premature pseudotvillinger:
Elea og Tia fikk begge en tøff start på livet: – Det er en lykke å se de to sammen
Bare seks måneder etter eldstejenta kom til verden, fant Engela ut at hun var gravid på nytt.
– Drømmen vår var alltid å få to tette barn siden vi tenkte at de da ville få ekstra mye glede av hverandre, forteller Engela Storaker (28).
Sammen med ektemannen Terje (30) og de to døtrene deres Elea (2,5) og Tia (14 mnd.) bor hun på det lille tettstedet Hetlevik på Askøy.
Da eldstejenta ble født i uke 32, veide hun bare 1135 gram.
Utviklingen gikk overraskende bra, og paret var derfor ikke i tvil om at de raskt ville prøve å bli gravide på nytt.
Legene rådet dem imidlertid sterkt til å vente i minst seks måneder etter keisersnittet Engela hadde gjennomgått.
– De tenkte nok ikke at vi skulle ta dem så på ordet. På halvtårsdagen til Elea kjente jeg en smerte i magen. Jeg forstod umiddelbart at egget festet seg. To uker senere bekreftet den positive testen mistanken min, og lykken var stor, smiler Engela.
Dermed skulle Elea få et søsken – og når søsken fødes tett, med 1-1,5 års mellomrom, kalles det for pseudotvillinger.
Vissheten om at det var 50 prosent sjanse for å føde prematurt igjen lot de seg ikke skremme av.
Da jordmor under en tidlig ultralydundersøkelse i svangerskapsuke 12 ga foreldrene en termindato å forholde seg til, kjente Engela og Terje på en vond klump i magen.
Les også: Pseudotvillinger – Lillesøster blir storesøster til storebror
– Datoen skilte ti dager fra den som vi selv hadde regnet oss frem til, og en ny time hos lege bekreftet det samme. I det øyeblikket måtte vi bare forsone oss med at det ville bli enda en prematur fødsel, forteller mammaen.
I månedene som fulgte var hun mye sulten, kvalm og trøtt. Kanskje jobbet kroppen på høygir for at den lille jenta i magen skulle kunne ta til seg nok næring?
Selv om dette svangerskapet var betydelig tøffere enn det første, ikke minst med tanke på ei aktiv jente som krevde sitt, så elsket Engela å gå gravid.
– Det var fantastisk å se magen vokse og vite at det befinner seg et lite menneske i magen som er helt prisgitt deg. Å få kjenne på de små sparkene og drømme om første møte, alle milepæler og fremtiden med den lille, beskriver Engela.
27 ultralyder
Omtrent halvveis i svangerskapet fikk foreldrene beskjeden de fryktet, men likevel bare hadde gått og ventet på.
Veksten til babyen i magen hadde begynt å stagnere og navlestrengen hadde dårligere tilførsel av blod enn det som er innenfor normalen.
Prematur fødsel kan være farlig for den nyfødte, men det finnes behandlinger som kan virke forebyggende og forhindre skade hos barnet.
Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Fødselen er prematur hvis den starter før svangerskapsuke 37 er fullendt. Prematur betyr egentlig «førmoden».
En prematur fødsel starter med premature rier. Ofte vet man ikke årsaken, men riene kan noen ganger skyldes at «vannet går».
Kilde: Helsenorge.no
– Det går ikke an å forberede seg helt på en slik beskjed, tror jeg, så vi kjente på en skuffelse og at luften gikk litt ut av ballongen. Der og da visste vi at vi måtte stålsette oss for mange ultralyder i tiden fremover, en usikker fremtid og det å måtte oppleve mange følelser som ville stå i kontrast til hverandre, forteller Engela åpenhjertig.
Selv om tanken på hva de hadde i vente gjorde dem slitne og usikre, bestemte paret seg raskt for å se lyst på det hele og tenke positivt.
Det måtte jo ha en effekt på den lille i magen at mammaen hadde det godt og klarte å beholde roen, var Engela og Terje overbeviste om.
– Da vi fikk de samme legene som hadde fulgt oss med eldstejenta, kjentes det veldig godt og betryggende. Vi følte oss hele tiden så godt ivaretatt, kunne spørre om alt vi måtte lure på og visste at vi alltid ville få ærlige svar.
– De viste stor empati og tok seg alltid tid til en samtale før selve ultralyden. De motiverte oss til å holde motet oppe de gangene vi nesten ga opp selv, og i ettertid ser jeg hvor mye den støtten faktisk betydde, sier 28-åringen.
Hele 27 ultralydundersøkelser skulle det ende opp med å bli, og Engela legger ikke skjul på at det opplevdes både tidkrevende og slitsomt.
Det var så mye informasjon som skulle fordøyes, og mellom hver gang kjente hun hvordan skuldrene var høye og det var umulig å slappe ordentlig av.
– Jeg trengte lang tid på å hente meg inn igjen etter hver enkelt kontroll, og det var så mange følelser på en og samme gang: En glede over at jenta i magen holdt seg der inne så lenge som mulig, men også et ønske om å bli ferdig med svangerskapet raskt. Tårene satt veldig løst i denne perioden, forteller mammaen.
