Kjæresten min liker ikke datteren min. Nå bor hun hos besteforeldrene sine

Spørsmål

Jeg og samboeren min bor sammen med barna våre. Jeg er mor til en syv år gammel datter fra et tidligere forhold, mens kjæresten min har en jevnaldrende jente. Sammen har vi en sønn som nå er snart to måneder gammel.

Dessverre har datteren min noen utfordringer på grunn av farens svikt i barndommen. Hun har derfor hatt det vanskelig for å tilpasse seg, og har ofte vært utagrende.

Kjæresten min har ikke klart å håndtere den ubalansen som datteren min har tatt med seg. For at hun skal ha det bedre, bor hun nå fast hos bestemor og bestefar.

Datteren til kjæresten min er derimot hos oss fem dager annenhver uke, og jeg har alltid følt at det gjøres veldig stor forskjell mellom jentene.

Mens datteren min ikke har lov til å være her, får hans lov fordi hun kan tilpasse seg oss og hverdagen vår.

På den annen side føler jeg at jenta er en belastning fordi jeg og kjæresten min ikke kan være kjærester når hun er her. Hun må ha all oppmerksomheten hans og hele tiden være i fokus de dagene hun er her.

Jeg føler også at det bare er plass til datteren hans, mens min ikke kan være her fordi hun har utfordringer.

Når datteren min kommer på besøk, gir han henne ikke et blikk, men gir i stedet sin egen datter all oppmerksomheten.

Jeg står ved et veiskille hvor jeg enten må velge min kjæreste og hans datter, eller min egen datter og familie. Det sier seg selv at vi er det beste paret når det ikke er barn rundt oss som krever oss, så hva gjør jeg?

Anja

Svar

Det kan godt være at datteren din har utfordringer med seg selv på grunn av tidligere svikt fra faren. Men hun vil absolutt ikke bli bedre av de grusomme feilene hun opplever fra deg og kjæresten din akkurat nå.

For mens din utrolig egoistiske kjæreste har sendt datteren din avgårde med en umoden grunn til at han ikke kan ta imot henne, har du funnet deg selv i det og dermed også sviktet datteren din fatalt.

Vi bør ikke forlater barna våre eller sender dem bort fordi vi ikke kan imøtekomme deres følelser og hjelpeløshet.

Vi bør gjøre det motsatte; Vi blir og viser dermed barna våre at vi er der for dem uansett.

Det har du ikke gjort, tvert imot har du erkjent din datters rop om hjelp ved å sende henne bort.

Vi kan sikkert være enige om at det skjedde på initiativ fra kjæresten din, men du lot det skje, og unnskyld meg, jeg kan rett og slett ikke forstå hvordan du kunne gjøre det.

Fordi du er mor, er din edleste oppgave å møte og ivareta din datters behov, det har ikke skjedd, i stedet har det vært kjærestens behov som har vunnet.

Det er til syvende og sist ditt valg, og jeg forstår at du har det vanskelig akkurat nå. Jeg er faktisk glad for den dårlige samvittigheten jeg aner i e-posten din, fordi den tyder på at du tross alt har samvittighet.

Jeg synes du bør lytte til den samvittigheten.

Å dele livet ditt med en mann som sender bort barnet ditt fordi han ikke bryr seg, er ikke en mann som er verdt å ta vare på.

Det kan godt være at han er søt og hyggelig når du ikke har barn rundt deg, men du er nå foreldre til tre av dem. Så våkn opp og ta ansvar.

Skynd deg avgårde og skap heller et hjem som også kan romme datteren din som trenger deg så mye, og som du selv har valgt å bringe til verden.

Hilsen samslivsekspert Vibeke Dorph

Denne saken ble første gang publiset på alt.dk

Min nye bonusdatter (15) ville ikke ha noe med meg å gjøre. Etter to år med taushet, skjedde det noe

Datteren min ble forlatt og såret, men hevnen hennes var hjerterå