Kristin ga aldri opp
Kristin kjente på uro da jordmoren ble stille under ultralyden. Så kom den utrolige beskjeden
Kristin (43) hadde alltid drømt om å bli mamma. Men etter en rekke aborter, sa legen at hun aldri kom til å bli det. Så feil kunne han ta.
I 14 år bodde og jobbet Kristin Ljungdahl (43) i Los Angeles.
Hun gjorde karriere og stortrivdes med livet der. Men da alle vennene hadde giftet seg og fått både ett og to barn, følte hun at det var på tide å returnere til Sverige.
Hun var 32 år og lengtet etter å bli mor.
– Jeg var ferdig med L.A og følte meg klar for neste trinn i livet, forteller hun.
Høsten 2013 møtte hun tolv år eldre Daniel og falt pladask.
– Hans familie er fra Kroatia, og han føltes veldig internasjonal i måten han var på, minnet meg litt om livet i L.A. Daniel er en ekte gentleman, utrolig oppmerksom og romantisk. At han allerede var far, så jeg som en bonus. Jeg ble tiltrukket av hans hvor omsorgsfull han var. Han så andres behov og var ikke bare opptatt av seg selv, sier Kristin.
Allerede fra begynnelsen av forholdet understreket Kristin for Daniel hvor viktig det var for henne å bli mor, å stifte familie.
Daniel hadde ikke den samme sterke lengselen, men så frem til å utvide familien med en eller flere søsken til sønnen William.
Spontanabort
Våren 2014 flyttet de sammen, og Kristin ble gravid nesten med en gang.
– Det føltes herlig og veldig spennende. Å bli mamma var jo alt jeg hadde drømt om. Jeg var overlykkelig og forventningsfull.
I uke ti ble det tatt ultralyd, men de fant ikke noe bankende hjerte. Kristin ble fortvilet og fikk hjelp til å støte ut det døde fosteret.
– Kanskje var jeg naiv, men jeg hadde ikke tenkt på at jeg kunne få en spontanabort. Det var utenkelig. Jeg ble så forferdelig trist, følte på skam, trodde jeg var rar og følte meg annerledes. Alle i omgangskretsen min fikk jo barn på løpende bånd.
Snart ble Kristin gravid igjen, men denne gangen endte det også med en tidlig spontanabort. Og så en til.
Dersom kroppen støter ut fosteret før det er gammelt nok til å overleve utenfor livmoren, blir det kalt en spontanabort.
Grensen for å kalle den en spontanabort går ved svangerskapsuke 22. I de fleste tilfeller skjer en spontanabort i løpet av de første 12 ukene av svangerskapet.
Bakgrunnen for en spontanabort er som regel ukjent, men de vanligste årsakene er relatert til:
- fosteret
- livmoren
- hormonproduksjon
- infeksjon
Ifølge en norsk studie ender 10 til 15 prosent av alle svangerskap i spontanabort.
Kilde: Helsenorge.no
I løpet av et halvt år hadde hun blitt gravid tre ganger, men det hadde endt på samme måte hver gang.
– Jeg ble virkelig bekymret nå og følte meg nedslått. Jeg ble jo så lett gravid. Hvorfor klarte jeg ikke beholde dem? sier Kristin.
Les også: – Mange ufrivillig barnløse føler på skam og mislykkethet
– Du blir ikke mamma
Etter den tredje spontanaborten gikk hun til en fertilitetsklinikk for en vurdering. Kristin møtte en gynekolog som hverken var pedagogisk eller empatisk.
– De tok prøver, og alt så ut til å være bra i begynnelsen. Men så kom dommen: Jeg hadde en «sterkt redusert eggreserve».
Kristin fikk vite at hun var på vei inn i overgangsalderen og at sjansene hennes for å få barn, selv med prøverørsmetoden, var minimale.
– Jeg fikk beskjed om å innstille meg på at jeg ikke kunne bli mamma. Jeg trodde ikke jeg ville være i stand til å komme meg etter det. Og jeg vet ikke om jeg ville ha klart å reise meg om jeg ikke senere blitt mamma. Jeg var helt sjokkert, sier hun.
Hun forteller at hun brøt sammen midt på gaten etter det besøket. Hun følte at hun like godt kunne dø.
To bankende hjerter
Kristin var knust, men hun kontaktet andre leger. Og hun fortsatte å bli gravid. Og fortsatte å abortere. Gang på gang.
Hun følte seg både utgammel og skamfull. Hun endret kostholdet, begynte med akupunktur, gikk ned ti kilo, googlet og leste alt hun kunne komme over.
– Vi prøvde prøverørsmetoden privat, men klinikken var knapt villig til å gjøre det siden sjansene mine var så små. De hadde rett, for de fikk ikke ut en eneste eggblære. Til slutt kom vi frem i køen for offentlig prøverørsbefruktning, og de sa det samme: Sjansene mine var minimale.
Legen som tok nye prøver gjorde en ultralyd på Kristin og ble plutselig stille en stund, før han fastslo at det likevel så bedre ut enn de hadde forventet.
– Han sa at jeg i denne syklusen hadde mange egg.
