EMILIAN SLUTTET Å PUSTE
Eline (27) fant Emilian livløs i sengen: – Der og da startet marerittet vårt
Emilian hadde vært litt småsyk i noen dager, men marerittet foreldrene opplevde kom som et sjokk.
– Vi merket at Emilian begynte å bli syk ved at han ble snørrete og slapp. Feberen kom også, men den var så vidt over 38 grader, så vi tok det rolig hjemme noen dager, forteller Eline Suua (27).
Sammen med ektemannen Martin (36) og barna Nicoline (11) og Emilian (17 måneder) bor hun i Porsgrunn.
Morgenen 1. november 2023 starter med at den lille gutten som vanlig våkner veldig tidlig, og mammaen legger merke til at han virker så varm.
Temperaturen er fremdeles bare litt forhøyet, og Emilian spiser grøten som han elsker.
– Han var i godt humør, men litt mer klengete på meg enn han pleier. Siden formen ikke var helt på topp, leverte vi ham hos mormor, før vi voksne dro videre på jobb. Formen virket da helt grei, og Emilian var som alltid strålende fornøyd med å få være der, sier Eline.
Kort tid senere, rundt klokken 10, får hun en telefon på jobb.
Mammaen hennes forteller at Emilian er veldig rød i kinnene, slapp og at feberen er stigende.
Han vil bare være i sengen, og sover av og på - noe som er veldig ulikt ham.
– Han pleier enten å sove, eller så går det i 100, og han har ikke tid til å være i sengen.
– Mammaen min sa at han ikke var helt seg selv, at hun syntes det var ubehagelig med den stigende feberen, men ville ringe om formen ble verre, sier Eline.
Det går ikke lange tiden før hun igjen får en telefon, og beskjed om å hente sønnen, som nå tydelig er i dårlig form.
– Jeg tok han med meg på jobben, siden han virket ok da jeg kom. Han krabbet litt rundt, men ville helst sitte på fanget. I løpet av den timen vi var på kontoret, sov han mesteparten av tiden, og jeg forsto at ikke alt var som det skulle.
– Han puster ikke!
Vel hjemme igjen er den lille gutten fremdeles slapp og sliten. Pappaen foreslår å ta reisesengen inn i stuen, slik at de hele tiden kan følge med på sønnen.
Emilian legges ned sammen med kosen og ei flaske med litt melk, som er favoritten siden han ikke bruker smokk.
Etter omtrent en halvtime hører mammaen at han våkner ved å lage litt lyd.
Akkurat i det sekundet hun selv holdt på å sovne litt på sofaen rett ved. Tanken streifer henne: Skal jeg vente litt og se om han sovner igjen?
– Magefølelsen sa meg plutselig noe helt annet: Nei, du må hente ham nå!
I det hun nærmer seg, ser hun at Emilian ligger og kikker bakover med hodet, som om han ser på mammaen der hun kommer gående mot sengen.
Da hun runder hjørnet, ligger han fremdeles i samme stilling, og snur det ikke for å følge med på bevegelsene.
– Der og da startet marerittet vårt, sier Eline stille.
Hun forstår raskt at noe er galt, og tar sønnen opp i armene sine. Han er helt slapp. Ikke en eneste muskel fungerer, og kroppen er som gelé.
Mammaen forsøker å riste i den lille kroppen. Det er ingen bevegelse, og ingen pust. Desperat roper hun til Martin:
«Emilian puster ikke!».
– Jeg løp rundt med Emilian i stuen, uten å forstå hva som skjedde. Martin la munnen mot ham, og merket at han ikke pustet. Han kløp i ham flere ganger, men fikk ingen reaksjon.
– Jeg fikk panikk, og husker at jeg skrek, sier Martin, tydelig preget.
Eline, som har jobbet innen helsevesenet i mange år og opplevd mange stressende og uoversiktlige situasjoner, forstod der og da at hun må beholde roen. At de ikke kan være to voksne som har fullstendig panikk.
Hun legger Emilian på gulvet, og ber Martin ringe 113. Han tar opp telefonen, og leter febrilsk i kontaktlisten etter nummeret.
– Han forsto ikke hvordan han skulle ringe, og jeg ropte desperat at han måtte taste 113.
