KOMMENTAR:
Et barn som blir mye avvist, slutter ikke å elske foreldrene, men slutter å elske seg selv
Gir du barnet en timeout når hun eller han egentlig trenger å bli holdt rundt og lyttet til?
Dette er en kommentar og reflekterer forfatterens egne synspunkter.
I jobben min – og ellers i livet også, møter jeg stadig voksne som hadde trengt å bli holdt litt mer, sett og lyttet mer til da de var barn. Også de som er i besteforeldregenerasjonen til våre barn.
Her om dagen traff jeg et par i 70-årene. Hun er moren til en venn av meg, og jeg la merke til det gnistrende blikket hennes. Hun smilte og sa at hun omsider var på et godt sted i livet.
– Omsider?
– Ja, nå tåler jeg meg selv. Men det tok noen år å komme hit, svarte hun.
– Noen? spurte mannen og blunket til henne.
Hun lo før ansiktet brått ble alvorlig.
– Livet har lært meg at vi ikke må dømme hverandre så hardt, inkludert oss selv, sa hun.
Les også: Dette er barnas klare beskjed til skilte foreldre
Mye skam
Damen, som er 75 år, fortalte at hun skammet seg mye i oppveksten. Hun følte seg ikke tålt – og det førte til at hun fikk lave tanker om seg selv.
– Jeg har levd mye av livet basert på det jeg trodde andre forventet av meg. Først var det foreldrene mine, og siden var det venner, kolleger, min første svigermor… Jeg glemmer aldri det kritisk, granskende blikket hennes. Hun fikk meg til å føle meg så feil!, fortalte hun.
75-åringen fortalte også at hun speilet seg i andres blikk i en lengsel etter anerkjennelse. Hun søkte bekreftelse på at folk likte henne, på at hun var bra (nok).
– Så traff du meg, da, sa mannen og møtte blikket hennes.
Hun smilte og sa at han hadde røsket opp i hennes definisjon og opplevelse av kjærlighet.
– Som barn lærte jeg å gjøre det «riktige». Når jeg gjorde som foreldrene mine ville, fikk jeg anerkjennelse og varme klemmer. Da følte jeg meg elsket. Når jeg tråkket feil eller gjorde noe foreldrene mine mente var galt, opplevde jeg kulde og avvisning. Det førte til at jeg ble veldig flink til å ta hensyn til andre i jakt på litt kjærlighet rett og slett. Jeg ble avhengig av gode tilbakemeldinger og ytre bekreftelse, sa hun.
Lengter etter å bli sett
Innenfor EQ-terapi snakker vi om «voksne barn». Familie- og EQ-terapeut Herdis Palsdottir sier at barn er prisgitt de voksne rundt seg. Blir ikke følelsene våre møtt og ivaretatt som barn, lærer vi heller ikke å ta vare på oss selv. Vi blir «voksne barn», som lengter etter å bli sett og omfavnet, ifølge Palsdottir.
«Voksne barn» har hatt foreldre, eller andre omsorgspersoner, som helt sikkert gjorde så godt de kunne ut fra sine forutsetninger, men det var ikke godt nok for barnet. Hun eller han tilegnet seg ikke de egenskapene som er nødvendig for å kunne ivareta seg selv som voksen.
«Voksne barn» er ofte «needy» i relasjoner til andre. I en parrelasjon vil det «voksne barnet» ubevisst lengte etter at kjæresten overtar der foreldrene slapp. Det blir utfordrende å skape konstruktive relasjoner med en slik bagasje.
Ubetinget kjærlighet
– Da jeg møtte deg, sa 75-åringen til mannen sin, opplevde jeg for første gang at noen rommet hele meg. Du skjøv meg ikke bort når jeg var sint, redd eller uendelig lei meg. Du tålte til og med at jeg var rasende, sjalu og misunnelig. Jeg kunne være forbanna – og andre ganger veldig liten og redd. For første gang i livet mitt, fikk jeg lov til å føle på alle følelsene mine. Det at du tillot det og ikke dømte meg eller gikk fra meg, har betydd mye. De erfaringene gjorde at jeg over tid lærte å bli glad i meg selv. Det var ikke sånn at du reddet meg, men du fikk meg til å forstå at jeg måtte redde meg selv, sa hun.
Kvinnen la til at hun fikk god hjelp av en terapeut og at det ikke har vært noen «quick fix».
Les også(+): Mamma og pappa klarte ikke å være foreldre
Slutter å elske seg selv
Et barn som blir mye avvist, slutter ikke å elske foreldrene, men det slutter å elske seg selv, ifølge Herdis Palsdottir.
Voksne som har en historie med mye avvisning, vil ofte avvise seg selv ved gå i forsvar, angrep eller bli sinte. En del opplever å få fysiske eller psykiske plager.
Først når vi går inn for å legge bort de uhensiktsmessige væremåtene som ble programmert da vi var barn, og jobber for å bli mest mulig autentiske, kan det bli bra.
