EKSPERT: Sinne og leggetid
Barnet er rasende ved leggetid: Her er to eksempler som viser hvordan man skal og hvordan man IKKE skal løse det
Den vanskeligste følelsen å hjelpe barnet med å regulere, skriver familieveileder Heine Vestvik.
Heine Vestvik er tilknytningsterapeut ved Crux Solstrand Barnevernsenter. Han skriver fast for Foreldre & Barn i denne spalten. Denne gangen er tema egenomsorg i småbarnstiden.
Barnet skriker og sparker, alle rundt stirrer. Plutselig kjenner du en følelse stige raskt i deg. Du har fått nok. Eksplosjonen kommer! NÅ ER DET NOK!
Sinne er for de fleste den mest utfordrende følelsen i barnet, og den følelsen som er vanskeligst for oss å hjelpe barnet med å regulere. Det er en sterk følelse som ofte skaper sterke responser i oss foreldre. Det er også en veldig fysisk følelse, pulsen slår raskt og vi blir varme.
For å klare å gi barnet god følelseregulering når det er sint, må vi først begynne med å forstå våre egne følelser og hva som trigger dem.
Vi har alle med oss ulike erfaringer av å bli møtt på våre sinnefølelser fra da vi var barn. Disse vil i stor grad styre hvordan vi klarer å møte barnets sinne. Noen av oss blir paralyserte. Andre vil bare vekk. Noen blir enda sintere enn barnet, mens andre igjen blir redde eller lei seg, og kan begynne å gråte.
Tenk over følgende: Hvordan ble jeg møtt da jeg var sint som barn? Var det lov å være sint?
Erfaringer
På bakgrunn av foreldrenes egne erfaringer utvikler hver familie «regler» for å takle sinne, som: Bare pappa har lov til å være sint i vår familie.
Du må på rommet hvis du er sint. Den som er sintest, får siste ord. Barna får bestemme hvis de blir sinte nok. Når mamma er sint, blir hun taus og overser oss.
Spør deg selv: Ligner de «reglene» som gjelder for sinne i din familie, på de «reglene» som gjaldt for deg da du vokste opp? I så fall er det ikke overraskende. Men er dette hensiktsmessige regler for å hjelpe barnet ditt når det er sint?
Våre egne erfaringer kan være både til hjelp, men også til hinder for hvordan vi takler sinnet til barna våre. Har vi opplevd mye avvisning og/eller mot-sinne da vi selv var sinte er sjansen stor for at vi har vansker med å takle sinne i våre barn.
Nå som du er forelder selv er du fri til å tenke: Den måten jeg har taklet mitt sinne på, har kanskje hjulpet meg da jeg var barn (gå for seg selv for eksempel, eller gråte), men den er ikke til hjelp for meg nå som forelder. Jeg trenger en bedre strategi nå, jeg trenger nye «regler».
Første skritt, forstå barnets sinne:
Les også: Seks timer søvn hver natt kan få alvorlige konsekvenser
Hvorfor er barnet sint?
Sinne er en naturlig og medfødt følelse som vi trenger for å markere oss, sette grenser og for å forsvare oss selv – kort sagt, for å overleve.
Det kan for eksempel være helt nødvendig for barnet å si ifra om at det føler seg urettferdig behandlet, eller at det ønsker noen skal slutte å plage det.
Sinne er en aktiv følelse som ofte er i sving i barnet. Det er også vanlig å kunne bli fysisk aggressiv, spesielt i 2–4-årsalderen, hvis barnet blir svært opprørt.
Da kan det for eksempel slå forelderen eller søsken, eller kaste ting. Vi har også et forsvars/angrepsinstinkt som kan bli utløst ved følelse av akutt fare, men som også kan bli oversensitivt hvis det bli trigget av for eksempel vold i oppdragelsen eller lignende traumatiske opplevelser.
Barn med slike erfaringer kan lettere blir fysisk aggressive mot andre barn, ofte i situasjoner som ikke er konfliktfylte, men mer som «lyn fra klar himmel».
Barn utvikler ofte sinnefølelsen som en forsvarsfølelse mot en annen og mer sårbar følelse. Dette betyr at sinne hjelper barnet med å takle den følelsen som ligger bak sinne.
De mest typiske følelsene som ligger bak sinne er redsel og sorg. Noen forskere mener at opp til 80 prosent av alt sinne enten har sorg eller redsel som primærfølelse.
