selmas historie
Kommentaren fra den SFO-ansatte har brent seg fast i Selmas minne: – Jeg sto der med tårer i øynene
16 år gamle Selma og søsknene hennes ble til ved hjelp av surrogati. De kan ikke forstå hvorfor surrogati fortsatt er ulovlig i Norge.
– At ønskede barn får komme til verden er aldri feil, mener Selma Jenvin-Steinsvåg bestemt.
I fjor skrev hun noen kloke ord om det på Aftenpostens ungdomsside S;D, og mange av oss ville høre mer. Vi var heldige å bli invitert hjem til familien på fem.
– Det minner om huset til Pippi Langstrømpe, sier fotograf Gry begeistret idet vi lukker oss inn porten til et stort grønnmalt trehus på Kampen i Oslo.
Det er omkranset av noe så sjeldent som en stor eplehage – midt i byen. Dekket av tunge lag med snø da vi var på besøk.
Allerede ved inngangspartiet slår en duft av varm velkomst mot oss. Far i huset, Berge Jenvin-Steinsvåg (58), har bakt sin populære banankake. Ved døren ligger flere ytterjakker slengt på gulvet, og det ser ut som vinterstøvlene har blitt sparket hastig av.
Når en kvinne bærer frem et barn som etter fødselen skal overleveres til andre juridiske
foreldre, brukes ordet surrogati. Det mest vanlige er at en annen kvinnes egg befruktes og settes inn i surrogaten.
I Norge er surrogati ulovlig. Våre myndigheter fraråder oss å inngå surrogati-avtaler i utlandet. Det er derimot ikke ulovlig å gjøre det. USA er det landet flest nordmenn reiser til for surrogati.
Noen av motargumentene mot denne måten å få barn på er at man risikerer at barna kan bli objekter for kjøp og salg, og at surrogati innebærer en risiko for surrogaten og hennes helse.
Noen mener også at man av hensyn til barnets beste ikke bør bryte prinsippet om at den som føder barnet er barnets mor.
Det finnes ingen tall på hvor mange norske barn som er født via surrogati, men ifølge Store norske leksikon er det snakk om flere hundre. Tall NRK har hentet inn viser at det kom 50 surrogati-fødte barn til Norge i 2019.
Når et par har benyttet seg av surrogati, må den ene forelderen som oftest søke om stebarnsadopsjon. Som hovedregel kreves det å ha oppfostret barnet i minst fem år, men unntak kan gjøres, ifølge Bufdir.
Etter norsk rett er kvinnen som føder barnets mor. Overføring av morskap kan derfor kun skje i form av adopsjon. Fedre kan erklære farskap ved norske utenriksstasjoner. Ellers fastsettes det etter retten i landet der barnet blir født.
Kilde: Store norske leksikon,
NRK, Bufdir, Regjeringen
Selmas tvillingbror Sivert og hennes yngre søster Sigrun (13) har venner på besøk. Husvarme og sprudlende forsyner de seg av kaken, som ved ukeslutt er Berges måte å gjøre brune bananer fristende på.
Ungdommene svinger seg deretter ned trappen til underetasjen. Den glade latteren henger igjen på det koselige kjøkkenet hvor vi setter oss i sofakroken med Selma og fedrene.
– Hjemme hos oss er det alltid åpent hus, smiler pappa Odd Jenvin-Steinsvåg (56) – fornøyd.
Vi merket det umiddelbart, her er det lett å føle seg hjemme.
Mye på hjertet
Eldstedatter Selma lar fedrene slå an praten. Tenåringen med det varme smilet viser seg å være like god til å lytte som hun er talefør. Når hun slipper til, har hun mye på hjertet.
– Det er ikke til å tro at det i 2023 fremdeles er vanskelig å leve en normal hverdag, uten blikk og kommentarer, og uten å bli rettet på som foreldre, fordi far og pappa er homofile, sier hun – rett på sak.
