psykotisk mor
Erik og Andreas vokste opp med en alenemamma som de forgudet. Men gradvis ble alt forandret
Eriks mamma var en som fikset alt. Men som tenåring opplevde han at rollene ble byttet om. Nå var det Erik og broren som måtte fikse sin syke mamma.
– Nå er mamma blitt gal. Hun må legges inn!
Erik (15) møtte storebroren Andreas (17) i gangen hjemme. Han var akkurat kommet hjem fra skolen.
– Det er du som er blitt gal, svarte Erik sint.
Erik Nakkerud (33) husker ikke episoden fra 2005 i dag. Men broren Andreas fortalte ham det som voksen.
I dag vet Erik at det handlet om at han fornektet at moren hans var psykisk syk.
Som barn klarte ikke Erik å sette ord på følelsene sine da moren hans ble syk.
I dag har han doktorgrad i psykologi og har funnet ord, diagnoser og prognoser.
Men viktigst av alt er at han kan snakke åpent med moren sin om opplevelsene – og hvor vondt det var for ham da hun ble syk.
Drømmeslottet
Erik husker barndommen som idyllisk. Særlig de første årene da han og den to år eldre broren Andreas vokste opp i det de kalte drømmeslottet på Nesodden.
I første etasje bodde Erik og Andreas med mamma Anne, mens mormor og morfar og en kjælen katt bodde i andre etasje.
Etter hvert fikk de høns på tunet også. Og det var alltid lov å ha venner på besøk. Annenhver helg og en gang i uken var guttene hos faren sin i Oslo.
Men selv da ville vennene deres komme på besøk. Anne var en populær mamma i nabolaget.
Alenemoren stilte alltid opp for de to sønnene sine. Siden hun jobbet som frilans språkkonsulent, var hun mye hjemme.
Anne var en sånn mamma som fikk til alt. Var med i skolens FAU og alltid med på fotballkamper og heiet.
Meldte behovet seg, kunne hun til og med trå til som fotballdommer. Noe ti år gamle Erik synes både var flaut og litt kult.
Det gjorde ikke så mye at de noen ganger hadde dårlig råd. For moren deres kunne gjøre om en middag med makaroni og ketchup til et festmåltid.
Mamma Anne diktet gjerne opp en historie der den ene sønnen het Maka og den andre Roni.
Og selv om de ikke hadde råd til å gi så mye penger i bursdagsgaver til venner, lagde mamma alltid kreative figurer og kunstverk av myntene – så de andre barna ble stumme av beundring.
Idyllen varte i mange år. Da huskatten fikk unger, fikk Erik og Andreas hver sin kattunge. Eriks fikk navnet Sprelle og ble hans beste venn.
Les også (+): Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
Psykisk syk mor
Tegnet på at noe ikke var som det skulle, kom da Erik var i tenårene. Det var ikke så lett å sette ord på forandringene hos moren hans.
Men de fikk ham til å tilbringe mer tid hjemme og mindre tid med venner. Erik klarte ikke å fortelle noen om uroen han kjente på. Ikke til storebroren eller de voksne.
– Jeg kan huske en følelse av at noe ikke stemte. Mamma ble mer fjern og trakk seg tilbake samtidig som hun stadig opplevde merkelige ting.
Anne fortalte sønnene at hun hadde telepatiske evner med et slags åndelig internett. Storebroren nektet for at det gikk an, mens Erik jattet med.
Han ville bare at alt skulle være som vanlig. At de rare tingene hun sa og gjorde, skulle gå over.
Våren 2005 ble det bare verre.
Moren hans begynte å gjøre merkelige ting som å kjøpe krydder fra alle land i butikken for at alle kulturer skulle være representert hjemme hos dem.
Hun var fremdeles mammaen som tok hånd om alt det praktiske. Hun vasket klær, lagde middag og betalte regninger.
Men Erik følte at han måtte holde et øye med moren. En lang periode var han mindre sosial enn ellers og forlot bare huset når han skulle på fotballtrening utenom skolen.
– Selv om mamma hadde noen rare tanker, var det vanskelig å si at det var helt crazy. Men etter hvert ble hun mer eksentrisk, husker Erik.
I dag kan de to le sammen og spøke med alt det rare Anne tenkte, sa og gjorde.
– Det føles mindre alvorlig når vi kan bruke humor, sier Anne som bekrefter episodene sønnen beskriver.
For henne var de virkelige. For Erik og broren var de skremmende.
Hvis man har en psykose, vil man kunne høre stemmer andre ikke hører, eller ha andre endringer i sanseopplevelser (for syn, lukt, smak eller berøring).
