OVERKJØRER DU BARNET DITT?
– Det er ikke rart barna blir sinte på oss foreldre dersom vi oppfører oss sånn
Vi bestemmer så mye i barnets liv at vi som regel ikke registrerer at det er nettopp det vi gjør, skriver familieveileder og tilknytningsterapeut Heine Vestvik.
Det er ikke alltid vi foreldre tenker så mye over det, men vi kan nok være ganske irriterende sett fra barnets perspektiv.
For eksempel bryter vi av midt i dataspillet, akkurat idet guttungen er i ferd med å vinne brettet.
Vi stopper putekrigen, og vi pålegger minsten støvler istedenfor sko.
Vi setter frem fisk når det eneste de ville ha var taco, og vi kommanderer alle ut på tur i marka.
Opp med munnen, her kommer det en skje tran, nå! Følg med!
Les også: 5 typiske tegn på trassalder hos barn
Barn trenger følelse av kontroll
Vi bestemmer så mye i barnets liv at vi som regel ikke registrerer at det er nettopp det vi gjør.
Det hender også vi bestemmer noe som er imot barnets rettferdighetssans, overkjører barnet, og nekter å høre hva barnet selv sier. Vi kan også bryte løfter, og vi kan ombestemme oss og skuffe barnet.
Når vi tenker over det, vi blir jo ganske sinte når noen andre oppfører seg slik mot oss. Vi kan forstå at barnet blir opprørt og sint.
At et barn utvikler en følelse av å ha en viss grad av kontroll over sitt liv, er helt grunnleggende for barnets psykologiske utvikling. Barnet trenger å føle at det har innflytelse over sine omgivelser.
Hvis det for eksempel gråter, får det trøst. Hvis det tar tak i maten, klarer det å putte den i munnen sin. Hvis det strekker ut armene sine, blir det plukket opp. Når det spør den voksne om noe, får det svar.
Når barnet opplever at det har en viss grad av ytre kontroll i den verdenen det lever i, fører dette også til en høyere grad av indre kontroll.
Indre kontroll bidrar til å gi barnet både en sunn selvsikkerhet, og hjelper barnet med å utforme sin forståelse av seg selv, hvem det er, og hva det kan påvirke og forandre i sine omgivelser.
Tips:
Når du må overstyre barnet, hjelp barnet med å sette ord på at det føles urettferdig, og gi barnet forståelse for at det blir sint.
Det vil også hjelpe barnet med å utvikle vilje, og med den, meninger om hva det vil og ikke vil. Med andre ord, følelse av kontroll hjelper barnet med å si nei, med å sette grenser for seg selv.
Det er akkurat denne følelsen av kontroll vi foreldre forstyrrer når vi overstyrer og er så irriterende, så ja, som bare foreldre kan være.
Sinne er også til hjelp
Barnets protester er derfor både en protest mot ikke å få viljen sin i det aktuelle spørsmålet, men også en øvelse i å si sin mening og å sette en grense for seg selv mot overstyring. Sinnet hjelper barnet med å få til dette, slik at det klarer å ivareta en viss følelse av kontroll, av å ha markert seg, selv om det ikke fikk viljen sin.
Sinnet blir som en ventil for barnet, slik at det kan få ut frustrasjonen over å bli fratatt kontroll, samtidig med å bevare bildet av seg selv som en som kan si ifra, som fortsatt har litt kontroll. Det er dette vi kan trøste oss med, når vi står der i kampens hete og prøver å bevare roen.
Å protestere mot oss som foreldre er slik barnet lærer seg å sette grenser for seg selv, og det vil vi jo gjerne barnet skal bli i stand til å gjøre. Vi vet hvor viktig det er å kunne si nei, enten det er til overkjørende venner, overstyrende partnere i fremtiden, eller for eksempel i situasjoner med fare som kan komme.
Vi foreldre har lett for å kritisere barnet hvis det protesterer mot det du har bestemt. Vi vil at det skal lyde uten protester. Men barnet trenger ikke noen ekstra reprimande i tillegg til at det ikke har fått viljen sin, det vil ikke hjelpe barnet med å godta situasjonen noe lettere.
