kommunikasjon
Dette er den smarteste måten å snakke til andre på
Vegrer du deg for å si fra til barnet ditt eller partneren at du misliker noe hun eller han gjør? Prøv personlig språk. Da kan du være ærlig uten å såre, provosere eller skape avstand.
«Kom, Linnea! Vi skal hjem, vet du.» «Uuuuulrik. Treningen er over. Kom nå! Skal vi gå sammen ut i bilen? Nei vel, da går jeg. Ha det.» «Nå må vi skynde oss, Sofie. Kom da! Vaktmesteren skal låse dørene nå …»
Allidrettsgruppen for fem-seksåringene hadde nettopp sluppet ut i fellesområdet etter tre kvarters organisert trening.
Barna hadde åpenbart mer energi som skulle ut – og løp rundt på scenen og opp og ned den bratte tribunen mens foreldrene desperat forsøkte å lokke dem til seg.
En mamma i flokken skilte seg ut. «Jeg vil at du kommer til meg, Jens!» sa hun tydeligere, roligere og mer uanstrengt enn de andre foreldrene.
Det var som om hun visste hva hun ville, og hun trodde på det hun sa. Hun forventet at sønnen ville komme, og han kom på første forsøk.
Les også: 10 tips til god barneoppdragelse
Bruker du personlig språk?
Barn er forskjellige, og det kan være mange ulike grunner til at barnet ikke hører på deg. Eller faktisk hører på deg. Det er heller ikke sånn at noen alltid hører eller at andre aldri hører.
Det slo meg likevel at moren til Jens snakket et annet språk. Hun skilte seg fra de andre foreldrene ved at hun brukte ordet «jeg» først.
Ved EQI, skolen der jeg studerer EQ-terapi, kaller vi dette å bruke et personlig språk.
Første gang læreren min nevnte personlig språk, skal jeg innrømme at jeg tenkte at det hørtes selvsagt ut. Jeg har ofte satt ord på at jeg gjerne kan være personlig, men at jeg ikke liker å snakke privat med andre enn de som står meg svært nær.
Så jeg tenkte at: Personlig språk, det kan jeg. Jeg tenkte til og med at jeg var ganske god. Jeg er relativt åpen som person – og synes ikke det er vanskelig å fortelle om typiske opp- eller nedturer i livet, så lenge jeg holder det på et personlig plan og snakker om hva det har gjort med meg. Jeg opplever at jeg er ærlig når jeg er personlig.
Oppfattes som tydelig
Da læreren vår, Hanne, begynte å snakke om hva det innebærer å bruke et personlig språk – og om hvilken effekt det har, fikk jeg likevel en åpenbaring. «Du snakker ut fra deg selv og tar ansvar for det du uttrykker», sa hun.
Hanne lærte oss at ved å bruke et personlig språk, kritiserer du ikke mottageren – samtidig som du oppfattes som tydelig. Personlig språk er spesielt effektfullt når det er følelser involvert.
Vil du fortelle barnet ditt, eller partneren din for den saks skyld, at du ikke liker noe hun eller han gjør, er det lurt å begynne setningen med «jeg». For eksempel: «Jeg vil at du spiser før du leker.» I stedet for det som ofte automatisk melder seg: «Nå må du spise! Du vet godt at man ikke skal gå fra bordet før maten er spist opp».
Eller til partneren din: «Jeg blir sint når du overser meg en hel kveld. Jeg opplever at telefonen din er viktigere enn meg». I stedet for: «Du kan ikke sitte med trynet i mobilen hele kvelden! Man gjør ikke det når man har en kjæreste. Du burde vise at du er glad i meg».
Det å begynne setninger med «du», «man» eller «vi» oppfattes gjerne som provoserende. Det høres ut som om du snakker på vegne av mange andre, og dét kan oppleves som irriterende eller nedlatende. Som om du vet bedre, eller som om du sitter på sannheten.
Ja og nei, enkelt og greit
Når du, som mamma, pappa, partner eller venn, vil fortelle hvor dine grenser går, er det ikke mulig å være tydeligere enn om du sier: «Jeg vil» eller «Jeg vil ikke». Eller rett og slett «Ja» og «Nei».
Det er ingen som lurer på hva du egentlig mener hvis du sier: «Jeg vil at du svarer meg når jeg spør deg om … » eller «Jeg vil ikke at du bruker telefonen min uten å spørre først». Det er lett å forstå – og du sier hvor dine grenser går uten å tråkke på den andre.
Å si «Ja» eller «Nei» viser også tydelighet. Mange mennesker bruker en haug med ord for å forklare hvor grensene deres går. Kanskje er du redd for å oppfattes som hard eller streng? Kanskje du vil understreke at du er snill og varm, altså – selv om du faktisk synes at dette ikke er greit? Da kjører vi gjerne på med ord og fine formuleringer.
Det blir så mye at det du mener og står for ofte går tapt på veien.
Om du er sånn som meg, redd for å oppfattes som følelsesløs når du våger å være tydelig, er det et ord du kan bruke. Ordet «gjerne» gjør deg litt mindre hard, men likevel tydelig. «Jeg vil gjerne at du legger mobilen helt bort mens vi snakker om disse tingene», for eksempel.
