ekkelt problem:
«Pappa, pappa! Vilma har falt i en bæsj»
Dersom Adrian Sellevold klarer å ta med sin egen avføring ned fra Store Brekketind (1578 moh), så klarer du å ta ett skritt og plukke opp etter hunden, skriver trebarnspappa i denne bønnen til hundeeiere.
Anders Eid er journalist i Egmont Publishing og firebarnsbarnspappa, bosatt på Konnerud i Drammen. Kommentaren representerer forfatterens meninger. Saken ble første gang publisert vinteren 2021, men er fortsatt aktuell.
Snøen har smeltet. Fuglene kvitrer. Solen skinner.
Vi er på skogsstien på vei til barnehagen.
Ah, for en nydelig dag.
*Lyd av vinylplate som stoppes brått*
«Pappa, pappa! Vilma har falt i en bæsj»
Stilltiende banning.
Barnegråt.
Bæsj på hendene. På jakken.
Å, nei. Ikke under skoene også vel?
Å, joda.
Og under mine også.
Mer stilltiende banning.
Skosåler som skrapes nytteløst mot løv, barnåler og røtter.
Klær som vrenges av ...
Har dere noen våtservietter? Og ... kan jeg låne hageslangen?
Du skjønner, Vilma skled på en hundebæsj på veien. Og landet oppi den ... Med hendene først ... Hun må vaske seg ekstra godt på hendene i dag.
Beskjeden får ikke en erfaren barnehageansatt til å heve øyenbrynet en gang. På området avføring og skitne småbarn, har de sett det aller meste.
– Det går så fint så.
Joda ... Men herregud så unødvendig.
For finnes det egentlig en mer nedverdigende følelse enn når man står der med spylerslangen på maks, mens du prøver å sikte strålen inn i de aller minste sprekkene i skomønsteret – med det resultat at mikroskopiske ekskrementer sannsynligvis rikosjetteres og dusjes over deg selv?
Finnes det egentlig NOE som passer dårligere eller er mer uappetittlig enn å tråkke i en bæsj?
Gi meg et nedpisset rasteplass-toalett, eller spy utenfor 7-eleven anyday. Det kan man i alle fall lukte eller se – og velge å gå roolig utenom.
Les også: Å handle én gang i uken var umulig – helt til jeg havnet «i lomma på Silje»
Makaber utstilling
Men hundebæsj midt på stien. Midt i barnas vei til skole og barnehage. Kamuflert av vått løv, barnåler og våt jord. Det er så unødvendig det. Man er sjanseløs.
Episoden beskrevet over, skjedde i fjor vår, men er helt sikkert noe andre kan kjenne seg igjen i.
Et kjapt google-søk avslører at jeg slett ikke er alene om å irritere meg over dette. Det er tilsynelatende et sikkert vårtegn, og evig tilbakevendende problem.
Og: Det kommer helt sikkert til å skje igjen.
Denne vinteren har stien nemlig vært som en slags utstilling av hundebæsj i ulike størrelser og fasonger.
Vi har kunnet glede oss over hundebæsj i stivfrosset form.
I smeltet form.
I snøfrest form.
I nedtråkket form.
Til og med i nypreparert form.
Da det gikk to kalde uker uten snøfall tidligere i vinter, kunne man ha talt opp mellom 50 og 100 ulike hauger med hundeekskrementer i løpet av en kvarters tur på stier/skiløyper, gangveier og fortau rundt skolen og barnehagens område.
Uten at jeg er noen ekspert på dyreavføring, tyder antallet og noe ulik størrelse på det etterlatte, på at det ikke bare er én hundeeier som lar det ligge.
Selv om jeg er helt sikker på at 99 prosent av hundeeiere plukker det opp.
Les også: Husker du hvordan det var før korona-tiden?
Hvorfor?!
Spørsmålet er bare: Hvorfor lar noen det ligge?!
Jeg har ikke hund selv, men har forsøkt å finne ut av logikken bak avgjørelsen – uten hell.
Jeg antar at de som ikke har plukket opp, heller ikke gjør det om sommeren, men at avføringen bare blir mer skjult da?
Eller er det slik at man om vinteren tenker: Pytt sann. Den fryser jo til is likevel? Eller: Jaja, den blir vel dekket av snøen snart likevel?
I så tilfelle har jeg en banebrytende opplysning:
Snø smelter!
Da jeg postet et oppgitt innlegg på Facebook om dette tidligere, var det noen som antydet at hunden jo tross alt er et dyr – og dyr må få lov til å gjøre fra seg i naturen.
Dette argumentet har jo en viss logikk, men løser ingenting.
Turstier, skoleveier, fortau og skiløyper der over hundre barn og voksne ferdes hver dag – er ikke langt nok uti naturen for å unngå å tråkke i det.
Hundeloven sier følgende: «En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser».
Store mengder hundeavføring må kunne kalles en urimelig ulempe for folk?
Det hjelper ikke mye om hunden har gjort fra seg i grøftekanten eller en snau meter utenfor stien heller.
Ny banebrytende opplysning: Er det ett sted små barn ønsker å gå – så er det nettopp i grøften eller utenfor stien.
Les også: Hytteeieres geniale vinter-triks
Jeg tror heller ikke at det er slik at hundeeiere, som tross alt går mer tur enn de aller fleste, aldri selv har tråkket midt oppi det – og selv stått ved hushjørnet med hageslangen og dobørsten og bannet?
