Barnehagepedagogen om barn som ikke har det bra hjemme: «Jeg burde ha sett»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Vi kan ikke tenke på det som har vært, sier man. 

Tenke på hvilke barn vi skulle ha fanget opp, hvem som behøvde redning, som skulle ha blitt observert enda tettere. På hvilke familier som skulle hatt hjelp, fått tilbud om ytterligere bistand.

Statistikken er dyster: Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under forhold preget av vold i form av barnemishandling. Det er ikke underlig at jeg tenker på hvem og hva. For hvem var barna?

Jeg har jobbet med barn siden 1996. Jeg har hatt noen hundre under vingene mine. Antallet barn og unge jeg har tatt farvel med gjennom årene, vil jeg anslå til å være omtrent 450. Av disse er ca. 350 barn i barnehagealder. 

De øvrige 100 var barn som allerede var i et system på grunn av ulike omstendigheter. Med barnehagebarna «mine» fulgte og følger dobbelt antall foreldre. Totalt 700.

Vonde hemmeligheter

Jeg burde sett. Jeg kom tett på, men kom jeg tett nok på ethvert av barna? Nei. Jeg innså for lenge siden at det er umulig.

Familier kan være åpne og innlemmende, andre mer lukket og begrenser slik innsyn. 

Barn kan være enestående i å gjemme og skjule tegn på at de ikke har det bra. Vonde hemmeligheter som egentlig vil og skal deles, men hvor det kanskje ikke var tid og rom, ro og trygghet nok til å gjøre nettopp det.

Jeg kan stille spørsmål ved omstendigheter og forutsetninger, men om det jeg tenkte var eller er riktig, får jeg aldri vite. Og det er eitrende enerverende. Et viktig poeng: Om dere tror at dette gjelder for et fåtall barnehageansatte, tar dere dessverre feil. Ingen barnehageansatte kan med hånden på hjertet si at de ser og oppdager alt. Og skulle vi gå og tenke på tilfeller vi ikke oppdager, tørner vi.

Magefølelsen skurrer

Magefølelsen har skurret og det er ofte den har skurret hos flere enn meg. Noen gikk jeg – eller vi – videre med, andre ikke. Og jeg er fullt klar over at det skulle jeg – og vi – ha gjort med flere.

Hvordan kan det ha seg slik at man ikke melder det videre? Det er flere instanser å velge blant, som barnevernet, Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) / Ressursteam, Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller ulike lavterskeltilbud i forbyggende hensikt. Problemstillingen har ymse mulige svar og forklaringer.

Det første som må trekkes frem er ressurser og rammevilkår med vekt på økonomi og bemanning. Dette er et selvskrevent punkt når det gjelder alle instanser og noe alle kan nikke forstående til. Men de andre punktene er ikke like enkle.

For når det kommer til barnevern og den dystre statistikken jeg nevnte tidligere, vet jeg at de videre forklaringene kan virke provoserende. Og det er de absolutt.

Det kan eksempelvis skyldes at man oppfatter signaler og tegn som vage, at man ikke føler seg sikker. Ingenting fremstår tydelig. Til info er slik at man skal melde bekymring videre til barnevernet også når man ikke er sikker. Barnehageansatte skal vite at det ikke er deres oppgave å dykke ned i sakens materie. Det er det barnevernet som skal gjøre.

Men er det noe barnehagen skal kunne bidra med i meldingen er det «dokumentasjon, dokumentasjon, dokumentasjon». Da stiller en sterkere.

Les også: (+) – Foreldrene mine skulle aldri fått barn. Jeg vet hva som som reddet meg

Når melding ikke gjøres

En annen forklaring på at melding ikke gjøres er: «De er jo en så ressurssterk familie. Ja, den ene forelderen har vært syk, men den andre er jo så omtenksom og hyggelig, så den lar vi ligge.»  

Eller: «De går igjennom en vanskelig periode nå. La oss vente til situasjonen er bedre.»

En tredje forklaring på at ansatte vegrer seg for å sende bekymringsmelding til barnevernet, er frykt for konfrontasjon og represalier fra foreldrene. Foreldre har krav på å få vite hvem som har meldt bekymring og få innsyn i sakens dokumenter. Dette gjelder uavhengig av om det er barnehageansatte, naboen eller andre barns foreldre som har sendt bekymringsmeldingen.

Om meldingen når så langt som politisak, kan en bli innkalt som vitne. Kanskje noen vegrer seg for dette også.

En av de drøyeste forklaringene hørte jeg fra en bekjent for mange år tilbake: «Barnet kan jo bare være oppmerksomhetssykt. De er jo flere søsken som må slåss om oppmerksomheten der hjemme.»

Urosamtale

Noen foreldre velger å gjøre noe med en krevende situasjon selv. De ber legen om henvisning til BUP, om rådgivning hos PPT, om bistand fra Barnevernet eller tar kontakt med forebyggende, tidlig-innsats-tilbud. 

De siste er lavterskeltilbud som bidrar til en endring i familiedynamikken, og utvikler strategier for å bygge positivt samspill og kommunikasjon familiemedlemmene imellom.

Foreldrene kan også spørre barnehagen om hjelp. Vi kan være der i slike stunder også. Det krever mot å be om hjelp på denne måten. Man blottlegger seg helt. 

Bortsett fra ved lavterskeltilbud, blir barnehagen bedt om å oppgi omfattende opplysninger om barnet og familien.

Hos oss er det slik at før bekymringsmelding til barnevernet, og så sant vi ikke mistenker at barnet utsettes for vold eller overgrep hvor melding går direkte, innkaller barnehagen foreldrene til urosamtale. 

Her formidler vi hva vi er bekymret for, og gir foreldrene mulighet for å fortelle om sin situasjon og hvordan de føler det i forhold til sitt barn. Og de får mulighet til å rette opp i situasjonen. 

Man kommer til enighet om de aktuelle punkter, og om avtalen ikke følges og ting ikke blir til det bedre, blir bekymring meldt.

Dette understrekes i samtalen. Jeg synes dette er en god rutine. Og ofte fører samtalen til en endring som gjør livet til barnet slik det skal være: Godt, trygt og forutsigbart.

Les også: (+) Jeg var bekymret for datteren min og kontaktet barnevernet. Men tenk om de tok barnet fra henne?

Barna jeg husker

Det er flere jeg ikke har oppdaget gjennom årenes løp. Det er et faktum. Så er det de ansiktene og navnene jeg husker. De barna jeg var bekymret for, og hvor bekymringen skulle vært fremsatt for barnevernet.

Jeg tenker på disse barna ukentlig. Helt ærlig.

De er voksne nå, eller i starten av voksenlivet. Jeg håper så inderlig at de har det bra. Og at de følte jeg var en god voksen for dem selv om jeg ikke tok ansvaret mitt.

Jeg hadde meldt bekymringene hadde det vært i dag. Men – så var det det at om jeg går og tenker på det som skulle ha vært, blir jeg sprø. Og det hjelper ikke noen.