Les også(+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
«Du må aldri gjøre sånn!»
Tre ord vi har en tendens til å bruke når vi ikke er bevisst på dette med personlig språk, er «må», «bør» og «skal».
Alle disse ordene kan oppfattes som belærende for den som lytter. «Du må aldri gjøre sånn! Du bør heller …» Budskapet ditt, eller i alle fall måten du kommuniserer det, vil oppleves som hardt, og kanskje litt fordomsfullt og styrende.
Personlig språk tar utgangspunkt i deg. I det du tenker og føler. Som foreldre vil vi at barna våre skal føle seg sett, og vi vil gjerne se partneren vår. I alle fall hvis vi har kjent dette på kroppen selv.
Det å bli sett innebærer at følelsene dine blir anerkjent og møtt med respekt. Det er det vi kaller for ubetinget kjærlighet. Har vi som barn fått denne ikke-dømmende formen for kjærlighet, er det lettere for oss å elske egne barn og en partner ubetinget.
Vokste du derimot opp med betinget kjærlighet, vil du møte deg selv og andre med den samme dømmende kjærligheten. Sannsynligvis er du svært opptatt av å få den oppmerksomheten og kjærligheten du har savnet, fra partneren og barna dine.
Kanskje craver du så mye etter anerkjennelse at det føles slitsomt? Eller kanskje du gir grenseløs kjærlighet, ofrer deg for alle andre og ser dem på en fantastisk måte, bevisst eller ubevisst, i håp om at noen vil se og bekrefte deg like varmt og hjertelig?
Handler om å anerkjenne andres følelser
Alle har behov for å bli sett og anerkjent for den de er, enten vi er bevisst på det eller ikke – og enten vi gir uttrykk for det eller ikke snakker om det.
Hva skal egentlig til for at barna eller partneren vår føler seg sett? Det handler om å anerkjenne barnas eller partnerens følelser. Når de opplever at du tåler hvordan de har det, føler de at du aksepterer følelsene deres.
Her kommer personlig språk inn i bildet. Konkret gjør du dette ved å sette ord på de følelsene du observerer hos den andre. Til barnet som opplever utenforskap, kan du for eksempel si: «Jeg forstår at du blir lei deg når Ask og Jonas ikke vil leke med deg. Jeg skjønner hvis du nå også blir sint når de går fra deg og sier at du ikke får lov til å sparke fotball sammen med dem. Jeg ser at det er vanskelig å være deg nå.»
Da forteller du barnet at du ser, rommer og tåler hele ham eller henne. Og er det ikke dette vi alle vil? Høre at det er greit å bli lei seg eller sint. Høre at vi er bra nok akkurat sånn vi er. At vi er elskbare med alle våre feil, mangler og særheter, eller særegenheter om du vil.
Vi kan hjelpe barna til å sette ord på deres følelser – og vi kan hjelpe oss selv ved å sette ord på våre egne.
Til en partner kan vi si: «Jeg blir redd når du er ute med vennene dine og lar være å svare meg på meldinger eller å ta telefonen i løpet av en hel kveld. Jeg vil gjerne at du sier at du har det bra, at alt er i orden.»
Det å bruke et personlig språk for å sette ord på noe som føles vanskelig, er frigjørende – og dersom partneren din møter deg på disse følelsene, kan det virke forløsende.
Les også: Kjefter du mye på barnet?
Så enkelt...og så vanskelig
«Gir det mening?» spurte Hanne, læreren vår, etter å ha snakket en hel time om personlig språk. Mange nikket.
Det å bruke personlig språk innebærer noe litt annet og mer enn hva jeg så for meg. Jeg tenkte også at personlig språk er enda mer kraftfullt enn jeg hadde forestilt meg. Som så ofte i livet fikk jeg denne ambivalente følelsen. Jeg tenkte at det egentlig er veldig enkelt – samtidig som det kan være ganske vanskelig å være så tydelig når du står i situasjonen.
For å kunne si tydelig hva du vil og ikke vil, så trenger du faktisk vite hva du vil. Vet du hva DU vil – og hva du ikke vil? Jeg erfarer at mange i vår foreldregenerasjon har vokst opp med foreldre som visste best på våre vegne. En del av dagens småbarnsforeldre har vokst opp med fakta på bordet – og foreldre som mente de satt på fasiten.
Kanskje fikk du som barn presentert noen sannheter som det var forventet at du skulle eie? Kanskje ble du fortalt hvem du burde omgås og hva du skulle studere? Kanskje vokste du opp med foreldre som ikke undret seg over hvem du virkelig er, hva som bor i deg og hva du selv ville?
Betyr det at du bare kan gi opp å bruke personlig språk før du har begynt? Heldigvis ikke. Gjennom å lære personlig språk, kan du nemlig plukke opp deg selv på veien.
Eller sagt på en annen måte: Vil du lære deg å bruke personlig språk, er du nødt til å ta deg selv på alvor.
Og for å ta deg selv på alvor, trenger du å kjenne etter: Hva føles riktig for meg? Hva vil jeg? Hva finner jeg meg ikke i? Hva er viktig for meg? Hvor går grensene mine?
Lykke til, enten du vet hva du vil – eller du ennå ikke har funnet helt ut av det. Jeg vet at du har det i deg!
