De blå sidene

Foreldrene mine holdt på en stor hemmelighet. Sann­he­ten kom som et sjokk

Sam­ta­len med pap­pa etter mammas død vel­tet to­talt om på li­vet mitt.

Pluss ikon
Illustrasjonsbilde.
Illustrasjonsbilde. Foto: Getty images
Sist oppdatert

Da mamma døde for noen år siden, kom sannheten om livet mitt frem. Det var litt av et sjokk.

Jeg hadde en barn­dom i tryg­ge og gode om­gi­vel­ser. Den al­ler bes­te ven­nin­nen var lil­le­søs­teren min, Ire­ne. Hun var bare halv­an­net år yng­re enn meg, men vi var to­talt uli­ke, både av ut­se­en­de og per­son­lig­het. Vi var Tup­pen og Lil­le­mor. Mam­ma var kjær­lig og varm, det samme var pap­pa. Vi var en sam­men­svei­set fa­mi­lie.

Men jeg had­de helt and­re egen­ska­per og et helt an­net sinn enn søs­te­ren min. Mens hun var ut­ad­vendt og frykt­løs, var jeg stil­le og for­sik­tig, litt engs­te­lig av na­tur. De voksne sa at vi hadde fått hver vår dose av ting, og mer ble ikke sagt om den sa­ken.

Til tross for for­skjel­le­ne ble vi ald­ri be­hand­let for­skjel­lig. Jeg var ikke sja­lu på Ire­ne, selv om hun had­de det let­te­re so­si­alt enn meg og var mye flin­ke­re i id­rett. Jeg teg­net, syd­de og lik­te krea­ti­ve sys­ler. Det be­tyd­de at jeg fikk mye skryt i hånd­verks­ti­me­ne på sko­len. Al­le­re­de som 10-åring syd­de jeg min før­s­te kjo­le, og den ble fin!

Jeg syd­de kjo­le til søs­te­ren min også, for­ hun øns­ket seg en li­ke­dan, og alle var gla­de. Til­væ­rel­sen var uten sto­re be­kym­rin­ger.

Kan­skje ble jeg hånd­tert litt mer var­somt enn Ire­ne. Det har jeg tenkt på i det sis­te. In­gen kjef­tet på meg. I ste­det ble jeg bare opp­munt­ret. Men når sant skal sies, så var det ikke mye skjenn søs­te­ren min fikk hel­ler. Det skjed­de bare når hun gjor­de dum­dris­ti­ge ting, som å hop­pe ned i snø­en fra et høyt tre. Da fikk hun høre av mamma at det kunne jo være stei­ner un­der.

Mens jeg valg­te å bli for­mings­læ­rer, ble Ire­ne hel­se­sek­re­tær. Vi fant våre ut­kå­re­de og gif­tet oss med bare to års mel­lom­rom. Men vi fort­sat­te å være like nær. Hele vei­en har vi vært hver­and­res nær­mes­te for­tro­li­ge, og sann­syn­lig­vis skyl­des det at vi har vært så for­skjel­li­ge at det ikke har vært noen som helst form for kon­kur­ran­se mel­lom oss.

Både Ire­ne og jeg fikk barn, og våre for­eld­re var fan­tas­tis­ke bes­te­for­eld­re, som stil­te opp for oss i man­ge år. Men så ble mam­ma syk og treng­te vår hjelp. Vi del­te på opp­ga­ve­ne, slik gode søst­re gjør, og vi klandret ald­ri hver­and­re.

Til slutt døde mam­ma. Vi sør­get dypt, alle sam­men, for hun var et hjer­te­varmt men­nes­ke som had­de gitt så mye av seg selv. Be­stan­dig had­de hun satt and­re først. Hun var en slik mor som bur­de ha vært klo­net og gitt til alle ver­dens barn. Uan­sett si­tua­sjon og tids­punkt had­de hun tid til å lyt­te el­ler gi en klem.

Hverken Ire­ne el­ler jeg tenk­te på arv da hun gikk bort. Men en kveld kom søs­te­ren min til meg og vis­te meg en gull­nål som pap­pa had­de gitt hen­ne.

Pap­pa had­de sagt til hen­ne at mamma vil­le at hun skul­le ha den, for­di den hadde til­hørt mammas mor og mor­mor tid­li­ge­re.

Jeg stus­set litt, for jeg var den eld­ste av oss. Hvor­for fikk ikke jeg nå­len? Ire­ne for­sto hel­ler ikke hvor­for, og hun var enig i at spørs­må­let var be­ret­ti­get.