Noen opplever at de er forfulgt, mens andre føler kaos i tankene eller får uforklarlige forestillinger om verden omkring. Noen opplever at det blir vanskelige å skille mellom seg selv og verden omkringog begynner å tvile på hva som er virkelig og ikke. Mange kjenner på stor grad av angst og uro i tillegg.
I begynnelsen av psykoseutviklingen kan man ofte ha søvnforstyrrelser, angst, depresjon eller isolere seg. Mange grubler over egen identitet og sliter med å fungere sosialt og i hverdagslivet.
Noen får problemer med å være på skole eller i jobb og får konsentrasjonsvansker og glemsomhet. Noen opplever at følelseslivet endres til likegyldighet eller til store svingninger.
Følelsesutbrudd som ikke passer til situasjonen, er også vanlig, for eksempel å le når noen forteller noe trist.
Etter hvert kan man høre stemmer eller se ting andre ikke kan se. Å plages med opplevelsen av å være utsatt for et komplott eller forfølgelse er ikke uvanlig.
Noen føler at de blir påvirket av radio,TV eller satellitter og lignende. Man kan føle atandre har makt til å stjele tanker eller putte tanker inn i hodet sitt, eller at man kan lese andres tanker.
De færreste som utvikler en psykose, har alledisse symptomene.
Mamma blir innlagt
Anne mente hun hadde kontakt med et slags åndelig internett. At hun for eksempel var i stand til å hjelpe sønnen med å score mål via telepati.
Hun fikk etter hvert også paranoide tanker og trodde at noen var ute etter henne. Alle tall fikk en mystisk betydning, alt fra bilnumre til matpriser hadde en slags sammenheng.
Anne fikk flere vrangforestillinger og merkelige ideer, men fremdeles ville ikke tenåringen Erik innse at noe var galt.
– Det var vel mye fornektelse på den tiden. Jeg ville jo bare at mamma skulle være som vanlig.
Selv om det var tøft at moren ble innlagt, kjente Erik også på en lettelse. Nå var det noen andre som hadde ansvar for moren hans. Han fikk fri til å være en vanlig ungdom.
Anne var enig i at hun trengte hvile, og lot seg frivillig legge inn på sykehus. Men vedtaket ble omgjort til tvangsvedtak da det viste seg at hun var i en psykose.
På sykehuset ble hun medisinert med antipsykotiske medisiner. Hun fikk etter hvert diagnosen schizoaffektiv lidelse.
Det er en alvorlig psykisk lidelse eller psykose, kjennetegnet ved samtidig forekomst av symptomer og tegn både på schizofreni og bipolar lidelse. Avgrensningen overfor på den ene side bipolare lidelser med periodevise stemningsendringer, og på den annen side schizofreni med vrangforestillinger.
Erik turte ikke snakke med noen om morens sykdom. Da fotballtreneren spurte etter moren hans, sa Erik at hun hadde fått influensa.
Den eneste Erik klarte å betro seg til, var katten Sprelle. Den så på Erik med sine store, kloke øyne mens Erik snakket om det vonde.
Ingen kunne lytte som Sprelle. Siden har han alltid elsket katter.
Les også: Per åpnet bankboksen. Han fikk aldri takket faren sin for det han fant inni
Skyld og skam
Da moren ble skrevet ut fra sykehuset etter noen uker, kjente Erik på mange motstridende følelser.
For første gang i livet stiftet han bekjentskap med følelser som skyld og skam.
Han var lettet over at moren kom hjem – samtidig som han var skuffet. Moren var fjern og sløvet ned av medisiner. Hun var ikke den mammaen de kjente.
– Vi fikk et slags omsorgsansvar. Jeg følte jeg måtte passe på moren min, sier Erik.
Etter all tausheten rundt morens sykdom bygde det seg opp et sinne i Erik. Et sinne han tok ut på fotballbanen. Det endte med mange røde kort.
Til tross for at mediene meldte om stadig mer åpenhet rundt psykisk helse, så lærte han ikke språket som gjorde at han kunne sette ord på det vonde han opplevde. Men flere vonde hendelser skulle ramme familien.
Eriks mormor fikk kreft og døde. De måtte flytte, og Sprelle måtte avlives.
Erik var i ferd med å bli deprimert. Han mistet all interesse for aktiviteter som tidligere ga ham glede.
Etter alt det vonde kjente Erik et sterkt behov for å komme seg vekk, og søkte derfor på skole i USA.
Det støttet Anne ham i – og hjalp ham å søke. På denne tiden var hun blitt moren hans igjen.
En mamma som hjalp ham med naturfagleksene, men de snakket fremdeles ikke åpent om sykdommen.
Erik merket at det var godt å få alt det vonde på avstand mens han studerte i USA.