Tar en hel oppvekst å få oversikt
Når jeg snakker med voksne mennesker som forteller hvor hardt de har jobbet for å redde seg selv – for å lære å elske seg selv, blir jeg ydmyk i min egen foreldrerolle. For hvordan vi som foreldre tåler barnets følelser, har alt å si for hvordan barnet vil møte sine egne følelser som voksen.
Livskvaliteten barnet vil oppleve som voksen avhenger av hvordan vi som mødre og fedre evner å møte alle disse følelsene i barndommen. Vi som foreldre kan utgjøre en stor forskjell, men det krever at vi er bevisst og i kontakt med oss selv.
Familieterapeut Jesper Juul sa at det viktigste er å gi rom for alle slags følelser – og poengterte at det tar en hel oppvekst å få oversikt, innsikt i og forståelse av egne følelser. Han var opptatt av at vi som foreldre skal veilede barna i hvordan de kan uttrykke og dele følelsene sine.
– Se følelser, snakk om følelser og hjelp barna til å sette ord på følelsene, rådet Juul, som var opptatt av at vi ikke må fordømme følelser.
Sinne, misunnelse, savn og stakkarslighet er følelser som kan være vanskelige å håndtere – og som det tar tid å få et modent forhold til.
– La barna øve seg, oppfordret Juul.
Det du ser, er ikke alltid det du ser
En gutt jeg kjenner, kastet stein på en bil da han var fem-seks år gammel – og vet du hva det handlet om?
Det handlet ikke om at han ikke visste at det var galt å kaste stein i alle fall. Handlingen var uttrykk for frustrasjon og sinne over foreldrenes skilsmisse.
Han ble tvunget til å flytte fra det ene hjemmet til det andre, og det likte han ikke. Gutten var sint på moren som hadde flyttet fra faren. Han ville at foreldrene skulle være kjærester og at alle skulle bo sammen. Moren ønsket ikke det og hadde tatt et valg, men det betyr ikke at gutten trenger å være enig i avgjørelsen. Han må få lov til å kjenne og bli møtt på sine følelser knyttet til bruddet og den nye strukturen i familien.
Når det er sagt: Vi voksne må samtidig være tydelige på hvor våre grenser går. Når vi forstår at en sånn handling er uttrykk for noe sårt, kan vi for eksempel si: «Jeg vil ikke at du kaster stein på bilen. Jeg kjenner at jeg blir sint, men jeg er ikke sint på deg. Jeg forstår at du har gjort det av en grunn – og nå lurer jeg på hvordan du har det. Er du lei deg eller sint? Har du det vondt inni deg?»
Og hvis det er naturlig, kan du legge til at du ser at barnet ikke har det lett – og spør gjerne om du kan få lov til å holde rundt ham eller henne.
Les også: Opp med munnen, her kommer det en skje tran, nå! Følg med!
Følelser og adferd
Når vi i dag vet hvor viktig det er å ta barns følelser på alvor, skremmer det meg at det fortsatt er så vanlig å ikke gjøre det.
I «Den lille følelsesboka» skriver barnevernspedagog Heine Vestvik at forskere mener vi er født med hele 12 grunnfølelser – og at bare tre av disse er positive, nemlig glede, ømhet og nysgjerrighet. De resterende er mer utfordrende følelser, som sinne, redsel og sorg.
Små barn har ikke så mange ord for å uttrykke seg – og følelsene kommer ofte til uttrykk i adferden. Et barn som er sint kan for eksempel finne på å slå, bite noen i armen eller ta noe som tilhører andre. At barn stenger hverandre ute kan være et uttrykk for frykt eller misunnelse. Her er det ingen fasit.
Hold meg
Alle barn er ulike. Poenget er at vi altfor lett dømmer adferden istedenfor å undre oss over hvilke følelser som utløser den.
Kanskje forteller du barnet hvor galt det er å slå eller kaste stein? Du sier at dette absolutt IKKE er lov. Kanskje får barnet en timeout eller må gå på rommet sitt – når det hun eller han egentlig trenger er å bli holdt?
Dette er veldig vanlig – og det er jo et råd vi har fått mange steder, kanskje også på helsestasjonen eller fra en psykolog. Men jeg tror, altså, at hvis vi evner å finne ut av hva som trigger barnet, hva som ligger bak den uhensiktsmessige adferden, at først da får vi muligheten til å vise forståelse og hjelpe barnet med å håndtere følelsene sine.
Når det er sagt: Barn vet ikke alltid hvilke følelser det er som banker på. Da er det verdifullt om barna får kjenne på at den voksne har tillit til at de tross alt gjør så godt de kan, disse små menneskene. At de føler at vi respekterer at de ikke alltid vet selv.
Når barn opplever at de voksne anerkjenner fremfor å avvise, vil den uhensiktsmessige adferden fade ut. Barnet føler seg sett og elsket.
