Søsken
Sannheten om søsken: – Noe av det verste i en søskenrelasjon er hvis barnet opplever å vokse opp i skyggen av et annet barn
Storesøster er fornuftig, lillebror er bortskjemt, og andre myter om søsken bestemt av posisjonen i søskenflokken, er oppfatninger mange tar med seg inn i voksenlivet.
Du har kanskje hørt det før – fortellingen om at søsken får forskjellige personlighetstyper avhengig av hvilken plass de har i søskenflokken.
I korte, karikerte trekk handler det om at den eldste er ansvarsfull og fornuftig, den i midten er ekspert i megling og forsoning, og yngstemann er fri, kreativ og modig.
Mange kan nok kjenne seg igjen i disse stereotypiene.
Men det er på tide å droppe ideen om at posisjonen i søskenflokken bestemmer personligheten, og heller la barna få være seg selv i de ulike familieforhold som utgjør barnas virkelighet, mener ekspertene.
Nye familiemodeller
At slike oppfatninger har fått feste, skyldes at det er fengende beskrivelser, og ikke minst er disse bundet opp til en familiemodell der alt er stabilt.
– En modell som forresten ikke lenger er unik, sier Eva Gulløv, antropolog og medforfatter til boken Hvad er søsken.
Hun er ansatt som professor ved Aarhus Universitetet i Institutt for Pedagogisk Antropologi.
– Det er en utrolig forenkling av hvordan ting egentlig er, og det er knyttet opp mot et ideal om kjernefamilien og blodsbånd som «Det rette», sier Gulløv.
Veldig mange barn vokser opp med flere hjem, hvilket betyr at de inngår i forskjellige søskenflokker.
– De er for eksempel storesøster den ene uken og lillesøster den neste, og dette overser vi ofte i diskusjoner om søskenrekkefølgen, sier Gulløv og fortsetter:
– Vi glemmer at stereotypiene ikke holder mål fordi barn skifter roller og posisjoner når de har sterke relasjoner til hverandre på tvers av biologiske familier.
Les også: – Dette er den beste aldersforskjellen mellom barna
Søsken preger hverandre
Vi kan altså ikke diskutere personlighetstyper løsrevet fra familieformen, mener Gulløv.
I stedet bør vi være oppmerksomme på hva de forskjellige posisjonene i familien innebærer.
Noen har en stor søsken flokk, mens andre har små. Andre har ansvar for å opprettholde kontakt med søsknene, mens for andre er det stabilt og entydig.
Siden vi har veldig forskjellige familietyper i dag, vil barnas erfaringer også være forskjellige.
– Samtidig viser forskningen at barn påvirker hverandre veldig mye. Det søsknene sier kan bety mer enn hva foreldrene sier og forventer, sier Gulløv og viser til en studie som ble gjennomført i 2014 med kollegaene Ida Wentzel Winther, Charlotte Palludan og Mads Middelboe Rehder.
Knyttes sammen i hverdagen
I studien snakket forskerne med 93 barn om søskenforhold, og fant ut at søskenflokken ikke er et stabilt eller tydelig avgrenset fenomen: For mange barn endrer det seg over tid - i form, intensitet og karakter.
– Barna understreket at det er i hverdagen man blir knyttet til hverandre og får forpliktelse til hverandre. Hvem man spiser frokost med eller diskuterer med, har en betydning, sier Gulløv.
De så også at barn som vokser opp i skilsmissefamilier kan ha en oppfatning av at søsken ikke er noe man tar for gitt, og i noen tilfeller også må gjøre en innsats for å ha kontakt med.
I medgang og motgang
Én ting som overrasket forskerne, var i hvor liten grad relasjonen mellom søsknene var verdsatt sammenlignet med foreldre-barn-relasjonen.
– Før var barn noe som bare «var til stede» i familien, men i dag er de mer i sentrum av familielivet og i samfunnet generelt.
– Det er også blitt en form for statusmarkering rundt barna: Hvis de trives, er det tegn på en vellykket familie og et vellykket liv. Hvis det motsatte er tilfelle, frykter man som foreldre at andre kan se det som en fallitt, også i skilsmissefamilier og sammenslåtte familier, sier antropologen.
– Når man hører barna fortelle, blir man oppmerksom på at vi lever i et samfunn der voksne ikke bare er opptatt av barna, men i høyeste grad også av sitt eget følelsesliv, understreker hun.
Les også (+): Når er barn gamle nok til å passe småsøsken?
Ønsket om flere barn
– Det er noe paradoksalt og litt gammeldags bak foreldrenes beslutning om å få mer enn ett barn, for hovedårsaken er ikke vårt eget behov men et ønske om å gi barnet en bror eller søster.
Dette forteller psykolog og parterapeut Heidi Agerkvist, som går i dybden på søskenforhold og veileder foreldre om temaet.
Det er noe i vår kultur, om at det er synd på barna hvis de ikke får søsken, hevder hun.
Hun påpeker hvordan det ligger håp og forventninger hos foreldrene om at barna vil utvikle et godt forhold og dra nytte av hverandre.
– Og det er her, i våre forsøk på å skape gode betingelser for barnas relasjoner vi skal være ekstra oppmerksomme, også i nye sammenslåtte familier, tipser psykologen.
Sammenligning av barna
Kort sagt handler det om ikke å sammenligne barna, for noe av det verste i en søskenrelasjon er hvis barnet opplever å vokse opp i skyggen av et annet barn.
