Vi spør tre førstegangsmødre i ulik alder
Når bør jeg få barn?
Hva er ideell alder for å få barn? Vi har møtt tre kvinner som fikk sitt første barn i hvert sitt tiår.
Monika Therese Broks var 18 år da Cornelia ble født 20. september 2019.
Caroline Sorteberg var 30 da Alma kom til verden 23. juni 2020, og Kirsti Rusten Antonsen hadde bikket 40 da Sander så dagens lys 11. juli 2020.
De tre kvinnene deler raust av sine erfaringer fra svangerskap, fødsel og barsel.
Førstegangsmødrene er i ulike livsfaser. Mye er forskjellig, men påfallende mye er også ganske likt. Felles for alle er at det å bli mor overgår alt annet de har opplevd.
Fikk hjelp på helsestasjonen
Monika hadde ikke planlagt å bli gravid, men ble glad da hun oppdaget at hun skulle bli mamma. Svangerskapet gikk greit, og barnefaren var med på fødselen på Kalnes sykehus.
– Jeg visste selvsagt ikke hva jeg gikk til, og valgte å bruke hjelpemidlene akupunktur, lystgass og epidural. Det gjorde at fødselen gikk helt fint, sier Monika.
– Da Cornelia var født, var jeg kjempestolt og veldig glad fra første stund. Men barseltiden ble dessverre ikke slik jeg hadde håpet.
Monika forteller at hun ble veldig lei seg og stresset mye da hun ikke fikk til ammingen. Cornelia hadde stramt nakkebånd, så mor og datter slet sammen. Monika pumpet seg en stund, men bestemte seg så for å gå over til morsmelktillegg.
Etter hvert ble Monika deprimert, og klarte ikke å nyte tiden med den lille datteren, som hadde kolikk de første fire månedene.
Monika sov lite, var utslitt og forholdet til barnefaren skrantet. De to kranglet mye, og Monika så enda færre lyspunkter i hverdagen. Hun kom inn i en negativ spiral, men tok hele tiden godt vare på babyen sin.
– Jeg fikk god hjelp av helsestasjonen, og kom meg på beina igjen. Heldigvis var det noen som så hvordan situasjonen slet på meg, og hjalp meg til å ta noen grep, forteller Monika takknemlig.
Da Cornelia var ni måneder tok forholdet til barnefar slutt. Cornelia er sammen med pappa to timer to ganger i uken, ellers er Monika alene med henne.
Les også: Kjetil ble far som 19 åring: – Kan ikke jeg som ung pappa være en god forelder?
Venner brøt kontakten
– Nå elsker jeg livet som mamma. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått Cornelia, og som får tilbringe hver dag sammen med henne. Hun er virkelig grunnen til at jeg har kommet meg dit jeg er i dag, sier Monika, som går på videregående skole.
Det ble mulig da datteren begynte i barnehage august 2020. Monika har selv søsken, og håper å få flere barn etter hvert.
Noen venner syntes det var rart at Monika valgte å få barn såpass tidlig, og forsvant ut av livet hennes. At hun gikk glipp av russetiden var en liten pris å betale for å få lov til å bli mamma. Militæret hadde hun gledet seg til, men det passet også dårlig nå.
– Jeg har mye energi, og det ser jeg på som en stor fordel. Jeg kan leke og herje med Cornelia uten å bli sliten. Og jeg føler kanskje det vil være bra for Cornelia å ha en ung mor, som selv husker hvordan det var å være barn og ungdom, sier Monika.
– Tidligere var festing viktig, og kunne ta litt av. Nå har jeg helt andre prioriteringer. At Cornelia har et trygt og stabilt miljø rundt seg, betyr alt. Når Cornelia er fornøyd, er jeg fornøyd.
Til tross for tøffe perioder, er ikke Monika i tvil om at hun hadde valgt det samme om igjen. Hun er glad for at hun fikk sitt første barn så tidlig.
Les også: Anette var 16 år da hun fikk vite at hun var fem måneder på vei: – Et enormt sjokk
Overveldende morsfølelse
Caroline er sykepleier og barnefar jobber i politiet. Hun tenker det er greit å ha både økonomi, utdannelse og bosted på stell før man får barn.
Hun og mannen kjøpte hus sammen i januar 2021, og har også hunden Troll. Paret hadde snakket om å få barn, og tenkte at skjer det, så skjer det. Og allerede i første periode uten prevensjon ble Caroline gravid.
– Det var planlagt keisersnitt på Kalnes sykehus, og bare pappaen og jeg visste datoen. Det var overveldende å bli mamma, og jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli så fort og så sterkt knyttet til Alma, sier Caroline.
– Alma er MME-baby, så pappaen kan mate henne med flaske like gjerne som jeg. Hun var plaget med refluks de første 14 ukene og var en del hos lege. Et par sykehusinnleggelser på grunn av andre tilstander ble det også, og det var tøft for oss alle tre. Pappaen fikk jo ikke være med på grunn av smitteverntiltakene.
