Gravid mot alle odds
Jenny var dårlig og fortalte legen at noe var galt. Der fikk hun en overraskende beskjed: – Jeg ble helt nummen
Cellegiften hadde ødelagt egglederne. Hormonbehandlingen hadde gjort Jenny steril. Og hun hadde fylt 40. Så kom sjokkbeskjeden.
Mirabelle fyller seks år til sommeren og farer rundt som en virvelvind på gården i Höör i Skåne.
En jente med enorm energi som er nysgjerrig på alt livet har å by på.
– Hun har samme urkraft som moren, sier pappa Niklas Garnham (43) og retter et kjærlig smil mot kona Jenny (47), som villig innrømmer at det er nok slik.
Paret møttes for rundt åtte år siden. Jenny hadde en tøff tid bak seg, med en skilsmisse og en hard kamp mot brystkreft.
Jenny hadde alltid sett på seg selv som udødelig. Da hun en dag sto i dusjen og oppdaget klumpen som tydelig bulte ut under venstre bryst, var det ingenting som fikk henne til å reagere.
– Ikke engang da jeg viste den til venninnen min, og hun sa at jeg måtte gå til kontroll, skremte det meg. Jeg var ikke syk og tenkte ikke på brystkreft. Jeg var jo ikke så gammel.
Men legen ved helsestasjonen sendte en henvisning til sykehuset i Lund for biopsi. Undersøkelsen var riktignok ubehagelig, men ellers ikke noe som Jenny koblet til alvorlig sykdom.
Men da det kom et brev om at hun skulle inn til ny biopsiundersøkelse tre uker senere, begynte en viss frykt å snike seg inn.
Moren hennes, Eva, ble med som støtte. Da de kom frem, ble de møtt av et stort medisinsk team.
«Vi ser kreft i et av brystene dine og den er aggressiv», var den harde og dystre beskjeden.
Siden den første biopsien hadde det også vokst ut en ny svulst i samme bryst.
Stor støtte fra venner
Vanlig prosedyre ville ha vært å fjerne brystet, deretter behandle det med cellegift og til slutt strålebehandling.
Men fordi kreften var så aggressiv, var det høy risiko for spredning under operasjonen. Derfor ville legene starte med cellegiftbehandling for å svekke kreften. Deretter skulle begge brystene fjernes – for å være på den sikre siden.
– Det var først da at jeg forsto hvor alvorlig dette var. Jeg bestemte meg for å være sterk og gå gjennom det uten at mine tre barn, som da var 16, 13 og 5 år, på noen måte skulle lide fordi moren deres var syk. At jeg kunne dø, var ikke et alternativ.
I bilen hjem fra sykehuset ba hun moren om å ringe og fortelle resten av familien og vennene hennes om utfallet.
Da hun kom hjem, ble hun ikke bare møtt av et ferdig lunsjbord, men også av et hav av kjærlighet. Både venner og søsken hadde strømmet til for å ta imot og være der for henne.
– Familien min, venninnene mine og mange andre var ved min side gjennom hele behandlingen, og jeg opplevde virkelig at verden er god. For eksempel laget kollegene mine en middagsliste. Hver uke byttet de på å lage middag til oss. De la den i en kurv på trappen foran ytterdøra.
Takket være dem kunne Janny servere barna hjemmelaget mat hver dag.
– Venner og familie kom og stelte den store hagen min. En bekjent som jobber i et bilfirma, kom plutselig og banket på døren for å ta bilen min med til kontroll. Folk stilte opp, og deres kjærlighet bar meg frem.
Janny måtte igjennom totalt tolv cellegiftbehandlinger på seks måneder. Hun mistet håret og neglene, ble følsom for lys, og periodene med cellegift var som en ekstra kraftig diare.
For å holde motet oppe startet hun en blogg om sykdommen og raskt at det var stor interesse.
Å skrive ga henne styrke, det samme gjorde å trene så mye som mulig. I tillegg hadde hun selvfølgelig det sosiale livet med alle vennene som ga den nødvendige energien.
Les også: Herle (1) fikk nesten dødsdom. Nå har hun motbevist alle dystre spådommer
Skulle bli steril
På tross av cellegiftbehandlingen var det fare for at kreften kunne ha spredt seg.
