BARNEOPPDRAGELSE:
«Både mamma og svigermor snakker som om de sitter på fasiten om barneoppdragelse. Det gjør meg forbanna»
Det er tre ulike måter som har vært vanlig å møte barn på, men alle er gått ut på dato, skriver Kjersti Salvesen.
Mandag morgen spurte jeg en kollega om hun hadde hatt en fin helg. Hun satte øynene i meg.
–Helt ærlig?
Jeg nikket.
– Helt ærlig, så er jeg sliten av ungene og mannen min. Jeg er sliten av foreldrene mine og av svigermor. Jeg er sliten av nære relasjoner. Og jeg som egentlig bare ønsker meg en fin flyt. Jeg er jo ikke så kravstor, eller?
Jeg ristet på hodet – og skulle til å si noe, men hun kom meg i forkjøpet med en historie fra en familiemiddag i helgen.
Krav om konsekvenser
Hun gjorde om stemmen og siterte moren sin:
– Det går bare ikke an! Han er snart ti år og må forstå at det ikke er greit å sitte og tulle og være frekk når vi spiser middag. Det er så sjelden vi er samlet alle sammen – og han må virkelig ta seg sammen! Jeg hadde aldri tillatt at dere oppførte dere sånn da dere var små. Hvis dere prøvde dere, tok jeg dere rett ut av situasjonen. Var vi hjemme, sendte jeg dere på rommet – og var vi borte, fikk dere låne et rom der. Husker du det? Det skjedde ikke mange ganger.
– Dere skjønte jo fort at jeg ikke aksepterte sånne frekkheter, og dere satt stort sett fint og rolig uansett hvor vi var. Du burde virkelig ta avstand fra det tullet, du også. Skru av kjærlighetstanken, vær litt kald mot ham. Når barn oppfører seg så dumt, må det få konsekvenser. Han må skjønne at folk ikke liker ham når han holder på sånn. Du gjør ham en bjørnetjeneste om du ikke setter grenser for dette.
Kollegaen min trakk pusten dypt.
– Det er vondt når jeg ikke får lov til å fylle min egen morsrolle. Både mamma og svigermor snakker som om de sitter på fasiten. Det gjør meg forbanna. Og usikker. Sliten også. Jeg har funnet min egen foreldrestil. Eller … Jeg prøver i alle fall. Men når både mamma og svigermor er så tydelige på hvordan jeg skal oppdra guttene mine, blir jeg liksom … handlingslammet.
Les også: 10 tips til god barneoppdragelse
Krever lydige barn
Jeg opplever at mange i vår foreldregenerasjon reflekterer en del over hvordan vi møter barna våre. Mange har tatt inn over seg at synet på barneoppdragelse har endret seg en del siden vi selv vokste opp.
behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Det er tre ulike måter som har vært vanlig å møte barn på, men som alle er gått ut på dato, ifølge boken «Relasjoner med barn» av Herdis Palsdottir.
Det er den autoritære, ettergivende og likegyldige måten.
I hierarkisamfunnet var målet for de fleste å få lydige barn, og til dette formålet fungerer den autoritære oppdragerstilen godt.
Den autoritære foreldrestilen går ut på å gi ordre og stille krav. De voksne forventer at barnet føyer seg og er lydig. Foreldrene er tydelige i sine forventninger til barnet, men er samtidig veldig ovenfra og ned.
Barnet opplever kjærlighet fra foreldrene, men kjærligheten er betinget. Kjærligheten kommer nærmest med noen regler og krav. «Jeg elsker deg når du hører på meg og gjør som jeg sier.» Kjærligheten og samspillet fordrer at barnet oppfører seg på en bestemt måte.
Foreldrene viser tydelig at de ikke er like begeistret for barnet når kravene ikke opprettholdes eller reglene brytes. Dette kan oppleves forvirrende. Barn har god intuisjon, men blir opplært til å ignorere den. En del som har fått en autoritær oppdragelse, ender opp med å føle avstand til foreldrene som voksne.
De opplever at de ikke er gode nok for foreldrene dersom de går sin egen vei. Noen blir sinte og kjenner på frustrasjon over en dobbelthet. For på den ene siden er foreldrene varme og nære – og på den andre siden føler det voksne barnet seg ofte litt feil når hun eller han er sammen med foreldrene.
