gravidITET OG SYKDOM:
Maja er gravid i uke 28 da det utenkelige skjer: «Nå dør han!»
Dramatikken var stor da gravide Maja brått ble alvorlig syk. Men hun fryktet ikke for sitt eget liv, bare for babyen i magen. Hvorfor sparket han ikke?
– Min bekymring for meg selv var ikke-eksisterende. Jeg maste bare om at jeg var gravid, og at legene måtte undersøke hvordan det gikk med babyen, for jeg hadde ikke følt ham sparke. Men legene hadde alt fokus på meg. Samtidig tenkte jeg: «Nå dør han i magen min!»
I 2015 opplevde gravide Maja Ullberg (nå 38) marerittet. Hun spiste middag med ektemannen.
Mens de sitter til bords, føler hun plutselig at rommet begynner å spinne. Så går det fort. Noe smeller inni høyre side av hodet hennes. Maja husker at det føltes som om en elektrisk bølge raste gjennom hjernen hennes.
– Jeg ble redd og fortalte Thomas at jeg ikke hadde følelser i beina. Kort tid etterpå begynte det å stikke i armen min, og jeg kunne ikke lenger røre den, bare løfte fingrene.
Les også: Dette må du vite om parainfluensa
Selv om sykepleier Maja visste hva symptomene på et slag var, klarte hun ikke å ta inn over seg at det hadde rammet henne. Hun var jo bare 32 år gammel og dessuten helt frisk.
I ambulanse med hjerneblødning
Maja hadde hatt mye hodepine i det siste, men tenkte det skyldtes en tøff graviditet med mye kvalme, oppkast og svimmelhet. Hun var nå i uke 28 og trodde kanskje babyen lå og presset på en eller annen nerve.
Hun ba Thomas ringe legevakten så hun kunne stille noen spørsmål om hva dette kunne være. «Man ringer ikke en ambulanse unødvendig», tenkte hun. Men da armen hennes ble helt nummen, innså Maja alvoret og ba Thomas ringe etter ambulanse likevel.
Maja ble bare dårligere og dårligere og hadde nok med å fokusere på å puste.
Da ambulansetjenesten over telefonen ville høre henne snakke, falt hun av kjøkkenstolen. Thomas rakk å fange henne i fallet og la henne forsiktig ned på gulvet.
– Det går ikke an å beskrive hvor tung kroppen føltes. Beinet var som bly, og det gikk ikke an å flytte på det uansett hvor mye jeg prøvde, samtidig som det føltes som om jeg holdt på å synke gjennom gulvet, sier Maja.
Livredd for at barnet skulle dø
Hun var bevisst hele tiden, også når ambulansepersonell kom og gjorde noen raske kontroller. Kort tid etter ble hun kjørt med blålys til sykehuset, hvor hun ble tatt imot av et helt team. Utallige spørsmål, sjekker og prøver ble tatt. Allerede første røntgen viste at hun hadde en pågående hjerneblødning.
Men blødningen i hjernen stoppet ikke. Nå var Maja helt lammet på venstre side og innlagt på intensivavdelingen. Likevel var hun ikke redd for sitt eget liv.
Alt hun tenkte på var barnet i magen og den lammende redselen for at han skulle dø.
– Så skjedde det jeg håpet på! Jeg kjente min sønn Elliott sparke på den ene siden av magen. Det er det største sparket jeg noen gang har fått, sier hun og smiler mens hun klemmer sin nå seks år gamle sønn.
Les også: Hvor ofte er det greit å ringe til barna?
Maja tror ikke det var en tilfeldighet. Hun mener at båndet mellom en mor og hennes barn er sterkere enn vi kan forestille oss. Det var som om Elliott forsto hva han måtte gjøre for å roe ned moren sin.
– Det høres kanskje litt sykt ut, men fra det øyeblikket, var vi et team. Jeg var bare så glad for at han var i live.
At hun var sikker på at babyen i magen hadde det bra, fikk Maja til å orke å kjempe videre.
– Jeg tenkte bare på Elliott. At jeg måtte kunne klare å holde ham, trøste ham og bære ham etter at han var født, sier hun.
Elliott, 2300 gram lett og 45 centimeter lang, kom til verden i uke 33 ved akutt keisersnitt. Personalet beroliget den glade moren om at de hadde sett betydelige mindre nyfødte før.
– Fra det øyeblikket av var han alt for meg, sier Maja.
Sønnen ble født prematurt
Som mange premature babyer, var Elliotts lunger underutviklet. Han fikk kortisonbehandling, men ble raskt rammet av en lungekollaps. Prognosen var likevel god, men Maja og Thomas var bekymret. De orket ikke enda en stor påkjenning.
Elliott fikk et dren, og Maja husker fortvilelsen hun kjente da hun så sin lille fighter med slanger fra nesen, navlen og penisen.
– Jeg gråt, og jeg ønsket å beskytte ham mot alt ondt som kunne skje.