– Jeg kan ikke forstå at surrogati ennå er ulovlig i Norge. Mitt håp er at det vil bli endret nå som vi «surrogatbarna» er gamle nok til å tale vår sak. Til dere som lurer – jeg har verdens beste liv, slår hun fast – og høster varme smil fra sine fedre.
Opp gjennom årene har hun vært nødt til å argumentere – og også bevise – at hun har to menn som foreldre.
– Jeg møter stadig folk som synes det er rart at pappa og far har barn sammen. Jo da, holdningene til at også homofile ønsker å bli foreldre, og at det kan være mulig å få til, har blitt mer akseptert. Men – vi har ennå et stykke igjen å gå, sier Selma.
– Å måtte forklare min familie for andre kunne være krevende da jeg var barn. At barn er nysgjerrige, er høyst forståelig. Min erfaring er at de også godtar svarene som blir gitt. For meg har det vært langt verre å møte en forhåndsdømming hos voksne. En jeg vil påstå er basert på uvitenhet, sier hun.
– La meg ta et eksempel, et som har brent seg inn i minnet. Som syvåring på SFO fortalte jeg den ansatte at ‘fedrene mine skal hente meg’. Hun reagerte ved å si – ‘du lyver’. Jeg sto der med tårer i øynene, mens hun krevde å få vite – ‘hvor er mammaen din?’
– Jeg har aldri hatt en mamma, og har heller aldri savnet en. Ja, vår familie er annerledes enn mange andres, og det bør aksepteres – så lenge vi har det veldig bra, synger Selma ut.
Høyt ønsket
Frem til Selma var rundt åtte år sto hun og hennes søsken oppført som foreldreløse i Norge. Men ifølge sine amerikanske papirer – hvor de er født – hadde de to fedre som foreldre.
– Ifølge norsk lov blir den som føder barnet automatisk oppført som mor. I mitt tilfelle surrogaten som ga meg liv takket være en annen kvinnes egg og fars sæd. Med andre ord – hun har aldri vært å anse som hverken min mor eller mamma, forklarer Selma.
– I de norske papirene var det kun lov å føre opp én far som forelder. Far og pappa ventet derfor med å undertegne. Heller ikke på papiret ville de splitte oss som familie. De har kjempet hardt for å bli våre
fedre, sier hun.
I 2013 ga det norske rettssystemet et midlertidig grønt lys for familier med surrogatbarn.
– Før det skjedde, var det vanskelig å få norske pass til barna våre. De sto jo ikke oppført med foreldre her til lands, forklarer Odd.
Prosessen med å få loven på plass var ekstremt lang.
– Dessverre varte den nye overgangsordningen kun i to år. Fremdeles kjemper norske foreldre med surrogatbarn for at begge foresatte skal stå oppført på barnets fødselsattest.
Odd sier det er mulig å søke om stebarnsadopsjon, men at det er en lang prosess, som kan ende med avslag.
– Det er helt absurd at det skal være så vanskelig, synes Berge.
– Og glem ikke at dette også gjelder heterofile par.
Selma mener de folkevalgte bør stille seg følgende spørsmål:
– Hva er barnets beste? Å bli foreldre ved hjelp av surrogati er en så lang og krevende prosess at det ikke bør være tvil om hvor høyt ønsket vi barna er!
Stolt datter
Selma og hennes søsken er heldige å vokse opp i et hjem hvor også nabolagets barn stortrives. Det titter stadig et nytt ungt ansikt inn av døren – som står ulåst.
– Jeg vokser opp i en familie proppfull av kjærlighet, sier Selma takknemlig.
– Et hjem med åpne dører – for alle, uavhengig av meninger, tro, nasjonalitet, legning – og så videre. Våre foreldre er supre forbilder når det gjelder å ha et åpent sinn og vise andre respekt.
