Mamma Julie glemmer aldri legens alvorlige ord
Etter fire lange måneder på sykehuset med både opp- og nedturer, fikk foreldrene endelig reise hjem med den lille jenta si.
– Vi gledet oss veldig til å skulle bli tobarnsforeldre, og svangerskapet var helt normalt og uten noen store komplikasjoner. På en privat ultralyd og den ordinære ultralyden i uke 18, fikk vi bekreftet at alt så fint ut med den lille jenta i magen, forteller Julie (30).
Grytidlig om morgenen en oktoberdag for to år siden våknet hun med en følelse av å måtte veldig på do. Det kjentes som nedpress og kynnere.
Julie, som frem til da hadde vært i full jobb, bestemte seg derfor for å ringe arbeidsgiver med beskjed om at hun ikke kom på tidligvakt den dagen. Deretter slo hun nummeret til legevakten.
– Jeg fikk beskjed om at jeg kunne vente til legevakten som lå nærmere hjemmet vårt åpnet litt senere. Jeg forsøkte å legge meg ned på sofaen for å slappe av, men klarte det ikke. Nok en gang måtte jeg på do, og jeg kjente igjen på en følelse av nedpress, sier Julie.
I det øyeblikket hun reiste seg opp for å kle på seg oppdaget hun at det dryppet dråper av blod ned på gulvet. Samtidig økte smertene i intensitet og kynnerne kom hyppigere.
Sjokkert gikk hun inn på soverommet for å vekke samboeren sin, Stian (33), og slo samtidig nummeret til 113.
– Jeg forsto raskt at dette var alvorlig. Jeg var bare kommet til svangerskapsuke 26+0 og den vonde tanken slo meg umiddelbart: Nå er enten fødselen i gang, eller jeg er i ferd med å gjennomgå en sen spontanabort og det er kroppen min som støter ut babyen, sier Julie stille.
Minuttene før ambulansen kom føltes som en evighet. I mellomtiden hadde mammaen kommet for å passe på eldstemann som fremdeles lå og sov på rommet sitt, helt uvitende om dramaet som utspant seg i stuen.
– I all hast ble jeg fraktet til sykehuset, og Stian kjørte etter i bilen vår.
Les også: Lille Nora var som alle andre babyer. Plutselig ble hun en skygge av seg selv
Akutt keisersnitt
Fremme på sykehuset ble Julie i all hast fraktet fra fødeavdelingen og til operasjonsstuen. En ultralydundersøkelse viste at morkaken var løsnet, og det ble umiddelbart bestemt at den lille jenta måtte forløses ved akutt keisersnitt.
– Før det ble slått full alarm, spurte jeg overlegen om jenta mi ville komme til å overleve. Ordene hennes har brent seg fast i hukommelsen min. Hun så på meg og sa ærlig: «Hun er veldig liten».
Det var ikke nok tid til å sette epidural, og Julie ble lagt i full narkose.
Så husket hun ikke noe mer før hun våknet opp en stund senere og forstod at babyen var ute. Engstelig så hun seg rundt i rommet, spørrende: Hvor er den etterlengtede jenta mi? Har hun overlevd? Og hvor er samboeren?
– Jeg følte meg som i en ørske. Den dag i dag er de første timene etter narkosen borte fra hukommelsen min, og jeg husker ingenting. Jeg trengte tid på å komme meg etter det jeg nettopp hadde vært i gjennom, forteller Julie ærlig.
Senere på dagen ble hun trillet ned til nyfødtintensiv avdeling og fikk sitt første møte med datteren. Det ble et sterkt og rørende øyeblikk.
Hun var så bitteliten med sine 920 gram, men helt perfekt, der hun lå i kuvøsen omringet av maskiner og en masse ledninger. Så ferdig utviklet, men på samme tid uferdig.
– Jeg hadde aldri sett en prematur baby før og visste ikke hva jeg kunne forvente meg. Varsomt tok jeg og strøk på den bittelille hånden hennes.
Alvorlig syk
De første dagene var den lille jenta, som foreldrene ga navnet Leah, til alt hell stabil. Den tredje dagen etter fødsel snudde alt med ett brått, og foreldrene ble vekket med beskjed om at datteren hadde blitt alvorlig syk og at situasjonen ikke lenger kunne betegnes som stabil.
– Legene var ærlige med oss om at det kunne gå begge veier, og ingen kunne med sikkerhet si om hun ville komme til å overleve. Leah hadde hatt et lungekollaps og det ble i tillegg påvist en hjerneblødning grad 3. Vi ble forklart hva dette betydde og hva konsekvensene kunne være.
– Vi ble anbefalt å kontakte alle dem vi ønsket skulle få møte Leah, slik at de kunne komme seg til sykehuset innen kort tid. Samtidig ble vi spurt om vi ønsket en nøddåp og vi fikk tilbud om samtale med en prest, forteller mammaen.
Til all lykke viste Leah seg å være sterk og en ordentlig liten kriger. Hun kom seg over den tøffe kneiken og situasjonen hennes ble igjen betegnet som stabil.
For å kunne gi henne den beste behandlingen videre, ble det besluttet at hun skulle overføres fra lokalsykehuset til St.Olavs i Trondheim hvor spesialistene befant seg.
