Mor fikk meg da hun var 16 år. Dette er min historie
Mor var bare 16 år gammel da hun ble gravid. Hun insisterte på å bære frem barnet sitt. Meg.
I går ringte mor. Hun gråt og var fortvilet fordi kjæresten hennes hadde invitert kamerater med hjem for å drikke, for så å forsvinne og etterlate seg et forferdelig rot.
I stedet for å starte opprydningen, ville hun at jeg skulle hjelpe henne med å gjenopprette orden i hjemmet. Som alltid dro jeg av sted og ordnet opp – mest for min lillebrors skyld.
Mor har en lei tendens til å vikle seg inn i forhold til menn som utnytter henne og roter til livet hennes. Det skyldes at hun er naiv, godtroende og umoden. Det er som om hun aldri lærer. Jeg forstår ikke hvordan hun kan være så dum.
Mor var bare 16 år da hun ble gravid. Det ble ramaskrik i familien, men hun nektet plent å ta abort og insisterte på å bære barnet frem. Det hender jeg tenker at det ville vært best om jeg ikke var blitt født.
Besteforeldrene mine hadde helt rett i at hun ikke var voksen og ansvarsbevisst nok til å ha omsorgen for et lite barn. Selv var de begge syke og hadde ikke ressurser til å ta ansvaret for henne. Det gjorde de henne oppmerksom på da hun trosset dem.
Jeg husker ingen ting fra de første leveårene mine, men jeg er blitt fortalt at mange var bekymret for mors måte å håndtere meg på. Det ble sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, og hun ble sjekket med jevne mellomrom.
Men hun fikk beholde meg, selv om hun brukte småjenter på ti år som barnevakt for meg, mens hun selv gikk ut på byen for å treffe menn.
De første episodene jeg husker, skjedde da jeg var rundt fem år.
Da hadde mor en kjæreste som festet mye i helgene, så det var mye bråk hos oss. Mor lå sliten og i bakrus i sengen om morgenen og ba meg rydde opp i stuen, noe jeg gjorde. Mors kjæreste var så streng at jeg adlød hans minste vink.
Skulle jeg dekke på frokostbordet og glemte kniver, gjorde han et stort nummer ut av det. Til moren min snakket han om hvor udugelig jeg var.
I dag vet jeg at dette tyranniet skjedde fra jeg var fem til jeg var åtte år.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Fikk alt ansvaret for lillebror
I tre år var mor alene, uten noen mann i sitt liv. Det var kanskje de beste årene vi har hatt sammen. Men etter hvert som jeg ble større, forsto jeg at jeg var den som måtte ta ansvar hjemme.
Skulle vi ha besøk, var det jeg som ryddet og gjorde rent. Jeg så jo hvordan vennene mine hadde det hjemme hos seg, og jeg ville ikke at vi skulle skille oss ut.
En venninne sa til meg en gang hun kom hjem til oss: «Dere har det jammen rotete!» Jeg skammet meg veldig.
I årene som fulgte var det som om denne setningen forfulgte meg og gjorde meg som besatt av rot.
Ti år gammel var jeg blitt som en mamma for moren min. Når hun hadde kjærlighetssorg og gråt, trøstet jeg.
Når noen ringte og spurte hvordan vi hadde det, svarte jeg, og jeg sa at vi hadde det bra. Jeg ble en mester i å lyve.
Så ble hun gravid igjen, med en mann som hverken ville ha henne eller barnet. Hun ville ikke ta abort og fødte lillebroren min. Han ble som en levende dukke for meg, og jeg ble verdens beste barnevakt. Jeg skiftet bleier, bysset ham når han gråt, og sto til og med opp om natten fordi moren min ble hysterisk av barnegråt.
Jeg var et lite barn med et veldig stort ansvar. Da jeg begynte å sovne i timene på skolen, og jeg sa til læreren at det var fordi Peder våknet og jeg måtte trøste ham, ante han uråd og koblet inn barnevernet.
De spurte meg ut, og jeg svarte ærlig. Mot min vilje ble jeg plassert i et fosterhjem. Lille Peder fikk inntil videre være hjemme, under oppfølging av en sosionom.
Det var et sjokk å komme inn i en vanlig familie, med normale rutiner. Selv om jeg savnet mor og lillebror, nøt jeg å få være et barn. Hver gang jeg begynte for eksempel å rydde, ble jeg stoppet vennlig. «Nå skal du la oss voksne gjøre disse tingene», sa fostermor Marit.
Hun er et nydelig menneske, snill og omsorgsfull. Og hun så meg. Årene hos Marit og mannen er de beste jeg har hatt.
Les også: (+)– Foreldrene mine skulle aldri fått barn. Jeg vet hva som som reddet meg
Mor beskyldte meg for å lyve
Da jeg var 19 år, fikk jeg meg en liten leilighet og flyttet ut. Det var på tide å leve mitt eget liv. Selvfølgelig begynte mor å oppsøke meg.
Jeg hadde lenge følt at hun klandret meg for at barnevernet fikk meg plassert bort. «Du har sagt ting som ikke er sant», sa hun, og jeg følte skyld. Da hun senere ba om hjelp, ville jeg gjøre det godt igjen.
Fordi jeg tross alt er glad i henne og elsker den søte lillebroren min, som nå er 12 år, stiller jeg opp.
Mor fikk beholde omsorgen for Peder. Hvorfor, vet jeg ikke, men jeg antar at hun var «bra nok» som omsorgsperson. I årene som har gått siden jeg ble plassert i fosterhjem, har hun hatt fem forskjellige samboere.
Heller ikke Peder har opplevd stabilitet og ro.
Fostermoren min sier at jeg må sette grenser og ikke la mor utnytte meg, men jeg klarer ikke å si nei når hun trygler om hjelp. Jeg er den eneste hun har som kan komme og ta i et tak.
Jeg føler det som mitt ansvar at broren min har det bra. Vi har et nært forhold. I handling tror jeg at jeg oppfører meg mer som en mamma overfor ham enn det moren vår gjør.
«Du er den eneste jeg har, den eneste jeg kan stole på», sier mor når hun er langt nede. Da synes jeg veldig synd på henne og ønsker å gjøre det jeg kan for at alt skal bli bra.
Fosterforeldrene mine sier at jeg allerede som 11-åring var som en liten voksen, med altfor mye alvor og ansvarsfølelse i meg. De ville at jeg skulle slippe børen som var lagt på skuldrene mine og bli fri.
«Men forventningene og kravene du ble møtt med altfor tidlig i livet, sitter som støpt fast i deg. Vi har ikke klart å endre på den delen av deg», sier fostermor.
Jeg kan skrive under på at det er sant. Jeg tror at jeg kommer til å være mamma for moren min til hun dør. Fordi hun var umoden, måtte jeg ta ansvar. Barn forstår slikt og gjør sitt ytterste for å veie opp skjevheter.
I dag mener jeg at barnevernet tar affære for sent. Hadde jeg fått et fosterhjem tidligere, ville jeg kanskje ikke slitt med så mye skyldfølelse overfor moren min.
Fremdeles tenker jeg at det var min skyld at hun ble såret da jeg ble plassert i et fosterhjem.
Mitt budskap til personer som jobber med barn, er at de må være raskere med å reagere når de ser at barn åpenbart lider i et familieforhold. Er et hjem dårlig, får barna det bedre i fosterhjem.
Jeg vet hva jeg snakker om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