Hun forsyner seg med et nytt, saftig kakestykke og sier tankefull:
– Vi bor i et land hvor regjeringen har ytret ønske om at flere barn blir født. Den oppfordringen synes jeg ikke harmonerer med lovverket. Siden surrogati fremdeles er forbudt i Norge, og med tanke på hvor hardt våre fedre måtte kjempe for å bli akseptert som foreldre, er det naturlig at jeg spør meg selv – er jeg ønsket her i landet?
– Mitt eneste problem med surrogati er andres mening om mitt liv. Enkelte bærer på krasse fordommer om meg – og oss. Mest av alt synes jeg det er trist. Til dem og andre der ute – hør her: Jeg er datter av to fedre, og veldig stolt av det, sier hun.
Les også: (+) – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Alt for barna
Dette er Selmas historie. Egentlig startet den for 30 år siden, da Odd og Berge ble et par.
– Vi var umiddelbart klare på at vi ønsket å bli foreldre, forteller Berge.
Før de fikk egne barn, var ekteparet fosterforeldre. Først flere år inn i forholdet kom de over en amerikansk nettside om surrogati.
– Vi dro til California for å få vite mer. Det viste seg å være et riktig valg for oss.
– Jeg gråt da ungene våre ble født, deler pappa Odd rørt – og får en klem av Selma.
Han erter ektefellen ved å si at Berge var mer konsentrert. Selv om de er samstemte, er de også ulike av vesen. Noe Selma senere vil komme inn på.
– Da vi landet på Gardermoen etter å ha fått tvillingene Selma og Sivert, ble vi møtt av en haug med venner og familie – med flagg, forteller Berge.
– Det føltes uvirkelig – at vi var blitt foreldre. For en ubeskrivelig glede – fra dag én!
Pappa og far
Selma hopper inn i samtalen igjen.
– La meg gi dere en liten beskrivelse av pappa og far, sier hun smilende.
– Pappa vasker klær og er den mest nevenyttige i huset. Han er mer interessert i sport enn far og følger oss blant annet opp innen idrett.
Odd er styreleder i Vålerenga håndball, idrettslaget Selma og Sigrun tilhører.
– Far er desidert den mest sosiale. Når han sier ‘nå skal vi slappe av og kose oss’, kan det bety at tyve personer er invitert på middag, ler hun.
Hvert fjerde år reiser familien til USA.
– Det er jo vårt andre hjemland, påminner Selma.
– Vi søsken har både norske og amerikanske pass. Hele
familien har mange venner i USA.
De har besøkt kvinnen som bar frem Selma og Sivert.
– Surrogatens valg var ene og alene altruistisk. Alle som hjalp oss er ressurssterke mennesker. De ble tatt vel vare på – et viktig ankepunkt når det gjelder surrogati.
Odd og Begre er selv biologiske fedre til barna.
Les også: Håkon trodde han var utbrent. Legen ga han en langt mer alvorlig diagnose
Holder sammen
Barna kom tett, og de første årene var hektiske.
– Vi kjørte dem rundt i en stor, oransje dobbeltvogn, forteller Berge og ler.
– Det ble lite søvn i starten, hver dag ble nøye planlagt. I helgene spiste vi som regel frokost nummer to på Tøyenbadet, nemlig pølser medbrakt i termos.
– Det var så koselig, minnes Selma – som gladelig satt i vognen til hun ble seks år.
Ifølge fedrene er Selma den mest verbale av barna deres.
– Helt fra hun var bitte liten har hun vært åpen for en diskusjon, forteller Berge.
Fedrene synes det er viktig at de norske surrogatbarna kjenner hverandre og holder sammen.
– Det er på tide å få ordnet opp i det norske regelverket rundt surrogati, mener Berge og Odd.
– Absolutt, sier Selma engasjert.
– La oss skape et samfunn hvor alle er inkludert. Et som tar vare på minoritetene sine, for det er også bra for majoriteten. Et mangfoldig samfunn! Slik kong Harald har pratet om. Samtlige barn bør bli tatt imot med åpne armer, også av det norske rettssystemet, sier hun.