– For eksempel et barn som alltid gjør det som er riktig, er den morsomste eller har de rette vennene, sier Agerkvist.
Som foreldre kan man gi slike signaler på mange måter.
– Hvis man sier: «Ja, Julie er jo en skikkelig rotekopp, høhø, men Sofie har alltid orden på ting». Eller: «Jaså, Julie, du klarte å stå opp. Sofie har stått og ventet på deg lenge og er klar til å gå.»
– Det gir barnet oppfattelsen av at det kunne vært litt kulere om det var mer likt det andre. Barn er så lojale mot foreldrene og søsknene at det kan ta litt tid før reaksjonen begynner å vise seg, forklarer Agerkvist.
Ofte vil barnet først bli sint på seg selv og vende sinnet innover.
Jo yngre barnet er når det opplever sammenligningen, og jo lenger det varer, jo mer vil det vise seg i søskenforholdet. Også på lang sikt, understreker psykologen.
Får man barn med 1–2 års mellomrom, skal man huske at den største ikke er så mye eldre, og at når man som foreldre er opptatt av alt det praktiske med småbarn, kan det føles som et stort tap for den eldste som ikke nødvendigvis klarer å regulere egne følelser og fortsatt har behov for å bli elsket og sett.
Gutter beveger seg mye i hierarkier, og har man to gutter tett på hverandre er ikke alltid rollene gitt. Hvis lillebror er veldig motorisk eller flink på skolen eller med venner, kan storebroren føle at lillebroren truer hans posisjon som eldstemann og leder. Det kan føre til konflikter mellom dem.
Får dere først en gutt og så en jente, vil han sannsynligvis bli forbigått av henne utviklingsmessig, og du må ta hensyn til guttens selvfølelse og selvtillit – for han kan vende frustrasjonene innover.
Får man to jenter tett på hverandre, handler det ofte mye om personlighet. De kan bli hverandres beste venner eller verste rivaler, noe man for alvor vanligvis ser i tenårene.
Kjønn har mindre betydning når aldersforskjellen er støtte, d.v.s. fem år eller mer. Her vil det være stor sannsynlighet for at den eldste vil være veldig omsorgsfull mot den yngste. Dette gjelder også når de kommer i ungdoms- og voksenalder. For de har ikke konkurrert om det samme og har fått bedre plass hver for seg.
Kilde: Hedi Agerkvist, psykolog
Sniker seg inn i voksenlivet
Samtidig er det ikke spesielt gøy å være det foretrukne barnet heller, for barnet kan se at det går på bekostning av søsknene.
– Dette kan snike seg inn i voksenlivet, der man for eksempel alltid må tilbringe julen med en bestemt person fordi han eller hun har «Det perfekte hjemmet og det rette juletreet», sier Agerkvist.
Hvis vi vender tilbake til mytene om personlighetstyper i søskenflokken, vil Agerkvist delvis støtte dem.
– Det er noe i at den eldste ofte er ansvarlig og god til å ha struktur og overblikk, fordi det ble tvunget og oppmuntret til å utvikle dette da lillesøster eller lillebror ankom.
Det er også en tendens til at de yngste tar en mer fri og klovnaktig rolle, for veien er tråkket opp allerede, poengterer Agerkvist.
Men hun vil heller legge vekt på hvordan vi kan gi det enkelte barn rom for å være seg selv blant sine søsken. Uavhengig av klisjeer og forventninger.
– Som foreldre er primæroppgaven å sørge for at hvert barn føler seg elsket som den er. Å unngå sammenligning, er det avgjørende for å behandle barna forskjellige - For de er forskjellige.
– Men hvis et barn er veldig utadvendt og sosialt, og det andre innadvendt og vil være mer alene, vil det for eksempel være urettferdig å kreve det samme av barna, sier hun.
Les også (+): Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Understrek ulikhetene
En annen anbefaling fra psykologen handler om at man som foreldre artikulerer overfor barna hva de hver for seg er gode på – og understreker deres ulikheter.
På den måten kan man unngå utfordringen med at man skal behandle barna sine helt likt.
Til slutt handler det om å gi barna en følelse av tilhørighet, og i den forbindelse gjøre en innsats for å parkere kjernefamilieidealet, påpeker Agerkvist.
– Selv om skilsmisseprosenten er høy, og det finnes mange forskjellige familieformer, har vi fortsatt en oppfattelse av at det er en «riktig måte» å være en familie på, og det kan gjøre noen barn usikre.
– Hvis Sofie for eksempel pendler mellom to familier, som hver for seg er en komplett familie - også når hun ikke er til stede, kan hun få inntrykk av at de andre barna har sterkere tilhørighet enn henne, forklarer hun.
Fortellingen stemmer ikke
Gulløv er enig.
– Vi kunne høre fra barna vi intervjuet at de har en oppfattelse av at noe blir sett på som ‹mer riktig› enn noe annet når det gjelder familieformer, og at biologi spiller en rolle i dette.
– Det forteller noe om at vi som voksne er med på å gjengi en normativ fortelling som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Vi overser hvordan søskenforhold kan være en komplisert dimensjon, forteller hun.
Gulløv og hennes kolleger så inne noe klart mønster i de stigmatiserte søskenrollene.
– Rollene var avhengig av forpliktelsene og rollene som barna spesifikt ble gitt, noe som bekrefter at det er vanskelig å se på personligheten uten å se på omstendighetene og kulturen man vokser opp i. Vi må huske disse nyansene, når vi snakker om søsken, sier hun.
