kjersti Salvesen
– Dette er min oppfordring til foreldre og alle som jobber med barn
«Problembarn»-begrepet er riktignok utgått på dato, men jeg erfarer at begrepet likevel lever i beste velgående, skriver Kjersti Salvesen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
For litt siden fikk jeg lese et notat skrevet av en pedagogisk leder i en barnehage.
Det sto blant annet at et barn er mye sint og har problemer med å få venner.
Om en gutt sto det at han har en frekk tone og vanskelig for å ta beskjeder.
Et annet barn ble beskrevet som egoistisk, egenrådig – og en som har problemer med å dele og samhandle.
Ei jente er, ifølge notatet, ofte sur. Personalet – og de andre barna – har prøvd ulike innfallsvinkler, men hun er sjelden fornøyd, sto det.
Hva forteller egentlig disse beskrivelsene?
Ved en rask gjennomlesning, tenker jeg at den som har skrevet det, opplever flere av barna som krevende. Det kan virke som om pedagogisk leder synes at barna er «vanskelige».
Jeg vet ikke hvordan det har utviklet seg på denne avdelingen, men som EQ-terapistudent, relasjonsskribent og foreldrelivsjournalist i over 20 år, har jeg sett mange eksempler på ansattes definisjon av «problembarn» i barnehage og skole.
«Problembarn»-begrepet er riktignok utgått på dato, men jeg erfarer at begrepet likevel lever i beste velgående. I dag er merkelappen «barn med adferdsvansker», «barn med psykososiale vansker» eller lignende.
Les også: – Du som henter for sent i barnehagen og glemmer barnebursdager: Du gjør så godt du kan!
Voksne som trigges
Jeg opplever egentlig ikke at notatet forteller så mye om de små barna. Er du med?
Beskrivelsene er mer som merkelapper enn undring. Nysgjerrighet og et ønske om å forstå, er det barn trenger å bli møtt med. For hva handler sinnet om? Hva ligger bak den frekke tonen?
Beskrivelsene forteller mer om den pedagogiske lederen enn om barna. Observasjonene og formuleringene indikerer at den voksne trigges av disse barna.
Det kan virke som han eller hun trigges av barn som er sinte, egenrådige og misfornøyde. Og sånn er det med oss voksne. Barn trigger oss dersom de utfordrer det vi selv har i vår mentale bagasje.
Innenfor EQ-terapi snakker vi om at voksne kan være «voksne» eller «voksne barn». Et «voksent barn» vil selv kunne bli barnslig når et barn er sint eller har en frekk tone.
En «voksen», derimot, har bearbeidet sin egen barndom og følelsesmessige bagasje. Hun eller han vil kunne flytte fokus fra barnets «vanskelige» adferd – og innover i seg selv.
Dette er en gavepakke til en voksen som vil bli bedre kjent med seg selv. Det å lytte inn-over: Var det noen som var sint på deg da du var barn? Måtte du selv tilpasse deg for å få venner?
Når du innser at det er DU selv som synes at sinte følelser – eller et barn som ikke vil dele – er vanskelig, er det lettere å ikke «blame» barnet for denne adferden. Først da evner du å møte barnet der det er og undre deg over adferden.
For eksempel: «Synes du det er urettferdig at Vilma og Karla helst vil leke uten deg?», «blir du sint når de løper fra deg?» eller «det ser ut som om du ikke har det så bra i dag. Er det noe som plager deg? Noe som gjør deg sint? Sur? Redd?»
Når vi evner å møte barna der de er, først da vil vi kunne hjelpe dem med å finne bedre strategier i samspill med andre.
Les også (+): De ansatte i barnehagen kaller den lille gutten «Slemme-Erik»
De «perfekte barna»
Nylig fikk jeg, som journalist, muligheten til å gjøre et intervju med Kari Killén, som er sosionom, dr.philos. og forsker emeritus ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Hun er snart 88 år, har jobbet med barn i 70 (!) år og er fortsatt svært aktiv.
Killén sier noe veldig viktig. Noe som forteller meg at sinte, sure og frekke barn faktisk kan være en god ting! Så lenge vi ikke putter en merkelapp på barn som får ut vanskelige følelser, men evner å undre oss over hva væremåten handler om.
Killén sier at barnehageansatte må være på vakt overfor perfekte barn som observerer den voksne verden vaktsomt.
Hun sier: «Veloppdragne, pene, snille barn som tilpasser seg og ikke protesterer, er ikke sunne barn. De har derimot lagt lokk på sine følelser helt til de opplever en krise. Da klarer de seg ikke så godt.»
Ifølge Killén har barn innen de er to år gamle, vent seg til å smile – fordi de vet at voksne liker glade barn best.
Les også: Hvor mye skal vi hjelpe barna å passe inn?
Barn med god tilknytning viser følelser
Dette er et paradoks. Og en kjempeviktig påminnelse! De barna som «bare smiler» og tilsynelatende sklir rett inn i en ny barnehage, for eksempel, viser egentlig ikke følelser. For et barn med god tilknytning, vil vise følelsene sine.
I dette ligger det også en viktig påminnelse til voksne som synes at enkelte barn er vanskelige: Et barn som ikke alltid smiler og oppfører seg «perfekt», kan faktisk være et sunnhetstegn snarere enn et problem.
Enten barnet viser følelser eller ikke: Våg å være følelsesmessig nær og mindre autoritær. Ikke vær så opphengt i å sette grenser, men vær der for barnet i følelsene.
Min oppfordring til foreldre og alle som jobber med barn: Vær nær, tål alle følelser og undre deg over hva barnet forsøker å fortelle deg med sin glade, sinte, sure, frekke, forsiktige og/eller egenrådige måte å være på. Nærhet og undring skaper bånd, gode relasjoner og en sunn mental helse.