Les også: Slik takler du barns sinne
De voksnes behov trumfer barnets
Med en autoritær oppdragelse er det ikke barnets behov som er viktigst. De voksnes behov og ønsker trumfer det barnet trenger. Barnet leter etter anerkjennelse i foreldrenes blikk og blir ytrestyrt, ikke indrestyrt.
Det å være ytrestyrt kan være ganske slitsomt og medfører ofte noen omveier i livet. Kanskje velger du feil venner, feil kjærester, utdanner deg til noe du egentlig ikke vil, bruker tiden din på mennesker og aktiviteter du tror at du må eller synes du bør? Det å ta valg ut fra hva du tror forventes av deg, er krevende.
Jeg jobber selv for at mine barn skal bli mest mulig indrestyrt. For bare når du er indrestyrt, kan du kjenne etter hva som føles riktig for deg – og hva som gjør deg ordentlig glad. Når du er indrestyrt vil du kjenne etter hvor dine grenser går – og du er i stand til å ta valg som fører deg i riktig retning.
Et indrestyrt barn har lært å ta seg selv på alvor fordi foreldrene har tatt barnets følelser på alvor. Et indrestyrt barn reflekterer over hva det selv vil, noe som er et mye bedre kompass enn å hele tiden navigere etter hva andre tenker, mener og forventer av deg.
Les også: Selv erfarne foreldre kan få en aha-opplevelse av denne saken
Curlingforeldre
En del barn som har vokst opp med autoritære foreldre, ender selv opp med å bli ettergivende som foreldre. De blir veldig opptatt av at deres barn virkelig skal få kjenne etter hva de vil. Problemet er at barn kan vite hva de har lyst på og hva de ønsker seg, men de vet ikke alltid hva de har behov for.
For eksempel vil de fleste barn være våkne lenge og kjøpe det de har lyst på – og en del vil nok heller sitte inne med en skjerm i fanget framfor å gå ut og leke.
Foreldre som møter barnet på en ettergivende måte kalles gjerne service- eller curligforeldre.
Disse foreldrene vil ofte dobbeltkommunisere, enten de sier ja med kroppen og nei med ord, eller motsatt. Ettergivende foreldre er ikke ærlige overfor barnet.
De sier noe, men ofte mener eller vil de noe annet selv. Dette skaper forvirring, og barnet kan føle seg ensom i relasjonen. Foreldrene gir seg ikke ordentlig til kjenne – og det oppleves utrygt.
Ser ikke seg selv
Noen vokser opp med foreldre som har nok med seg selv. Kanskje er de oppslukt i karrieren og nesten aldri hjemme. Kanskje har de selv en tapt barndom og store problemer i sitt eget liv. Kanskje misbruker de alkohol eller dop.
Felles for likegyldige foreldre er at de ikke har overskudd til barna sine. Likegyldige foreldre klarer ikke å sette grenser for barna og respekterer heller ikke barnas egne grenser. De voksne ser ikke seg selv klart – og evner ikke å se barna sine klart.
Den likegyldige foreldrestilen knyttes ofte til ressurssvake foreldre, som ikke fikser livet sitt, men ressurssterke foreldre kan også være likegyldige i perioder.
Det kan være familievold, samlivsbrudd eller andre skjellsettende ting som skjer i livet privat, som gjør at du er så utkjørt at du ikke evner å være til stede for eller følge opp barnet. Mange klarer heldigvis å komme seg ovenpå igjen, få kontroll på livet sitt og møte barnet på en bedre måte.
Å møte barnet som en likeverdig
Vel, hva anbefales, da? Jeg var inne på dette med indrestyrte barn. Og jeg tror på det å møte barnets følelser – og å ta alle følelsene deres på alvor fra de er små. Også før barnet kan sette ord på følelsene sine.
Herdis Palsdottir, som har utviklet EQ-terapi, terapiformen jeg studerer, anbefaler å møte barn på en likeverdig, men ikke likestilt måte.
