Spørsmål og svar
Jeg glemmer ikke min manns svik som far
Jeg bærer en større byrde enn mannen min når det gjelder barna våre og hjemmet. Det irriterer meg at han ikke har forpliktet seg til mer. Hva gjør jeg?
Spørsmål:
Jeg er en 47 år gammel kvinne, gift med en jevnaldrende mann.
Vi har to barn i alderen 8-10 år. Hverdagen vår er preget av ro, rutiner, naturlig arbeidsdeling, latter og moro.
Vi har imidlertid en tilbakevendende konflikt som har sine røtter i de første 3-4 årene av småbarnslivet. Jeg følte meg sviktet av mannen min. Jeg følte jeg bar på urimelig mye mer byrde enn ham.
Jeg har aldri lykkes med å få ham til å forstå hvor mye frihet og privilegier jeg tror han tok for gitt.
For eksempel alle oppvåkningene hver natt som jeg var ansvarlig for, eller at han sov lenge mens jeg passet barna. Jeg måtte alltid tigge om en liten pause, og det tok alltid litt tid før han sa ja.
Med årene har han heldigvis utviklet seg til å bli en nåværende, kjærlig og aktiv far. Derfor er hverdagen vår mer harmonisk i dag.
Likevel blir jeg ofte minnet om dynamikken fra den tiden. Når barna er syke eller vi er opptatt, overlater han ansvaret til meg igjen.
Alt fra den tiden kommer opp. Jeg blir sint på han, og han skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan legge de årene bak meg.
Problemet mitt er at de årene ikke er bak meg. Selv om egoismen hans ikke tar så mye plass lenger, er den der fortsatt. Hvordan stopper jeg det?
Svar:
Da jeg ble mamma, brukte jeg utrolig mye tid på å synes synd på meg selv fordi jeg var så alene med datteren min og måtte klare alt selv.
Den selvmedlidenheten ble imidlertid avkjølt da jeg besøkte vennene mine som også var nybakte mødre, men som hadde en partner. De delte byrdene sine med meg. Venninnene mine kokte av sinne, mens ektemennene deres gikk rundt som hunder i et kjeglespill og gjorde alt feil.
Det er vi kvinner som bærer frem barna, føder og mater dem den første perioden av livet deres. Vi blir derfor raskt dyktige til å sanse og reagere på barns behov, men for menn tar det lengre tid.
Jeg skriver ikke dette for å forsvare din manns oppførsel, men det er et forsøk på å forklare det.
Han føler seg ikke som deg, fordi han ikke er deg. Jeg tror likevel han har andre gode egenskaper, og at han har bidratt så bra som han klarte.
Jeg ser at du fremdeles kjenner på et sinne, og la meg gi deg et tips: Tillat deg selv å ta mer frihet slik at du ikke blir bitter.
Dra for eksempel ut med venninner i helgene eller reis. Sørg for å komme deg vekk fra hjemmet iblant. På den måten kan du dyrke andre og morsomme sider ved deg selv.
I stedet for å fortsette å glo på mannen din, finn ut hva du misunner. Hvis han kan gjøre det som passer ham, så gjør det samme.
Du vil komme hjem lykkelig til en mann som har hatt kvalitetstid med barna deres, og du vil tåle at han finner på ting utenfor hjemmet iblant og.
Hilsen samlivsterapeut Vibeke Dorph
Denne saken ble første gang publisert i alt.dk, men er gjengitt med tillatelse.