Vi vil at barnet vårt skal være klare på å gi tydelige beskjeder. Å bryne seg mot foreldre i familielivet er den beste øvingsarenaen barnet har på å lære dette, omgitt av voksne som alltid vil gi barnet en ny sjanse.
Les også(+): Mamma og pappa klarte ikke å være foreldre
Gi barnet rom
Hvis du i barnets øyne er urettferdig eller overstyrer planen barnet hadde, vil du ofte oppleve at barnet blir sint på deg. Dette kan komme ut på mange måter.
Noen barn protesterer med gråt og skrik, noen avviser deg og trekker seg unna, mens andre barn kan kaste gjenstander eller slå. Å slamre med døren og gå på rommet sitt er en klassiker når barnet kommer i skolealder. En tenåring kan gå ut av huset eller låse seg inn på rommet.
Vi foreldre må gi barnet litt rom for å være sint. Å avvise deg er også en form for selvbeskyttelse, en måte å sette grenser for seg selv på. Det er sunt for barnet å få gitt beskjed, og vi kan anerkjenne at det ble sint, og sette ord på det som skjedde.
Før skolealder trenger barnet at vi er aktive og fysisk til stede med å hjelpe barnet med å roe seg ned og gi det forståelse og trøst når det har blitt sint. Når barnet er litt eldre, og for eksempel går fra deg i sinne, skal vi huske at det også markerer behov for å ha deg litt på avstand slik at det kan få litt kontroll på seg selv igjen. Det er tross alt vi som er triggeren i situasjonen (selv om vi har en aldri så god sak i egne øyne).
Barn som lever i omsorgssvikt og opplever mye uforutsigbarhet i sine omgivelser og mye tap av kontroll, vil kunne få økt kontrollbehov når det blir eldre for å søke å gjenvinne indre kontroll.
Ved behov, si unnskyld
Barnet trenger ofte litt tid for seg selv, det trenger ikke være mer enn noen få minutter, men dette er viktig selvreguleringstid. På denne måten setter barnet seg i stand til å gjenopprette kontakt med deg. Noen ganger er det vi som må ta initiativet til å prøve å forstå hva barnet tenkte, og oppsøke barnet.
Men ofte vil det komme tilbake av seg selv når det er klar for å ha kontakt, når det har gjenvunnet kontrollen over seg selv. Jobben vår er å nullstille våre følelser imens, slik at vi er klare til å respektere de følelsene som barnet hadde, og klare til å reparere sammen med barnet.
Og ved behov, si unnskyld for å ha overkjørt barnet, uten for mange «men», og ofte uten at de får viljen sin nå heller.
Men vi må jo passe på? Det er en vanskelig balanse. Vi må jo også passe på barnet, og vi har jo hovedansvaret for at dagen går bra, at alt som skal skje faktisk skjer. Barnet skal i barnehagen, det må jo ha mat, få seg litt frisk luft og vitaminer.
Mange av disse målene krasjer med hva barnet selv vil og foreldre og barn har ofte ønsker som går i to helt ulike retninger.
Les også: Mistenker du at barnet er traumatisert?
Samarbeid hvis mulig, trøst ved behov
I løpet av en dag vil det komme mange situasjoner med barnet der en raskt må bestemme seg for hva en skal bestemme. Noen beslutninger må du ta selv, for eksempel at en ikke kan spise snop nå.
Men så er det en del beslutninger der du kan søke samarbeid med barnet, eller du kan gi barnet flere alternativer, slik at barnet føler det også har innflytelse på beslutningen.
Desto eldre barnet er, jo mer innflytelse får det som regel over eget liv. Det er et mål at barnet skal lære seg å ta gode beslutninger selv når det vokser til. Alle barn trenger at vi foreldre forstår at det er frustrerende å bli overkjørt, og at det naturlig vil vekke sinne i barnet.
Det er fint for barnet hvis det opplever at vi kan si «Jeg skjønner, det er ikke noe kjekt for deg når du ikke får bestemme selv. Jeg forstår at du blir sint nå».
