.
Følt meg som verdens verste og minst kompetente forelder.
Kjent på følelsen av en ufattelig flauhet blandet med et boblende raseri innvendig.
Følelsen av grenseløs maktesløshet og udugelighet.
Jeg har selv gått til «duell» mot en to- og treåring – og lidd flere patetiske og ydmykende nederlag.
Jeg har selv praktisert «potetsekk-metoden», «ignorerings-taktikken», «trygle- og bestikke-taktikken», «okei-men-da-går-vi-bare-da»-taktikken og «jeg-gir-opp-og-må-bare-fange-deg-igjen-taktikken» ved flere anledninger.
Alt dette har jeg selvsagt fortrengt nå som det sitter to relativt veloppdragne, takknemlige og forutsigbare barn ved min side.
Så dere foreldre utenfor svømmehallen: Dere har min dypeste sympati. I møtet med trassalderen er vi alle i samme båt.
Kunne dere gjort noe annerledes? For all del. Det kan godt hende.
Det er skrevet side opp og side ned om hvordan man skal håndtere sinne hos barn og trassalderen.
Men alle som har vært der, vet at det er én ting er å lese velmenende råd i ro og mak. En helt annen ting er når du står der med dårlig tid, lavt blodsukker, og én stykk hysterisk treåring med et oppblåst ego og en fullstendig overdrevet viljestyrke.
Det kan godt hende at INGENTING ville ha nyttet akkurat denne dagen utenfor svømmehallen.
Kan hende hadde selv den mest erfarne barnepsykolog eller familieterapeut kommet til kort?
Det eneste som er sikkert er at i møtet med trassalderen, kan selv den beste forelder måtte kapitulere.
Trøsten er at det går over.
Og at dere om noen år kan sitte på en benk sammen med en avbalansert og forutsigbar ung mann, mens dere sammen kan humre eller himle med øynene i sympati over den neste foreldregenerasjonens trass-duell som utspiller seg foran dere.