Likeverdighet handler om å ha respekt for ulikheter. Respekt for at du er deg og jeg er meg – og at vi, og følelsene våre, er like mye verdt. Dine og barnets følelser er like mye verdt, fordi det rett og slett ikke finnes feil følelser. Alle følelsene er like mye verdt for den som eier dem, uavhengig av alder.
Men et barn og en voksen er ikke likestilte. Det er vi voksne som er ansvarlige for kvaliteten på relasjonen, fordi barn kopierer de voksne de er sammen med. Barnet er et speilbilde av den voksne verden det lever i, og når en relasjon mellom en voksen og et barn ikke fungerer, er det alltid den voksne som er ansvarlig. Kanskje har den voksne oversett barnets behov eller tråkket over noen grenser. Barn kopierer også den avvisende væremåten.
Les også: Da William var fem uker gammel, kom den nedslående beskjeden: – Jeg ble livredd
Asymmetrisk samspill
Når barn oppfører seg bra, har vi tradisjonelt anerkjent de voksne for den gode jobben de har gjort, men når barnet har en utfordrende oppførsel, da er det barnet det er noe galt med. Men alt samspill mellom barn og voksne er asymmetrisk. Vi voksne kan markere grensene vår, mens et barn ofte markerer sine grenser ved å oppføre seg dårlig, fordi det mangler ord for å uttrykke frykt eller noe som er vanskelig for eksempel.
De seks-sju første årene er ikke barnet rasjonelt, det meste handler om følelser. Det er i disse årene du formes som menneske, og den plattformen barnet skal stå på resten av livet dannes. Måten vi møter barnet på i denne sårbare alderen vil påvirke hvorvidt barnet blir trygg eller utrygg inni seg – og har betydning for hvordan hun eller han vil skape relasjoner i framtiden.
Når vi respekterer barnets følelser og hjelper barnet til å sette ord på følelsene sine, blir barnet kjent med seg selv og sine egne følelser. Vi bidrar til at barnet føler seg sett og forstått, noe som er med på å bygge trygghet og en god selvfølelse.
Klarer du å gi barnet følelsen av å være god nok akkurat sånn som hun eller han er, vil barnet kopiere det – og det blir lettere å lære å like seg selv. En god selvfølelse er med på å gjøre barnet til et selvstendig menneske, som tør å stole på seg selv – og som tar gode valg for seg selv og andre.
På 1960-tallet lanserte den amerikanske forskeren Diana Baumrind tre foreldrekategorier: autoritære, myndige og ettergivende foreldre.
Autoritære foreldre stiller strenge krav til oppførsel, bruker straff og er lite flinke til å svare på barnas henvendelser. På 1950- og 60-tallet var denne strenge oppdragelsen dominerende. Lydighet var en viktig målsetting og det ble lagt vekt på at barn oppførte seg pent. Fysisk avstraffelse var en naturlig del av oppdragelsen.
Ettergivende foreldre er engasjerte i barna sine, men er lite opptatt av å håndheve regler og gir ofte etter når barnet protesterer. 1970-tallet var preget av den «frie barneoppdragelsen» som etter hvert fikk mange tilhengere. Barn skulle ha frihet til selv å finne ut hvordan de ville oppføre seg, men frihetsidealet møtte sterk motstand både av foreldre og fagfolk.
De som er myndige har tydelige grenser og sørger for at de blir overholdt. Disse foreldrene er opptatt av dialog med barna sine og begrunner de reglene som blir satt.
I 1980-årene ble det lansert en fjerde kategori – de uengasjerte foreldrene. De er ikke så flinke til å snakke med barna og veilede dem med hensyn til hva som er riktig og galt.
Forskning viser at av disse er den myndige foreldrestilen den mest gunstige og at barn med foreldre med en slik oppdragerstil ofte blir trygge, harmoniske og selvstendige. De autoritære, ettergivende og uengasjerte oppdragelsesstilene er lite hensiktsmessige og øker risikoen for angst, depresjon og dårlig selvbilde. Inndeling i oppdragerstiler har fått mye oppmerksomhet. Teoriene om dette bygger på forskning, men kunnskapen er ikke entydig.
Kilde: Professor Erik Ulvund, Universitetet i Oslo / Store Norske Leksikon.
