HISTORIER FRA FØDESTUA:
– Jeg var helt knust! Da tenkte jeg helt oppriktig at «dette kommer jeg ikke til å klare»
Karoline (30) forteller åpenhjertig om da hun ble mor for første gang. Det var spesielt én ting som overrasket henne.
Før fødselen:
Jeg har hørt mye forskjellig om det å føde, men jeg har heldigvis mange venninner som har hatt gode opplevelser.
Noen sammenligner det med en maraton, og siden jeg har idrettsbakgrunn, så resonnerer det godt med meg. Jeg forsøker å tenke på det som at jeg skal gjennom en veldig hard treningsøkt, hvor jeg skal utfordre meg til å gjøre noe veldig tøft og vanskelig, men som jeg vet kroppen er bygd for.
Jeg har sett mange videoer med en amerikansk doula for å forberede meg, og tiltrekkes av tanken på en naturlig fødsel, fordi jeg liker ideen om å kjenne min egen kropp og lytte til den. Jeg er spent på hvordan jeg kommer til å takle smerten, og frykter at jeg skal skjelle ut mannen min når jeg får det veldig vondt.
Gift med Asher (30), har datteren Aria Rose.
Fødte fire dager over termin på sykehuset i Østfold.
Bor: Moss
Yrke: Markedsansvarlig
Karolines tips:
Vi fikk et godt tips av jordmor om å finne en serie vi liker som vi kan se sammen. Hvis vi har en slitsom dag, så vet jeg at jeg skal få lov til å le litt når kvelden kommer. Det blir en fin balanse de dagene du gråter av alt.
Jeg har skrevet fødebrev, og mannen min har vært utrolig involvert hele veien. Hvis jeg ikke klarer å ta riktige beslutninger underveis, så vet han hva vi er blitt enige om sammen.
Siden jeg ikke har vært i denne situasjonen før, er det ikke sikkert jeg takler det slik jeg tror. Og det er greit, jeg prøver å ikke ha for høye forventninger til meg selv. Det første møtet med babyen er jeg veldig spent på, siden jeg har hørt at morsfølelsen ikke kommer med en gang for alle.
Selv om jeg er spent på fødselen, så gleder jeg meg også!
Les også: Eva Rose har vært til stede ved 36 (snart 37!) fødsler
Det blir født ca. 54.500 barn i Norge hvert år, med en nedgang hvert år.
16 % av barna blir forløst ved keisersnitt.
Rundt 0,6 % av alle fødsler skjer uplanlagt utenfor institusjon.
Kilde: SSB.no, fhi.no
Slik gikk det:
Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å være en sånn person som bruker opp energien på å skrike og bære meg mens jeg føder. Men det ble jeg. Nå som jeg har født, har jeg ledd mye av de forventningene jeg hadde til hvordan fødselen skulle bli.
Fødselen startet med en blødning som gjorde at jeg ble litt bekymret. Jeg ble undersøkt på sykehuset, men sendt hjem igjen. Jeg hadde normale rier hele dagen, men på kvelden ble riene veldig intense.
Jeg ville ikke være en av dem som dro inn på sykehuset uten å være i den aktive fasen av fødselen, så jeg ventet så lenge jeg klarte, og følte meg kjempeflink som klarte å vente så lenge når det var så vondt. Da vi kom på sykehuset, viste det seg at jeg bare hadde to centimeter åpning. Jeg var helt knust! Da tenkte jeg helt oppriktig at «dette kommer jeg ikke til å klare».
Jeg fikk litt sovemedisin, og da sov jeg i to timer. Det var gull verdt! Da jeg våknet, var det midt på natten, og jeg begynte å lete etter både badekar og jordmor. Jeg fant begge deler, men da jordmor undersøkte meg, hadde jeg fremdeles bare to centimeter åpning.
Les også: (+) Sara og datteren hennes fikk bo hos oss. Mannen min sa at det var noe han måtte fortelle meg
Da var jeg veldig bestemt på at jeg ønsket meg epidural! Mannen min minnet meg på at jeg egentlig ikke ville ha, så vi forsøkte lystgass og badekar. Og det funket så bra! Jeg er en overtenker, så jeg bekymret meg hele tiden for smertene som kom til å komme, når det allerede gjorde så vondt.
Den største overraskelsen:
– Det største sjokket var hvor vond latensfasen var. Jeg hadde lest at det kjentes ut som svake menssmerter. Yeah, right. Jeg opplevde ikke at det var så stor forskjell mellom de ulike fasene når det kom til hvor vondt det gjorde. Det overrasket meg, sier Karoline til Foreldre & Barn.
Men lystgassen gjorde at jeg klarte å konsentrere meg mer om øyeblikket. Og mannen min og jeg var et så bra team! Han ga meg lystgass, og spylte ryggen under hver rie. Han hadde visst også satt på en duftspreder med eteriske oljer og musikk jeg liker, men det husker jeg ingenting av.
Jeg ønsket egentlig å føde i badekar, men da de oppdaget at fostervannet var grumsete, måtte jeg ut av karet. Men akkurat da var jeg så sliten at om de hadde sagt at jeg skulle føde sittende på en kamel, så hadde jeg trolig sagt ja.
I halvannen time beveget jeg meg rundt for å få babyen nedover, slik at jeg kunne begynne å presse. Men det skjedde ingenting. Det var da jeg skrek så hele sykehuset hørte meg. Jeg tror at fordi jeg ikke fikk lov til å presse, selv om trangen var der, så måtte energien ut et annet sted. Da de sa jeg hadde 10 centimeter åpning, klarte jeg å tenke at «nå er jeg nesten der», men etter tre timer var det fremdeles ikke kommet noen baby. Da orket jeg ikke mer, og det ble snakk om keisersnitt. Men jordmor hadde troen på oss, så jeg ble klippet, slik at hun kunne hjelpe til med å dra Aria Rose ut.
Hun hadde viklet seg inn i navlestrengen, som var grunnen til at det var vanskelig å få henne ut. Da hun var ute, kjente jeg på lettelse og total utmattelse. Det var mye følelser i rommet; mannen min gråt, og jordmor gråt. De følelsene hadde ikke jeg. Men jeg ble ikke bekymret for det, jeg visste at de riktige følelsene kom til å komme.
Denne saken ble første gang publisert 26/10 2021, og sist oppdatert 31/01 2022.
