Datteren min ble forlatt og såret, men hevnen hennes var hjerterå

Å bli forlatt gjør så vondt at mennesker ofte trenger tid til å komme seg over det. At den første tiden er preget av sorg og sinne, og til og med hat, kan jeg forstå, og det har jeg også et slags aksept for.

Men når det har gått et halvt år, er det på tide å skjerpe seg.

Da min datter ble forlatt av ektemannen, ble hun fra seg og helt irrasjonell. Hun, som alltid bare hadde hatt gode ting å si om barnas far, snakket ham ned i alle sammenhenger.

Hun påsto at han var udugelig som pappa, og hun sa at hun ville minimalisere tiden barna var sammen med ham.

Det var absurd å høre på alt hun sa, og jeg forsto hvor alt dette kom fra. Hun var forsmådd og hevngjerrig fordi han hadde forelsket seg i en annen kvinne, som han ganske fort flyttet sammen med.

Å forsvare at han fant en annen, har jeg aldri gjort, for det synes jeg var dårlig gjort. Men når det er sagt, tenker jeg at hensynet til barna må komme først når bruddet er et faktum.

Jeg visste at barnebarna mine var like glad i pappaen som mammaen.

Selv har jeg alltid hatt et godt forhold til svigersønnen min. Jeg har alltid likt ham, og jeg synes han er en flott far for de nydelige barnebarna mine.

Da han i fortvilelse ringte meg fordi Lene nektet å gå med på delt omsorg for barna, og timer hos familie­terapeut ikke førte frem, lyttet jeg til hva han hadde å si.

Han sa at han følte seg som en fæl fyr, som ødela kjerne­familien, men han var også ærlig rundt det som hadde vært vanskelig i ekteskapet.

Jeg kjenner datteren min og vet at hun kan være både krass og kravstor, så det var ikke så vanskelig å tro på ham.

«Kan ikke du forsøke å snakke til henne, jeg vil ikke ha krig», sa han, før han forlot huset vårt.

Men å snakke med Lene var som å møte en vegg.

«Han skal få kjenne på savnet og angre på hva han valgte bort!» sa hun.

Det var umulig å nå inn.

Les også (+): Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg

Splittet

I året som er gått siden da, har hun boikottet samvær og lagd en rekke regler for hvordan barna skal hentes og bringes, bare for at livet skal bli mest mulig vanskelig for eksmannen.

Midt i krigssonen står de to som jeg elsker mest. Den eldste datteren på fem har sagt:

«Når mamma blir sint på pappa, blir jeg redd, Mommo.»

På et tidspunkt gjorde jeg det klart at jeg ikke vil ta noens parti i konflikten. Det er barnebarna mine som er viktigst for meg.

Og da jeg for noen uker siden sa ja til å hente barna i barnehage og på skolen fordi barnefaren satt «stuck» i jobb, var det i hovedsak for å se og være sammen med dem.

Datteren min troppet opp hos meg samme kveld og skjelte meg ut etter noter. Hun sa at jeg bare fikk være sammen med barna når de var hos henne.

«Hvis du hjelper ham en gang til, får du ikke se barna når de er hos meg», truet hun.

Det hører med til historien at hun har informert barnehagen om at det bare er hun, barnas far og jeg som kan hente barna. Pappaens nye samboer får ikke gjøre det.

Jeg er så trist fordi Lene oppfører seg som hun gjør. Det virker nesten som om hun blir mer og mer i ubalanse.

Jeg ser en far som forsøker å leve med hatet og humør­svingningene, og to barn som helst vil være hos pappaen.

Jeg har sagt til Lene at jeg ikke kan la henne dra meg inn i sin krig. Jeg har også sagt at hun aldri kommer til å få det godt om hun ikke aksepterer bruddet og begynner å oppføre seg som en moden og klok forelder.

Hun gråt da jeg sa det, og jeg føler med henne, for det er sårt og vondt å bli forlatt.

Mitt største håp nå er at all uroen rundt barna tar slutt. Nøkkelen ligger hos Lene, og hvis hun er villig til å vri litt på den, skal jeg støtte henne hele veien.

Gjør hun motsatt, kan hun dessverre ikke regne med meg. Hun må velge det som er best for de små for å ha meg på laget.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Da jeg ble skilt, mistet jeg også mine egne foreldre

Forholdet var over, jeg holdt bare ut for barnas skyld. Så dro vi på jentetur