Sam­ta­len med pap­pa noen da­ger se­ne­re vel­tet to­talt om på li­vet mitt. Det viste seg at jeg slett ikke var den jeg hadde trodd gjennom hele oppveksten. Jeg had­de en an­nen bio­lo­gisk mam­ma. Min biologiske mor had­de vært gift med pap­pa, men fikk fød­sels­de­pre­sjon da jeg ble født. Hun ble aldri frisk, men begikk selv­mord.

Han sto igjen med en li­ten baby i ar­me­ne. Men hel­dig­vis møt­te han mam­ma, og hun stil­te opp som mor. De gif­tet seg og fikk Ire­ne, og vi ble en fa­mi­lie. De to had­de vært eni­ge om at jeg skul­le bli spart for sann­he­ten. Pappa sa at jeg al­le­re­de fra jeg var li­ten, had­de hatt en så skjør per­son­lig­het at de var engs­te­lige for meg. Han un­der­stre­ket at det før­s­te or­det jeg lær­te var «mam­ma», så det var ald­ri tvil om hvor jeg hør­te hjem­me.

De vil­le skå­ne meg for sann­he­ten. De var redd for at min bio­lo­gis­ke mors syk­doms­his­to­rie vil­le bli en be­last­ning for meg. Der­for tid­de de. Irene visste heller ikke noe. Vi fikk beg­ge sjokk da pappa fortalte oss hele histo­ri­en.

Plut­se­lig had­de jeg en for­kla­ring på hvor­for jeg ald­ri had­de sett min egen fød­sels- el­ler dåps­at­test. Der sto nav­net til hun som fød­te meg.

Jeg hadde en god barn­dom og har in­gen ting å kla­ge over, det er jeg klar over. Men sam­ti­dig und­ret jeg meg ofte over at jeg var så ulik de and­re i fa­mi­li­en min. Da jeg fikk høre his­to­ri­en om kvin­nen som bar meg frem til li­vet, for­sto jeg hvor­for jeg er blitt den jeg er. Hun els­ket å sy og strik­ke og drøm­te om å bli bil­de­kunst­ner.

Da sann­he­ten kom for en dag, for­sto jeg også plut­se­lig hvor­for mam­ma og pap­pa var så vel­dig til ste­de i må­ne­de­ne et­ter at jeg fikk mitt før­s­te barn. De var redd for at jeg også skul­le bli de­pri­mert. De var redde for at jeg had­de tung­sin­net i meg, at jeg had­de ar­vet dette av hun som egent­lig var opphavet mitt.

Min gamle far sa at selv­mord er smitt­somt, og at de tok ikke sjan­sen på å for­tel­le meg om det. De lot det være for­di de men­te at det var best for meg.

Jeg satt ved si­den av ham og vil­le i grun­nen bare høre alt jeg kun­ne om min or­dent­li­ge mor. Hvor kom hun fra? Hvor­dan møt­tes de? Og hvor­dan var hun?

Pappa sa at hun var skjør og skjønn, ak­ku­rat som meg. Jeg for­sto at han vir­ke­lig had­de els­ket hen­ne.

Si­den den gang har jeg lest alt jeg er kom­met over om fød­sels­de­pre­sjo­ner. Min mor klar­te ikke å føle seg glad et­ter fød­se­len. Tvert imot føl­te hun bare tom­het og for­tvi­lel­se som ny­bakt mor. Den mang­len­de mors­fø­lel­sen ga hen­ne så dår­lig sam­vit­tig­het at hun en dag gikk ut på den tyn­ne isen, gikk igjen­nom og druk­net.

At det var over­lagt, var det in­gen tvil om. For hun hadde skrevet et brev til pappa før hun forsvant: «Jeg er lei for det, Ma­thi­as, men jeg kla­rer ikke mer», hadde hun skrevet på en lapp. Pappa vis­te meg papiret. Den lap­pen har jeg lagt i et skrin som noe ver­di­fullt. Jeg vil ikke glem­me hen­ne.

I dag har jeg et bil­de av moren min og meg i glass og ram­me på natt­bor­det. Hun smi­ler ikke, men ser al­vor­lig på meg.

Det fø­les godt å se på hen­ne, for­ jeg kjen­ner meg selv igjen.

Ved si­den av har jeg et fa­mi­lie­bil­de av pap­pa, mam­ma, Ire­ne og meg. Vi smi­ler lyk­ke­lig alle fire. Jeg er glad jeg fikk den barn­dom­men jeg fikk, og jeg til­gir at de holdt sann­he­ten hem­me­lig. Da jeg en­de­lig fikk vite hvordan alt hang sammen, var jeg sterk og gam­mel nok til å tåle det.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 29/05 2020, og sist oppdatert 07/09 2022.

Les også