Det gjør det hele enda mer uforståelig.
Men hva vet jeg – jeg har ikke hund og er ei heller veterinær. Så – hva sier egentlig fagfolk?
Kan utgjøre en smittefare
– Det å plukke opp avføring mener vi er et godt råd uansett, både av dyrehensyn og hensyn til mennesker, fastslår Ole-Herman Tronerud i Mattilsynet overfor til Klikk.no.
Han var veterinær og seksjonssjef i Mattilsynet da intervjuet ble gjort, men har siden fått ny jobb som chief veterinary officer i Mattilsynet.
Han forteller at det er flere gode grunner til å alltid plukke opp etter seg.
Et argument som er blitt fremsatt, er at hundeposene føre til plastforurensing. Nedbrytbare poser, kan være et alternativ, men som plastforsker Thor Kamfjord påpeker i denne saken fra NRK, er miljøgevinsten heller liten, ettersom alt uansett blir brent opp ved avfallsanlegget.
Komposterbar plast brytes dessuten veldig langsomt ned i naturen, så også disse kan skade dyrelivet og føre til forsøpling, fastslår eksperten.
– De fleste som har tråkket i en slik avføring vil nok være enig i det. Det er dessuten flere sykdommer og parasitter som kan smitte gjennom avføring. Hunder vil være nysgjerrig på å snuse på avføring, og noen hunderaser er faktisk interesserte i å smake på det. Da kan de bli smittet av tarmbakterier. Så det å alltid plukke opp etter seg og kaste det i restavfallet – IKKE kaste posen fra seg i naturen – er et viktig råd fra oss i Mattilsynet, fortsetter han.
I 2019 spredte tarmbakterien Providencia alcalifaciens seg mellom hunder flere steder på Østlandet. Da gikk Mattilsynet ut med flere råd til hundeeiere, blant annet at man skulle plukke opp etter seg.
Tronerud, som selv har hund, understreker at man ikke skal overdrive smittefaren, men at den er reell.
Å plukke opp etter seg kan være med på å hindre at eventuelle nye utbrudd oppstår.
– Både andre hunder, andre dyr og mennesker, kan bli smittet av tarm-parasitter dersom man får i seg ekskrementer. Et godt forebyggende tiltak er å gi hunden en ormekur en eller to ganger i året i samråd med veterinæren. Nå skal vi ikke skjære alle over en kam, men man kan jo tenke seg at hundeeiere som ikke plukker opp etter seg, heller ikke er de som er mest nøye med å gi hunden forebyggende behandling, sier veterinæren.
Les også: Ni utrolige fakta om hunden – menneskets beste venn
Krystallklar melding
Tronerud mener det ikke er en unnskyldning at avføringen blir henlagt i grøftekanten eller like ved siden av veien.
– Mange barn går i veikanten, og særlig når det er glatt ute, kan det være nødvendig å gå på utsiden av stien eller veien. Av ren høflighet til andre som ferdes på gata, bør man alltid plukke opp etter seg, og kaste posen i restavfall.
Mattilsynet er med andre ord krystallklare.
Men hva sier hovedorganisasjonen for hundeinteressene og hundeeierne i Norge, Norsk Kennel Klub (NKK)?
– Det er helt klart i alles interesse at hundeeiere plukker opp etter hunden sin når den gjør fra seg. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i situasjonen av hvor ubehagelig det er å tråkke i en hundebæsj, sier rådgiver i NKK, Kjetil V. Johansen.
– Ødelegger for andre
Johansen sier videre at deres inntrykk er at hundeeiere flest er flinke til å plukke opp avføringen etter hunden sin, og kaste det i en egnet søppelkasse.
– Men dessverre er det enkelte som ikke er sitt ansvar bevisst, og ødelegger for inntrykket av alle de mange flinke hundeeierne.
– Rådet fra oss i NKK er uansett klart og tydelig: Plukk opp etter hunden din, og kast det i søpla – enkelt og greit. Hvis man er av den glemske typen bør man lage seg en rutine slik at man er sikret å få med seg bæsjeposer ut på tur. Legg for eksempel en rull i hver av jakkene du bruker, eller ha posene liggende sammen med båndet til hunden, så husker du å få det med deg når du går ut døra.
– Kan det i noen tilfeller er det greit å la avføringen bli liggende igjen i naturen?
– Hvis man skal lete etter et unntak fra regelen om å plukke opp etter hunden, må det være hvis man er på tur langt utenfor allfarvei i skogen eller på fjellet.
Det statlige organet som er ansvarlig for dyrevelferden i Norge, samt hundeeiernes største interesseorganisasjon, er med andre ord klinkende klare.
Og alle som som noen gang har tråkket midt i en fersk en, vil jeg også tro er enige ...
Så: På vegne av alle foreldre av barn som elsker å leke og ferdes på stien – og litt ved siden av den – har jeg en bønn: Plukk opp etter dere!
Dersom realitykjendis Adrian Sellevold klarer å frakte med seg sin egen avføring helt fra toppen av Store Brekketind (1578 moh!), så klarer du å ta ett skritt og plukke opp deres beste venns fornødne.
Så slipper vi alle å stå og banne med spyleslangen på hushjørnet til våren.