Så overveldende opplevdes alle ultralydene at paret valgte å sove på skift, slik at den ene kunne ta seg av eldstejenta mens den andre samlet krefter før neste undersøkelse.
Samtidig var de bevisste på å finne på hyggelige aktiviteter sammen som familie for å få tiden til å gå litt fortere, og de var aldri redde for å dele tanker og følelser med hverandre, familie eller venner.
– Jeg tror det hjalp oss til å komme så langt i svangerskapet som det vi gjorde, sier Engela i dag.
Les også: At Ylva sitter der, er et lite mirakel. Men det vil alltid mangle ei jente rundt bordet
Stillheten i magen
En dag helt i starten av oktober, i svangerskapsuke 34+4, så legen alvorlig på dem og fortalte at det nå var svært lite tegn til vekst hos babyen i magen.
Etter å ha rådført seg med flere kollegaer, fikk foreldrene lov til å reise hjem med forbehold om daglige sparketester ved Kvinneklinikken.
– Jeg var sikker på at jeg skulle bli lagt inn, så minuttene som gikk før vi ventet på beskjeden om hva som skulle skje føltes som en hel evighet. Denne gangen var mammaen min med oss, og vi satt alle sammen med tårer i øynene.
Tiden som fulgte ble nervepirrende, og plutselig en dag opplevde Engela at babyens bevegelsesmønster i magen hadde endret seg.
Det hadde ikke vært full rulle som det pleide de andre nettene når storesøster våknet for mat.
Gårsdagen og denne natten var stillere. Nå var hun kommet til svangerskapsuke 35+1.
– Jeg kjente på en bekymring og tenkte at jenta mi i magen hadde gått i beredskapsmodus. På sykehuset fikk vi vite at alt så fint ut og beskjed om å komme tilbake neste dag. Selv om vi forsøkte å gjøre hyggelige aktiviteter for å få tiden til å gå, så klarte jeg ikke bli kvitt den vonde magefølelsen og gråt mye, forteller Engela.
På morgenkvisten var det fremdeles lite liv i magen. Da de leverte eldstejenta hos mormor på vei til sykehuset, klarte ikke Engela holde masken lenger og knakk fullstendig sammen.
Fast bestemt på at de denne gangen måtte bli innlagt gikk turen videre til Kvinneklinikken. På venteværelset kjente Engela spark fra den lille i magen, men de var få og svake.
Da de omsider, etter tre lange timer med uutholdelig venting, ble tatt imot av legen hun kjente fra før, var det som om flere kilo med ett datt av skuldrene hennes.
Engela visste at hun nå var i trygge hender og ville bli tatt på alvor.
– Ultralyden viste tegn til mer hjernesparing og at vår lille jente hadde gått i nødmodus, akkurat slik vi fryktet, sier Engela stille.
Les også (+): Jeg er hjemme med syk 3-åring og liten baby, men får ingen hjelp av svigermor
En ubeskrivelig lykke
I svangerskapsuke 35+6 kom Tia til verden etter en lang og tøff fødsel.
Ei lita, men perfekt jente på 1475 gram og 42 centimeter lang.
Foreldrene fikk ha datteren en liten stund i armene før ambulansen fraktet henne over til barneklinikken.
– Da jeg etter noen timer på overvåkningen endelig fikk møte jenta mi igjen, kjente jeg på en stor lykkefølelse. Det kriblet i hele kroppen min, og det kjentes som om jeg skulle sprekke av stolthet. Drømmen min var gått i oppfyllelse, og jeg var blitt mamma til to, sier Engela med varme i stemmen.
– Alt jeg hadde opplevd var en voldsom påkjenning for kroppen min, både fysisk og psykisk, så selv om jeg kjente på en enorm takknemlighet, visste jeg at jeg måtte gi meg selv tid til å komme ordentlig på beina igjen og fordøye det som hadde skjedd, legger hun til.
Tia var frisk og rask, og det eneste hun trengte var hud mot hud kontakt og å gå opp i vekt.
Etter to uker på sykehuset kunne de endelig reise hjem og starte den nye hverdagen som en familie på fire. Minstejenta har trengt masse nærhet og slet de første seks månedene med separasjonsangst.
– Det er klart det til tider var utfordrende når hun trengte mer av meg enn det jeg kunne gi. I tillegg skulle jeg også være en god mamma for storesøster Elea, forteller Engela.
Hun beskriver ei blid og aktiv jente med masse personlighet, som er nysgjerrig, elsker å prate og vet hva hun vil. Tia har utviklet seg bra og krabber i full fart rundt.
Foreldrene vet at senskader fremdeles kan oppstå hos begge de premature jentene, men har bevisst valgt å tenke positivt og ikke ta eventuelle sorger og bekymringer på forskudd.
Fokus er på å gjøre hverdagene så gode som mulige, og familien elsker å skape opplevelser ved å være i aktivitet sammen.
– Det er klart det har vært en utfordring å få to premature barn så tett, men samtidig er det en livserfaring vi ikke ville ha vært foruten. Jeg kjenner på en enorm kjærlighet når jeg ser de to jentene våre sammen og hvor mye glede de allerede har av hverandre, sier Engela.