Maja kunne ikke gjøre mye – men hun kunne gjøre noe. Hun begynte å pumpe melk fra brystene nesten febrilsk. Elliott fikk ligge hud mot hud og ble matet med hennes melk via en sonde.
Drøyt to måneder etter Majas hjerneslag kom det en positiv endring for den lille familien. Én måned gamle Elliott kunne sammen med sine foreldrene skrives ut av sykehuset og dra hjem. Maja satt i rullestol, men satte seg nye mål. Nå skulle hun lære å gå igjen – samtidig som Elliott!
– Vi lærte faktisk å gå nesten samtidig. Jeg kan knapt forklare den følelsen. Fra ikke å vite om du noen gang vil kunne gå igjen, til det å ta sine første skritt, var magisk.
Med barnevognen som støtte kunne Maja gå flere kilometer mens Elliott sov i vognen. Noen ganger var hun riktignok så sliten i beina at hun måtte ringe Thomas for
å bli plukket opp. Han har vært Majas god støtte gjennom alt som har skjedd.
– Han var mine armer og mine ben da jeg ikke kunne gå. Men også mitt håp, min kjærlighet og min hverdag. Han hjalp meg med alt jeg ikke kunne, og jeg kan ikke forestille meg et liv uten ham, sier en synlig rørt Maja.
Les også: Menns «panikkalder»: Dette skjer med kroppen
Ettervirkninger av hjerneslag
Maja og Thomas hadde møttes på en fest året før Majas slag og hadde bare kjent hverandre i noen måneder da hun ble gravid. I etterkant har Maja tenkt at alt som har skjedd, kunne ødelagt forholdet. I stedet har krisen ført dem nærmere hverandre. De giftet seg i november 2019,
og Maja følte at det var nok en bekreftelse på de sterke båndene.
Dette er hjerneslag
Hjerneslag er en alvorlig og potensielt livstruende sykdom som oppstår plutselig som følge av nedsatt blodtilførsel til deler av hjernen. Dersom man får klassiske symptomer på hjerneslag, som plutselige lammelser og vansker med å snakke, må man så raskt som mulig kontakte 113 for å få medisinsk hjelp.
Ved et hjerneslag vil pasienten plutselig få forstyrrelser og tap av kroppsfunksjoner. Typiske symptomer ved hjerneslag er lammelse av den ene armen, det ene benet eller den ene siden av ansiktet. Andre vanlige symptomer er vansker med språk og uttale, svimmelhet, dårlig koordinasjon, tap av sanser endring av sanseinntrykk (syn, hørsel, lukt, smak, følesans).
Hodepine, kvalme og brekninger kan også oppstå. Ved enkelte tilfeller kan det oppstå mindre typiske symptomer, og pasienten kan til og med være symptomfri under slaget. Ved store hjerneslag kan bevissthet bli nedsatt, og i verste fall kan hjernens pustesenter bli rammet.
Er tilstanden mindre alvorlig og symptomene går over av seg selv innen 24 timer, kalles hendelsen drypp eller TIA (transitorisk iskemisk attakk).
– Vi hadde allerede vært gjennom så mye på godt og vondt, men da ble han min på ordentlig.
I dag har Maja det bra, men hun sliter fortsatt med ettervirkningene av hjerneslaget. Hun har svekket bevegelighet i venstre fot, noe som påvirker gangen og balansen. Gjennom årene har hun gjennomgått flere operasjoner mot vaskulær misdannelse (en misdannelse i en blodåre), som i kombinasjon med graviditet forårsaket hjerneblødningen.
Men 18. mars i år ble hun erklært så godt som frisk , og hun trenger ikke flere operasjoner.
– Det var en dag jeg har ventet på i nesten seks år. Smerten og tapet av min gamle kropp kjenner jeg på fortsatt, men da minner jeg meg selv på at jeg lever, og at Elliott er i live. Det kunne vært så mye verre, sier Maja, som bor med familien i Älvsjö, sør for Stockholm.
Alltid drømt om stor familie
Maja og Elliott har et veldig spesielt bånd.
– Vi er veldig nære. Jeg elsker å være sammen med ham. Han er så morsom, søt og omsorgsfull. Når jeg ikke kan løpe sammen med ham, sier Elliott: «Mamma, du kan så mye annet!» Det er ikke ord jeg har lagt i munnen på ham, de bare kom en dag, sier Maja stolt.
Maja er veldig barnekjær og har alltid drømt om å ha en stor familie. Leger har advart henne mot å bli gravid igjen, da de mener det kan forårsake et nytt slag. Men siden friskmeldingen har drømmen om
å gi Elliott søsken blitt vekket til live igjen.
– Vi vil absolutt ha flere barn, og neste mål er å bli gravid. Men nå er jeg 38, så vi er klar over at det kanskje ikke er like enkelt. Jeg vil ikke bare ha revansje på livet, men også revansj på graviditeten jeg aldri fikk fullføre.