Eline var enda hysterisk, men klarte likevel å prate med personen i andre enden, og forklarte at de har en 1-åring som ikke puster.
Hun var allerede i gang med hjerte- og lungeredning. På høyttaler fikk hun beskjed om å blåse inn fem ganger.
– Det kom ingen reaksjon. Jeg blåser fem nye, og omsider på det siste blåset begynte Martin å se at Emilian bevegde fingrene, og at det begynte å skumme ut av munnen hans, beskriver mammaen.
Under tre minutter senere, men som likevel føles som en hel evighet, kommer tre ambulansearbeidere løpende opp trappen.
De tar ham ut av mammaens armer, kler av ham og måler temperaturen til 41,5 grader. Den lille gutten får Paracet i håp om å få ned feberen.
– Jeg husker ikke hvor lenge de holdt på, men det gikk nok rundt 50 minutter før vi satt i ambulansen på vei til legevakten.
– Vi kan virkelig ikke få takket alarmsentralen godt nok. De var så rolige, og forklarte hva vi skulle gjøre. Senere på kvelden ringte de opp igjen for å høre hvordan det hadde gått, og rose innsatsen vår. Det betydde utrolig mye, sier Eline.
Les også (+): Alt lå til rette for en hyggelig hyttetur. Så tok svigermor over styringa
Lever med uvissheten
På legevakten blir det konstatert at alt ser fint ut, bortsett fra den høye feberen og at Emilian er litt surklete. Det blir nevnt at han kan ha hatt stille feberkramper.
Foreldrene reiser hjem igjen med en stor klump i magen, og livredde for at det samme skal skje igjen.
– Formen var fremdeles dårlig, og etter noen timer målte vi temperaturen til bare 36,3 grader. Hele natten ble vi sittende og følge med på om han pustet.
Dagen etter er feberen igjen høy, Emilian er slapp, øynene ruller ofte og han detter ut flere ganger.
Fra fastlegen sendes de videre til barneavdelingen ved sykehuset.
Det blir tatt grundige undersøkelser og en EEG, som ikke viser noe unormalt. Legene kan ikke gi en tydelig forklaring på det som skjedde.
– Emilian slet i flere uker med dårlig form og tung pust etter denne hendelsen. Det tok et par uker før han ble seg selv igjen. Fremdeles kan vi merke at han blir fort surklete, men om det skyldes det som hendte eller smitte fra barnehagen, vet vi ikke.
I ettertid har Eline slitt med tanker som: Hva kunne ha skjedd om han sov på rommet sitt den dagen? Eller hva om jeg ikke hadde gått bort til sengen i det øyeblikket jeg gjorde?
– Jeg tenker på at instinktet til oss foreldre er så viktig. Og at det er noe vi alltid må stole på. Lytt til magefølelsen din om du føler at noe er galt, fastslår mammaen.
Hun legger ikke skjul på at hendelsen har satt en skikkelig støkk i dem. I starten sov hun lite. At de trolig aldri vil få et klart svar på hva som skjedde, føles vondt.
Kan ha vært feberkramper
– Vi har fått vite at det kan skyldes feberkramper, eller at han ble kvalt av sitt eget slim. Jeg kunne ønske vi med sikkerhet fikk vite hva som utløste det, men har innsett at vi må leve med usikkerheten.
– At det skal skje igjen, er vår aller største frykt. Hver gang Emilian viser det minste tegn til å bli syk, så kjenner jeg at det knyter seg i magen, forteller Eline ærlig.
Om Emilian sitter stille lenge i samme stilling, kjenner hun panikken komme.
– Da må jeg røre ved ham, for å se at han beveger seg. Jeg sjekker ofte at han puster når han sover, og vi har kjøpt kamera slik at vi hele tiden kan følge med.
– I ettertid har jeg blitt mer redd og engstelig, men heldigvis er Martin flink til å berolige meg.
I starten gruet hun seg veldig til å sende Emilian i barnehagen igjen, i frykt for at noe skulle skje mens han sov der.
– Frykten viste seg å være ubegrunnet, og de ansatte er virkelig helt fantastiske. De har gått gjennom alle prosedyrer ved feberkramper eller livløst barn, og følger ekstra med på Emilian. Jeg vet at han der er i trygge hender, sier Eline.
