Samtale i natten
Mannen min og jeg gledet oss til å få et barn til. På ultralyden kom sjokket
Vi tok et valg, en avgjørelse vi ikke engang har fortalt til våre nærmeste.
– Jeg valgte å «sortere» vekk et barn sent i svangerskapet, forteller sykepleieren Linda på 43 år.
– Det ble gjort med tungt hjerte og stor smerte! Tro meg!, sier hun.
– Derfor vil jeg dele hvor vanskelig vår beslutning var. En avgjørelse vi ikke engang har fortalt til våre nærmeste. Hvorfor? Jo, fordi det føles som vi begikk en forbrytelse, sier hun.
Hun vil fortelle oss hvorfor de ble enige om det hun kaller en «skamfull abort».
Da Linda og mannen oppdaget at fosteret deres hadde Downs syndrom, valgte de med tungt hjerte abort.
– Gjennom mediene opplever jeg moraliserende pekefingre om spesielt det å velge bort et barn som ikke er som «alle andre», starter hun.
– Det er med god grunn diskutabelt å sortere bort et barn med ett kromosom for mye. Selv om vi ikke angrer vår avgjørelse, er den tre år etter fremdeles knyttet opp mot skam.
Ved å fortelle sin historie håper hun på forståelse for deres valg.
– Reaksjonen til leserne kan også gå den andre veien, frykter hun.
– Kanskje vil jeg støte en del ved å fortelle at vi valgte bort vårt barn med Downs?
Et frisk liv
Ekteparet hadde gledet seg til å gi seksåringen sin søsken.
– Håpet om å bli gravide på naturlig vis begynte å bli tynt. Endelig opphørte mensen! Jeg kjørte sporenstreks til nærmeste apotek og kjøpte inn tre graviditetstester. De viste alle to streker. Endelig var vi gravide på nytt!
Hun klarte ikke å vente med å dele gleden med ektemannen.
– Tord var på trening, men hev seg i bilen og kjørte hjem. På veien hadde han kjøpt en bukett med røde roser til meg og en flaske alkoholfri champagne. Vi feiret, lo og gråt om hverandre. Du verden som vi gledet oss – uten én eneste bekymring, minnes hun med tårer i øynene.
De møtte spent til ultralyd i uke elleve ved en privat klinikk.
– Først og fremst ville vi se babyen, mens ønsket også å vite at fosteret var friskt.
– Hva legger du i det å være «frisk»?
– Det er et minefullt tema å uttale seg innen, understreker Linda for deretter å stille et spørsmål.
– Visste du at alle fostre med Downs syndrom fødes prematurt eller så tidlig at det regnes som spontan-abort? Vissheten om det er i seg selv en grusom belastning.
– Mannen min er lege og jeg som nevnt sykepleier. Vi vet at det å bli født prematurt, og spesielt for et barn med Downs syndrom, er komplisert og kan være smertefullt for babyen. Selv om hun eller han skulle overleve er sjansene for et liv uten smerter små.
Hun har tenkt nøye gjennom de mange argumentene.
– Vi tok en avgjørelse med tanke på vår familie og ikke hva som er politisk korrekt.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Sjokket
Selv om de kjøpte seg en tidlig ultralyd, kom resultatet som et sjokk.
– Vi valgte vel som de fleste andre å tro at virkelighetens triste historier tilhørte andre enn oss, sier hun med ironi i stemmen.
De ble henvist til et sykehus for fosterdiagnostikk.
– Der ble det gjort målinger av nakkefold. Den mye omtalte nakkefolden ble på nytt bekreftet. Vi forsto at det dreide seg om et kromosomavvik.
– Hvordan reagerte dere?
– Vi holdt rundt hverandre og gråt lenge, forteller hun og tørker bort enda noen tårer.
– I den situasjonen hjalp det ingen av oss å ha en medisinsk utdannelse. Vi var to foreldre som sørget over at barnet i magen var annerledes enn vi naivt hadde forventet.
– Hadde dere fortalt venner og familie om graviditeten?
– Siden det ble som det ble er jeg veldig glad for at vi ikke hadde gjort det. Kanskje holdt en indre stemme oss tilbake? spør hun seg undrende.
– Vi var så hoppende glade at det er rart vi klarte å tie i den første gledesrusen.
– Hva ble de tyngste argumentene deres for å velge abort?
– At sjansen var liten for at barnet ville få et relativt friskt liv. Vi leste oss selvsagt grundig opp i forkant og tok også kontakt med en familie som hadde fått et prematurt barn med Downs syndrom. Deres fortelling var brutalt ærlig om både fysiske og psykiske problemer og et stort hjelpebehov.
– De barna vi har sett synge i bandet Dissimilis er som friske å regne i forhold. Foreldrene til det premature barnet med Downs syndrom ba dem tenke seg godt om.
– De elsker selvsagt sin sønn, men hellet likevel i retning av å anbefale oss abort.
Ekteparet slo til slutt fast at det ville bli en altfor stor belastning å få barnet.
– Tord og jeg ville nok ha taklet det, tror hun, – økonomisk, fysisk og mentalt. Vi var mer bekymret for den lille tulla vi allerede hadde. Ville tiden og kreftene det nye barnet ville kreve gå utover hennes oppvekst? Selv om det kan være berikende med et mangfold, ville vi ikke ta den sjansen.
Aborten ble krevende for Linda.
– Jeg opplevde det som å føde et dødt barn. Sorgen slo meg ut. Stakkars Tord, jeg gråt i ukevis.
Les også (+): Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Et tungt valg
De har tenkt mye på hvordan de ville ha reagert om overraskelsen om et barn med Downs hadde kommet på fødestuen.
– Etter å ha kommet oss over sjokket ville vi garantert ha elsket ham eller henne. Om ingenting var blitt oppdaget før den tid ville det trolig også ha vært et barn med større sjanse til å få et godt liv.
Det ble ingen flere barn på ekteparet Linda og Tord.
– Vi er mer enn takknemlige for å ha fått vårt enebarn og prøvde ikke å få flere, understreker hun.
– Når datteren deres blir eldre, vil dere fortelle henne denne historien?
– I så fall vil jeg si at det var et tungt valg. Et det per i dag føles tabu å prate om. Kanskje kan det være til hjelp for andre at jeg deler min opplevelse her? håper hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