– Mens Leah ble fraktet i helikopter sammen med barnelegen og autorisert helsepersonell, reiste vi foreldre etter i bil sammen med sønnen vår og min mamma. Det føltes godt at mormor kunne ta seg av 2-åringen slik at vi kunne ha fullt fokus på jenta vår den første tiden, sier Julie.
Les også (+): Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
«Kengurumetoden»
Fem dager gammel fikk foreldrene ha Leah på brystet sitt for aller første gang.
I dagene, ukene og månedene som fulgte ble time etter time benyttet til «kengurumetoden» - å ha den lille kroppen tett inntil sin egen, hjerte mot hjerte.
– Når jeg ikke satt med henne på brystet, så brukte jeg tiden på å pumpe meg slik at hun skulle få morsmelk. Det kjentes som om dette var det viktigste jeg kunne gjøre for henne. Alt fokus var på at Leah skulle vokse, utvikle seg og ha det så bra som overhodet mulig.
Åpenhjertig beskriver hun at tiden de tilbrakte på sykehuset var som å befinne seg i en berg- og dalbane, med både opp- og nedturer og hvor et skritt frem raskt kunne bli etterfulgt av to skritt tilbake.
– Det var tøft å måtte oppleve at Leah måtte gjennomgå både tøffe vonde prosedyrer, inngrep og operasjoner. Stian og jeg byttet på å bo på sykehuset, mens den andre bodde hjemme med sønnen vår, slik at hans hverdag skulle forbli så normal som mulig i denne situasjonen, sier Julie.
I håp om kunnskap og å få vite stilte foreldrene legene en hel masse spørsmål, men ingen kunne med sikkerhet gi noen helt klare og entydige svar.
Leah ville fremover være sin egen fasit. En ting var i alle fall klart: Hun hadde vist seg å være veldig sterk.
– Hun lærte seg å amme tidligere enn forventet og klarte å regulere seg selv i forhold til ernæring. Om hun var sulten nattestid, så ga hun tydelig beskjed. Likevel kunne ikke legene utelukke senskader eller alvorlig sykdom, men vi ble lovet at vi ville komme til å få henne med oss hjem.
– Vi ble forespeilet at sjansen for cerebral parese var stor, og at det med 99 prosent sikkerhet ville oppstå noen språklige, sosiale eller motoriske utfordringer. Vi var veldig realistiske i forhold til hva som ventet oss, og med kunnskapen jeg sitter på som sykepleier tenkte jeg nok enda mer på dette enn samboeren min, forteller Julie.
En ny hverdag
Etter fire lange måneder på sykehuset fikk de endelig ta Leah med hjem til en stolt storebror. Nå var tiden inne for å lande ordentlig, bearbeide alle inntrykk og forsøke å nyte babytiden hjemme som en familie på fire.
Ved hjemreise var Leah selvregulert, spiste selv og hadde ikke lenger behov for tilskudd av oksygen.
– Det første året var preget av flere luftveisinfeksjoner med behov for sykehusinnleggelse. Alle gangene gikk det heldigvis bra. Nå har Leah begynt å opparbeide seg et bedre immunforsvar, men er enda preget av at virusinfeksjoner sitter litt lenger i enn det vi er vant med hos storebror, sier mammaen.
Med stolthet i stemmen forteller hun om en 2-åring som er både blid, sosial og nysgjerrig. Ei veldig sterk jente, som i følge helsesykepleier utvikler seg helt eksemplarisk. Som tidlig lærte seg å prate og ivrig hermet etter hva de andre sa.
– Nå prater Leah i setninger og gjør seg veldig godt forstått. Hun er observant og får med seg det meste som skjer rundt henne. Motorisk har hun utviklet seg bra og begynte å gå selv halvannet år gammel. I dag både klatrer, løper og hopper hun.
Utviklingen har vært over all forventning og står i sterk kontrast til journalnotatene fra sykehuset og den tøffe starten hun fikk på livet.
Per nå har Leah ingen komplikasjoner med tanke på sin prematuritet.
– Hun er både blid og smart, og har alltid en masse gullkorn på lur. Hun stortrives i barnehagen, hvor hun går fulltid, og har ikke behov for noe ekstra hjelp eller tilrettelegging.
Mammaen har en oppfordring til andre som opplever å få et prematurt barn:
– Lytt til magefølelsen din - den stemmer som oftest. Vær til stede på sykehuset og ikke vær redde for å stille spørsmål om hva som skal skje med barnet deres. Kunnskap gir en større trygghet. Og ikke minst, ta de valgene som føles riktig for dere og deres familie, uavhengig av hva andre måtte mene.
Fakta om premature barn
Prematur betyr «førmoden». Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Hvis fødselen skjer før uke 37 er over, er det for tidlig fødsel.
Premature barn fødes i dag med fødselsvekt ned mot 500-1000 gram, og det er vanlig å forsøke å redde dem helt ned til uke 23-24.
Hvert år fødes ca. 4000 barn prematurt i Norge, de fleste av disse mellom uke 32 og 36. I Europa ligger tallet på om lag 500.000 årlig.
I Norge vil mer enn 50 prosent av barn født etter 25-27 uker overleve. Årlig fødes det her hjemme ca. 215 barn med vekt på under 1000 gram, noe som regnes som ekstremt lavt fødselsvekt.
Verdens prematurdag blir markert hvert år den 17. november. Lilla er symbolfargen for premature, og denne dagen lyses bygninger over hele verden opp i lilla.
Kilder: prematurforeningen.no, nhi.no og helsenorge.no