Hun beskriver en gutt som har masse energi, nesten alltid er blid, er høyt og lavt, som elsker å være der det skjer og som forguder storesøsteren sin. Fremdeles sliter han endel med pusten, og trenger mer søvn enn andre på samme alder.
– Vi prøver å leve så normalt som mulig, og ikke la den skumle henvendelsen påvirke oss i altfor stor grad, sier Eline.
Hun har en klar oppfordring til andre småbarnsforeldre:
– Du kjenner barnet ditt best, så reager med en gang om du kjenner på at ikke alt er som det skal være. Ha lav terskel for å kontakte lege, og sjekk heller en gang for mye enn en gang for lite. Det vil du ikke angre på.
Ring etter hjelp om du er redd
– Det er vondt når barna er syke, og de små får ofte feber. Det er trygt og en del av kroppens forsvar mot forkjølelse og andre virus og bakterier, sier Bård Fossli Jensen, spesialist i barnesykdommer ved Nydalen Helsehus.
Feber er temperatur, målt i rumpa, over 38.0 grader. Han mener det er klokt å vende seg selv og barnet sitt til at vi måler temperatur i rumpa. Da er du tryggest på at det du måler er riktig.
– Får barnet ditt feber og er under 3 måneder gammelt skal du kontakte legevakten. For de litt eldre barna er det greit å vurdere litt, og det er allmenntilstanden vi er mest opptatt av. Om den er rimelig god, så lar vi oftest naturen ordne opp. I tillegg til å bli slappe, blir de fleste barn klengete når de er syke, forklarer Fossli Jensen, og legger til:
– At de lar seg trøste er et godt tegn. Likeså at de drikker. Saftis kan være godt å ha på lur. Få av oss spiser noe særlig når vi er syke, og det gjelder også barn.
Om barna er veldig slappe, eller feberen er godt opp på 39 tallet, er det i følge barnelegen godt å ha Paracet stikkpiller å gi.
Kvikner de til i løpet av en halvtimes tid, så er det er godt tegn. Likeså om feberen går ned, gjerne nærmere en grad.
– Dersom barnet ditt imidlertid blir veldig slapp, ikke lar seg trøste, feberen nærmer seg 40 grader eller du ikke har effekt av Paracet, er det en god tommelfingerregel å ringe legevakten. Det samme gjelder om du føler på deg at dette ikke er bra. Uansett hva huskereglene over sier. Er du redd for barnet ditt, så skal du ringe etter hjelp, påpeker Fossli Jensen.
Dersom du finner barnet ditt livløst, så ringer du 113 og følger deres instruksjoner.
– Om barnet ikke puster, kommer dere til å puste for barnet. Dere kommer til å trykke på brystkassen, slik at vi hjelper blodomløpet frem til ambulansen eller helikopteret kommer, forklarer barnelegen.
– Mange kjenner det trygt å ha øvet seg gjennom punktene som 113 gir deg instruksjon før du står midt oppi noe slikt. For de som ikke har gått førstehjelpskurs, går det an å øve på dette på en vanlig dukke. Når krisen er der blir alt du ikke har øvet på vrient. Har du gjort det en gang eller to, selv på en dukke, blir det lett, sier Fossli Jensen.
Han forteller at stille feberkramper, som foreldrene til Emilian trolig opplevde, ikke er et vanlig fenomen og er det man kaller en utelukkelsesdiagnose.
Etter andre diagnoser er sjekket ut, så hender det at man ender opp med en slik forklaring.
– Er barnet ditt livløst, så skal du ringe 113, akkurat slik som foreldrene til Emilian gjorde.
Ettersom feberkramper er vanlig, så er barnelegens oppfordring til foreldre å lese seg opp på dette allerede i dag. Mange andre tilstander kan du slå opp dersom de dukker opp.
– Om barnet får feberkramper, er ikke det tidspunktet for å begynne å lese seg opp på nettet. Mitt råd er å bruke noen minutter på å lese gjennom informasjonen som finnes på helsenorge.no nå. I dag. Da er du forberedt også på feberkramper, sier Fossli Jensen.