Les også (+): Uken har bare 158 timer. Kan noen vennligst gi oss foreldre et par timer til? spør småbarnsmor Marie Lunde
Krever mer planlegging
Ettersom Caroline har gått gravid, født og hatt barsel og permisjon midt i en pandemi, har tiden vært preget av noen ekstra bekymringer og nedturer. Ikke kunne de ta imot besøk eller få avlastning, og Caroline bekymret seg og var redd Alma skulle få korona.
– Jeg var en skikkelig hønemor i starten. Om dette var naturlig eller kom av alle tiltakene rundt korona, er umulig å si. Etter hvert som pappaen og jeg ble kjent med babyen vår og lærte å tyde hennes signaler, ble det enklere. Vi har funnet vår rutine, og trives i denne tralten. Nå kan jeg ikke se for meg et liv uten barn, sier Caroline.
Hun forteller at hun og mannen får nok tid til å være kjærester, for datteren sover mye. De liker også å dra på skogsturer, der hunden selvsagt også er med.
Caroline er i permisjon, og tar mest ansvar i ukedagene. Men i helgene er det pappa som står opp med lille Alma om morgenen.
Det viktigste for Caroline nå er trygghet, stabilitet og familie. Hun tenker at et barn kan være med på det meste, det krever bare litt mer planlegging.
– Jeg prioriterer nok annerledes nå, og bruker heller penger på klær, utstyr og sparing til Alma enn til meg selv.
Caroline ler og sier at koronasveisen er et faktum.
– Hadde jeg vært yngre, hadde jeg kanskje brydd meg mer om hva andre mener, det gjør jeg ikke nå, sier Caroline.
– Barn er en gave som forvandler et hus til et hjem, og vi ser ikke bort fra at det kan komme en til etter hvert. Men første omstilling er at Alma skal begynne i barnehage høsten 2021, slik at vi begge kan jobbe fullt igjen.
Les også: – Jeg følte at jeg var godt rustet for den nye rollen jeg og min samboer skulle inn i. Jeg tok feil!
Ventet på drømmemannen
Kirsti var ferdig jurist i 2005. Hun ønsket seg etter hvert barn, men drømmemannen lot vente på seg. For fire år siden dukket han opp, og i løpet av kort tid tenkte paret på barn.
Skuffelsen var stor hver måned det ikke klaffet, men Sander var vel verdt å vente på. Paret håper å kunne gi ham søsken, men har alderen mot seg.
– Det er ingen selvfølge å bli gravid og beholde barnet i min alder, sier Kirsti, som syntes den første tiden som gravid var litt slitsom psykisk.
– Jeg var kjempeglad da jeg ble gravid med Sander, men redd for å miste underveis. Hadde jeg vært 10–15 år yngre, hadde jeg trolig ikke kjent på denne redselen. Men det fokuseres mye på vanskelig svangerskap og sykt barn når man blir gravid som 40-åring. Heldigvis gikk det seg til da vi etter hvert fikk vite at alt så bra ut.
Les også: Dette er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet akkurat nå
Vært alene ute sammen én gang
Etter 38 timer med rier og fødsel, ble Sander tatt med sugekopp. Kirsti var overlykkelig over å ha blitt mamma, og familien på tre opplevde fine dager på barselhotellet på Ahus.
Kirsti og mannen delte på ansvaret for sønnen da de kom hjem, og Kirsti følte seg raskt trygg i morsrollen. Begge foreldrene var forberedt på nattevåk og et stort ansvar.
De sitter igjen med gode følelser fra den første tiden.
– Det eneste jeg ikke var forberedt på var at amming skulle bli så vanskelig. Sander slet med å få skikkelig sugetak, så det ble delamming og pumping i noen måneder. Heldigvis klarte jeg å forsone meg med at alt var prøvd, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet da vi gikk over til bare flaske, sier Kirsti.
De første månedene hadde Sander en del magevondt, og det ble mye massasje av magen og sykling med beina i forsøk på lindring. Heldigvis gikk det over av seg selv etter noen måneder.
Han har gulpet mye hele tiden, men er en blid, fornøyd og nysgjerrig liten kar, som spiser og sover godt.
Kirsti koser seg hjemme med Sander, og siden pappaen for tiden har hjemmekontor, får han også se Sander mye. Dessuten deler foreldrene på ansvaret om kvelden og i helgene.
– Noen ganger er det vanskelig å huske på at han er på jobb når han jobber hjemmefra. Det er jo så mye jeg har lyst til å vise at Sander har lært, sier Kirsti og ler.
Hun innrømmer at de kanskje kunne vært enda flinkere til å ta vare på kjæresteforholdet, ikke bare være foreldre.
De prøver å kose seg om kvelden når Sander sover, men har kun vært ute alene sammen én gang siden han ble født. Korona er også mye av grunnen til det.
– Den største fordelen med å være førstegangsfødende som 40-åring, er at babyen er utrolig ønsket, og at jeg føler meg trygg på meg selv. Jeg ville absolutt gjort det samme igjen, sier Kirsti, og Sander belønner henne med et tannløst smil.