Det kan også bli sint av å få et nei, av sjalusi, separasjoner, tap av kontrollfølelse, tretthet, sult, at barnet er slitent, opplever fysisk smerte, ikke føle seg forstått, ertet eller mobbet, eller det føler seg utestengt eller alene.
La oss se på et eksempel ved leggetid:
Geir (3): – Jeg vil lese en bok til!!
Pappa: – Nei, nå er det leggetid, har jeg sagt!
Geir: – Jeg vil! (Geir slår i veggen)
Pappa: – Ikke snakk om!
Geir: – Jo! (Geir slår armen til pappa)
Pappa: – Ok, der går grensen. Det blir ingen nattasang når du slår slik. Du får bare ligge her. (Pappa går ut og slukker lyset)
Geir: – Uoææææ!
Her klarer ikke pappa og Geir å finne ut hva som er problemet til Geir. Det ender med at pappa blir slått. Pappa blir da brått redd for hvordan Geir skal utvikle seg, og han føler at han må markere hva som er lov og ikke lov, slik at Geir skal lære noe.
Det er slik pappa selv ble møtt da han var sint som barn. Det ender med at Geir blir liggende og gråte, uten å lære annet enn at følelsene til Geir ble for utfordrende for deres relasjon. Pappa var egentlig bekymret eller redd, men hva følte egentlig Geir?
Les også (+): Kan jeg la babyen ligge og gråte i sengen, eller må jeg trøste ham hver gang?
Et nytt eksempel:
Geir: – Jeg vil lese en bok til!
Pappa: – Nei, nå er det leggetid, har jeg sagt!
Geir: – Jeg vil! (Geir slår i veggen)
Pappa: – Ikke snakk om!
Geir: – Jo! (Geir slår på armen til pappa)
Pappa (puster dypt inn og ut, og teller til 10 inni seg mens han holder hardt i senga): – Blir du sint når du ikke får lese flere bøker?
Geir: – Ja!
Pappa: – Ja, ok, det forstår jeg.
Geir: – Jeg vil lese mer med deg, pappa.
Pappa: – Synes du det er så kjekt når vi leser sammen?
Geir: – Ja.
Pappa: – Blir du lei deg når jeg slutter å lese?
Geir: – Ja ...
Pappa: – Det skjønner jeg godt ... Vi fikk ikke lekt så mye i dag, du og jeg. (Stryker over Geirs rygg)
Geir: – Nei ...
Pappa: – Men du kan ikke slå når du bli sint, det er ikke lov.
Geir: – Ok ...
Her får pappa først kontroll på egne følelser, før han tar for seg hvilke følelser som gjør Geir sint. Han overser, i første omgang, at Geir slår, og fokuserer på Geirs følelser.
Pappa lykkes, og Geir sovner fornøyd med å bli forstått, og får litt bedre evne til å regulere og kanskje sette ord på sine følelser til neste gang sinnet kommer.
Pappa oppdaget at Geir hadde savnet ham, og at han ble lei seg da han skjønte den fine stunden var slutt.
Les også (+): Er det dumt å kutte ut luren i barnehagen?
Å tåle barnets sinne
Det er viktig at vi foreldre tåler at barna våre er sinte, fordi de vil være sinte ganske ofte (ikke minst i tenårene). Å ta imot sinnefølelsen uten å føle for mye selv, er den store testen for oss foreldre.
Det er ikke egentlig kjekt å være sint for barnet, og det trenger din hjelp for å roe seg ned. Ved litt eldre barn handler det ofte om å gi dem litt rom og tid til å roe seg ned uten at vi er frempå og trigger det med å kreve at det skal bli rolig. Så kan en snakke om hva som skjedde når det er rolig igjen.
Noen ganger trenger vi foreldre vel og merke å markere oss ved å vise litt fasthet og strenghet (litt sinne), men vi klarer som regel dette godt nok uten at vi tar i bruk hele sinne-følelsen vår. Med andre ord, unngå å eksplodere!
Målet bør være å klare å behandle sinne som en følelse som andre følelser i barnet, og ikke en følelse som skal behandles annerledes (for eksempel med ignorering) enn andre vanskelige følelser i barnet. Det trenger ikke straff og grenser når det er sint, det trenger hjelp til å føle seg bedre.
Å forstå og trøste barnet når det er sint og ikke bare når det gråter, vil være med på å hjelpe barnet med å regulere sitt sinne og få kontroll over sin aggresjon på et tidlig stadium i livet.