Fortvilelse og håpløshet
Etter to år med tårer, fortvilelse og håpløshet fikk Kristin endelig litt håp igjen.
Hun begynte en behandling med nesespray for å blokkere eggløsningen og fikk beskjed om at når menstruasjonen var i anmarsj, skulle hun begynne med injeksjoner for å stimulere eggblærene.
Men dagene gikk, og menstruasjonen kom aldri.
– Igjen ble jeg gravid, men jeg var helt sikker på at også dette ville ende i spontanabort. Jeg hadde liksom ikke lenger tillit til kroppen min, og selvtilliten var på bunn.
Men hun forble gravid, og ved neste ultralyd ble det bekreftet ikke bare ett, men to bankende hjerter. Siden tvilling-graviditeter regnes som risikograviditeter, ble det hyppige kontroller de neste månedene.
– Det var helt fantastisk å høre og se fostrene vokse. Men jeg kunne ikke tenke på noe annet enn at jeg tilhørte en risikogruppe. Jeg var livredd gjennom hele graviditeten, hadde vanskelig for å nyte og turte ikke å slappe av.
Positiv test
Etter en 36 uker lang graviditet fylt med bekymring, kom endelig tvillingene ut.
– Det var en ubeskrivelig følelse å endelig bli mor og ha Noel og Leon på brystet mitt. Tenk at jeg i tillegg hadde fått to. Jeg var så lykkelig!
Tanken på å få flere barn var ikke engang noe hun våget å tenke på, så da tvillingene var syv måneder gamle og hun igjen satt med en positiv graviditetstest, trodde hun ikke det var sant.
– Jeg tenkte at det var stor sjanse for enda en spontanabort. Jeg så bare på det som utrolig flaks at det gikk bra med tvillingene. Men samtidig hadde det jo vært kult med et tredje barn.
Kristin hadde lært kroppen sin å kjenne i løpet av denne perioden og kjente igjen symptomene.
I tillegg hadde hun kraftig svangerskapskvalme denne gangen. Hun tok med seg guttene i dobbeltvogn for å ta en ultralyd.
Hun syntes at undersøkelsen tok lang tid, og jordmorens stillhet gjorde henne bare enda sikrere på at hun hadde hatt en spontanabort igjen. Det var da jordmoren sa at det var tvillinger.
Les også (+): Jeg bærer på en sorg ingen ser
Tvillinger igjen
– Jeg så stolt mot guttene i vognen og sa: «Ja, det er tvillinger.» Men da sa jordmoren: «Nei, det er tvillinger i magen.» På skjermen viste hun meg at det nok en gang var to bankende hjerter. Jeg trodde ikke det var mulig.
– Da jeg ringte hjem til Daniel, rakk jeg ikke å si noe i telefonen. Han bare sa: «Si ikke at det er tvillinger igjen.» Hva er sjansene for det? sier Kristin og ler.
Så ble Kristin og Daniel foreldre til enda et tvillingpar, denne gangen jentene Nelly og Lilly. Kristin forteller om den første tiden med fire små.
Det ble knapt nok søvn i det hele tatt. Samtidig var hun i syvende himmel. Kristin mener at det var noen der oppe som så henne, noen som ønsket at hun skulle ha mange barn.
I dag er barna blitt syv og fem år gamle, og det er viktig å sette opp rutiner for at hverdagen skal fungere.
– Å, som jeg har måttet kjempe! Men tenk hvilken seier det ble. Det føltes som en enorm revansje overfor alle som sa til meg at jeg ikke kunne bli mamma. Så fikk jeg fire flotte barn! Jeg føler meg så ydmyk og takknemlig.
Drøm om å skrive bok
Da Kristin slet med barnløshet, ønsket hun at det hadde vært noen hun kunne snakke med, noen som hadde de samme erfaringene og kunne gi råd.
Drømmen er å få skrive en bok om sine erfaringer rundt lengselen etter barn og ikke minst om hvordan man bør tenke på tilnærmingen til det i helsevesenet.
– Tenk om jeg hadde hørt på den ene jordmoren som sa jeg måtte innstille meg på å ikke bli mamma og sluttet å prøve. Da hadde jeg ikke ønsket å leve selv.
– Hva er det aller beste med å være mamma?
– All kjærlighet og bekreftelse, å få forme de små menneskene og se dem vokse opp. Det er fint å se søsknene sammen. De er veldig lojale og hensynsfulle mot hverandre, og alle har alltid en venn.
– Hva er den største utfordringen?
– Alle fire er i samme aldersgruppe og krever omtrent de samme tingene. Det er fire like sterke viljer, og det er en utfordring å gi alle like mye tid og bekreftelse, både for dem som gruppe og hver for seg. Det med å få kabalen i livet til å gå opp …
– Hvordan har forholdet deres blitt påvirket av å gå fra å være to til å nå være seks i familien?
– Dette var jo først og fremst min drøm, men jeg er så takknemlig for at Daniel har stått ved min side gjennom hele denne reisen. Vi har jo ikke så mye alenetid. Akkurat nå sover alle fire barna i samme seng som oss. Men vi har barnepass noen ganger, og vi vil ha mer tid sammen når barna blir litt eldre.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Hemmets Journal SE, men gjengitt med tillatelse.
