DE BLÅ SIDENE
«Mine og dine barn» ble et problem i forholdet
Vi flyttet inn i vårt nye hjem og håpet at alle ville trives i vår nye storfamilie. Henriks barn, min tenåringsdatter og jeg.
Jeg hadde vært alene med Sofie i en del år da jeg møtte Henrik.
Han var på sin side nyskilt og far til Kaja og Knut, som han hadde annenhver uke.
Vi ble stormende forelsket, men var enige om ikke å blande barna inn i forholdet før vi var helt sikre på at det skulle være oss. Dessuten var det altfor kort tid siden hans skilsmisse.
Hensikten var god, men det ble snart altfor vanskelig bare å ses annenhver uke når barna hans var hos mor. Og selv da måtte vi ligge lavt, for min Sofie var kommet i puberteten.
Hun ville ikke lenger være annenhver uke hos faren, men se ham når det passet henne. Derfor var det temmelig uforutsigbart når jeg hadde barnefri.
Det er ikke så lett å være nyforelsket når man skal få det til å gå opp med dine og mine barn.
Etter fire–fem måneder bestemte vi oss derfor for å flytte sammen. Vi fant en leilighet som hadde plass til oss alle. Henrik, Sofie og jeg flyttet inn en av de ukene hans barn var hos mor.
Trengte trygghet
Henriks barn var temmelig krevende. De hadde nettopp gått gjennom foreldrenes skilsmisse, så det var ikke rart at de ville ha farens oppmerksomhet.
De trengte trygghet og stabilitet. Men det ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. Fra første dag var det bråk.
– Fritt for å ligge øverst, ropte Kaja da hun så den nye køyesengen.
– Nei, det vil jeg, ropte Knut enda høyere.
– Dere kan kanskje ligger øverst på skift, foreslo jeg.
Men da begynte Kaja å gråte, og 30 sekunder etter druknet alt i gråt og uhemmede raseriutbrudd.
Litt etter skulle vi spise, og så bar det galt av gårde igjen. De hadde ikke lyst på noe av det som sto på bordet.
Jeg hadde jo spist sammen med dem før, så jeg visste godt at de var kresne. Men dette overgikk alt jeg hadde sett tidligere. Verst var likevel Henriks reaksjon.
Først kjeftet han, uten at det hjalp. Så begynte han å true dem. Da det heller ikke førte til noe, la han om strategien for tredje gang og begynte å lokke dem. Hvis de bare spiste noen brødskiver først, kunne vi gå og kjøpe en kake.
Kaja og Knut gikk fra bordet uten å ha spist en eneste bit. En halvtime senere gikk Henrik ut med dem og kom tilbake med en kake. De hadde helt sikkert også fått noe annet hos bakeren, for begge hadde smuler på klærne. Jeg sa ingenting.
Mareritt
Ukene med barna utviklet seg raskt til det reneste mareritt. Rop og skrik, gråt og krangling fylte leiligheten. Henrik for forvirret rundt, mens han forgjeves prøvde å få ungene til å oppføre seg.
Jeg spurte meg selv om dette virkelig var den store, sterke mannen jeg hadde forelsket meg i bare for få måneder siden.
Han skjelte og smelte, men barna hørte ikke etter. Egentlig trengte de jo bare å være trygge på at han fortsatt elsket dem. Derfor burde han rolig og bestemt sette grenser i stedet for å skifte mening i tide og utide.
En kveld vi var alene hjemme, prøvde jeg å ta det opp. Men det gikk ikke bra.
– Jeg synes synd på dem, sa jeg. Det virker ikke som de har det så godt?
– Det er jo klart. Det er ikke moro når far og mor går fra hverandre, svarte han umiddelbart.
Det hadde gått et år siden skilsmissen. Jeg kjøpte ikke uten videre hans forklaring, men mente det dreide seg mer om mangel på tydelige grenser. Kaja og Knut fikk lov til å holde på og herse med faren sin: Et nei var aldri et nei særlig lenge.
Så slik jeg så det, var det ikke rart at de var forvirret. De så ikke den trygge og faste farsskikkelsen. De hørte ham bare kjefte i tide og utide. Og hver gang endte det med at de fikk viljen sin.
Les også (+): Plutselig sa mannen min at han ikke var glad i meg mer. Og jeg som hadde gjort alt for ham!
Forelskelsen forsvant
Dessverre hadde Henrik ingen erkjennelse av at han selv var en del av problemet.
Den skinnende, fantastiske forelskelsen vi hadde levd i for bare noen få måneder siden, var ikke sterk nok for hverdagen.
Jeg kunne ikke akseptere at to små barn så til de grader preget dagene mine. Enda verre var det å se hvor ulykkelige de var.
De sto jo der og tryglet om voksen ansvarlighet, men verken faren eller moren deres tok dem alvorlig. De sto på for å lystre barnas minste vink. Mine meninger var ikke velkomne, og de få gangene jeg likevel prøvde, endte det med at Henrik ble sur og stum som en østers.
Etter et halvt år ga jeg opp. Jeg var lei for at Kaja og Knut måtte gjennomgå nok et brudd, men hva kunne jeg gjøre?
Sofie hadde begynt å trekke seg bort fra fellesskapet hver gang de skulle være hos oss. Alt var jo kaotisk, så jeg kunne neppe klandre henne heller. Men det var heller ikke rettferdig at hun skulle ha det så lite hyggelig i sitt eget hjem.
Så Sofie og jeg flyttet.
– Å, så deilig at det endelig er stille, mamma, sa Sofie da vi satt ved middagsbordet den første kvelden i vår nye, lille leilighet.
Ja, tenkte jeg og sendte henne et lettet smil. Det var vidunderlig stille.
Jeg var ikke trist over å ha mistet Henrik. Jeg hadde mistet all respekt for ham i løpet av vårt korte samliv. Nå gledet jeg meg bare til å få det samme nære forholdet med Sofie som vi hadde hatt tidligere.
Det så heldigvis ut til å være godt på vei.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
