planlegg for det verste
Verdens verste ferie
Marie Lunde ville spare penger på ferieturen. Det skulle vise seg å være en dårlig idé.
Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom! utbryter jeg rystet.
Det er en lun kveld i mai, og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue.
Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.
Kan ikke tenke på økonomi
Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola.
«Det er vel det det koster, da,» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.
Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk, men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr.
«Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen,» innvender jeg.
«Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste,» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comforthotellønsker.
«Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på», svarer jeg og trykker bestill.
Les også: Avlys ferien! Nå er jeg så LEI av å stå for alt på hytta
Skyggedalen
Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet, og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme.
Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.
Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen.
«Det ser da ikke så verst ut folkens», sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.
Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg for øvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.
Les også: Peder Kjøs: – Fisk og gjester blir dårlig etter tre døgn
Her trengs pizza
Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet.
Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt.
For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.
«Se gutter, sauene går fritt rundt her», sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet.
«Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza», bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.
Les også: (+) Jeg var 16 år da jeg ble gravid med sommerflørten. Alle tok det som en selvfølge at jeg skulle ta abort
Som en arbeidsleir
Men det skal bli verre, mye verre.
I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.
Det kan verken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.
Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Olas gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne.
Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!