Mens han lette etter leilighet i Oslo etter USA-oppholdet, bodde Erik en periode hos moren sin. Det var godt å oppleve at hun igjen var den trygge moren.
Hun som visste råd og som representerte tryggheten han hadde kjent på som liten. Hun var moren, og han var barnet igjen, husker Erik.
Han tror det var Anne som inspirerte ham til å studere psykologi. Han var blitt interessert i menneskesinnet.
Ny psykose
I 2013 ble hele familien bekymret over Annes oppførsel. Hun hadde flere tegn som Erik i dag vet betegnes som før-psykotiske.
Da Erik og broren forsto at moren var på vei inn i en ny psykose, ringte de rundt for å få hjelp.
Erik og moren endte på legevakten i Ski der han måtte sitte med henne på venterommet.
Da Erik gikk ut for å ta seg en røyk og tilfeldigvis kikket inn gjennom vinduet, fikk han se moren sin dansende rundt på venteværelset mens hun veivet med armene.
I det samme kom helsepersonellet og hentet Anne.
Det var vanskelig for Erik å avgjøre hvor syk hun var, selv for ham som kjente henne så godt. For andre gang ble det gjort et tvangsvedtak.
Da Erik skulle gi moren sin en avskjedsklem, ville hun ikke ta den imot. Hun var blitt et lite barn som var traumatisert og avvisende.
«Du er moren min. Du kan ikke avvise meg», tenkte Erik. I dag vet han at det var en sunn tanke.
På sykehuset gikk Anne inn i psykosen. Inn i smertefulle hallusinasjoner og vonde vrangforestillinger. Dit ingen kunne nå henne.
Anne hadde opplevd et traume i tidlig barndom. Da hun var tre år, hadde hunden hennes blitt avlivet – uten at hun hadde fått sagt farvel.
Hun var både sint og lei seg og avviste foreldrenes forsøk på å trøste henne. Traumet var en del av årsaken til psykosen sammen med en viss arvelighet.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Nye historier
I 2018 bestemte de to seg for å skrive bok om Annes psykoser. Det begynte med at Erik skrev brev til moren som hun leste og som de snakket om.
For Anne var det tøft å lese brevet.
– Jeg innså at Erik hadde hatt det vanskeligere enn jeg var klar over. Når en forelder blir psykisk syk, tar det mye plass. Det blir for liten plass til barnets følelser.
Etter at boken kom ut i 2020, hadde Anne et nytt tilfelle av psykose. Årsaken denne gangen var at hun forsøkte å trappe ned på medisinen.
Anne holder seg frisk så lenge hun tar medisinen sin og ikke sliter seg ut mentalt.
Erik bruker ikke lenger tid på å engste seg for moren eller lete etter tegn på sykdom. I stedet har de lært å snakke sammen om det vonde.
I familien har de dessuten laget en beredskapsplan i tilfelle moren blir syk på nytt.
Annes to sønner og søsteren Arnhild har bestemt seg for å samles en gang i året for å snakke om Annes sykdom og at beredskapsplanen skal revideres årlig.
Sammen har de definert hva slags oppførsel som kan være bekymringsfull hos Anne, og hvordan de kan kontakte henne hvis de er urolige for at hun er på vei til å bli syk igjen.
De er enige om hvem de kan kontakte, men også det å anerkjenne toveis-dynamikken.
– Det er bedre å si at man opplever en bekymring enn å påstå at «sånn er det». Og det er lov å bruke litt humor slik at det blir ufarliggjort, sier Anne.
Anne må dessuten informere familien sin når hun ønsker å trappe ned på medisinene. Det at hun ønsker å trappe ned, er i seg selv et faresignal, er de blitt enige om.
I dag mener de begge at mor-sønn-forholdet er normalisert. Erik passer på moren sin som barn gjør når de er blitt voksne og foreldrene blir eldre. Det som var skjevt, er rettet opp i.
– Mamma stiller alltid opp som om jeg fortsatt var 12 år. Enten det gjelder en koropptreden eller en fotballkamp. Alt er som det skal være, slår Erik fast.
Både Erik og Anne opplever det som nyttig og viktig for relasjonen deres at de klarte å snakke sammen om det vonde. Men de tror ikke at man på død og liv må snakke sammen om alt. Hvis noe skurrer, kan det være et signal om at man har noe å snakke om.
1. Stol på følelsen hvis noe skurrer i relasjonen.
2. Fortell den andre hvordan du opplever ting, ikke hvordan du mener at det er.
3. Vær nysgjerrig på den andre.
4. Husk at det er barnet som først og fremst skal få plassen. Så kan det bli mer plass til forelderen etter hvert. Det er lett å komme i forsvarsposisjon. Det er vanskelig å høre at ens eget barn har hatt det vondt, og at man har bidratt til det selv.