En lymfeknute i armhulen, koblet til brystet, ble operert bort for å finne ut av det.
– Jeg måtte vente tre uker på svaret, en forferdelig tid, sier Jenny.
Svaret var heldigvis positivt. De hadde klart å begrense kreften til brystene hennes. Det var ingen spredning i resten av kroppen. Dermed var det på tide å operere bort brystene.
– For meg var det ingen stor sak å miste brystene. De var ikke lenger kvinnelige attributter, bare noe sykt som måtte bort. Men de hadde gitt barna mine næring da de var små. Så kvelden før operasjonen hadde jeg og vennene mine en avskjedsfest for brystene. Vi laget blant annet gipsavstøpning av dem.
Siden kreften nå var borte etter operasjonen, var det ikke nødvendig med strålebehandling. Jenny måtte imidlertid ta hormonpreparater i fem år for å forhindre at kreften skulle komme tilbake.
– Medisinen ville gjøre meg steril, men det gjorde ikke noe. Allerede før cellegiftkuren hadde jeg fått spørsmålet om å ta ut egg dersom jeg ønsket flere barn. Jeg sa nei til det fordi jeg var ferdig med den delen av livet.
Ble rammet av PTSD
Nå betraktet Jenny seg som frisk, og hun ville ta igjen det året hun hadde mistet. Det var sommer. Hun skulle leve livet, feste og bare ha det gøy.
Men virkeligheten innhentet henne da hun sammen med jentegjengen leide en hytte i de smålandske skogene. Hun kollapset.
I stedet for tjo og hei ble det en tur til psykiatriakutten. Diagnosen var posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Hun hadde ikke vært klar for det livet hun hadde levd de siste månedene.
Dermed ble festlivet byttet ut med såkalt kognitiv terapi, yoga, trening og sunn mat.
Sakte, men sikkert begynte hun å føle seg bedre. Samtidig skjønte hun hvor mye kreften hadde forandret henne.
Den selvsikre, udødelige Jenny hadde måttet vike. I stedet måtte hun godta en Jenny som var usikker på seg selv og redd, fremfor alt redd for at kreften skulle komme tilbake.
Nettene var søvnløse og plagsomme. I tillegg hadde hun fysiske problemer knyttet til bivirkninger av cellegiften – blant annet problemer med balanse, nedsatt korttidshukommelse og lysømfintlighet.
Selv om familie og venner stilte opp 100 prosent, manglet noe i livet hennes – kjærligheten. Hun begynte å famle etter kontaktflater.
Datingsider på internett var én vei, og hun oppdaget Tinder. Der la hun ut en profil, men like etterpå slettet hun den. Det var ingenting for henne.
Men før hun hadde rukket å slette profilen, hadde Niklas Garnham fra Simrishamn i Skåne rukket å se den.
– Jeg kjente umiddelbart at dette var kvinnen jeg ventet på, og jeg skrev til henne, sier Niklas.
Jenny leste meldingen, og ordene trengte inn i sjelen hennes. En intens chat startet.
– Jeg merket intensiteten og urkraften hennes i det hun skrev. Det appellerte til meg, sier Niklas.
Chatting ble til telefonsamtaler. Jenny fortalte hva hun gikk igjennom, og hva det innebar for livet hennes. Niklas lyttet, men den vonde historien var ikke avskrekkende, tvert imot.
En overraskende beskjed
Litt over en uke senere skulle de møtes på sin første virkelige date. Stedet var en restaurant i Kristianstad. Da falt alt på plass.
– Det var en bit i puslespillet i livet mitt som manglet. Nå hadde jeg funnet den. Niklas var tvillingsjelen min, sier Jenny.
Niklas følte det samme. Tre måneder senere flyttet de sammen, og Niklas ble en stor støtte i kampen mot dødsangst og søvnproblemer.
De likte hverandre stadig bedre. Når de var barnløse annenhver uke, ble det ofte korte kjærlighetsreiser. Det kunne være til København, Göteborg, Stockholm eller Nice. Slik ville livene deres se ut i fremtiden – trodde de.
Men høsten 2017 fikk Jenny vondt i magen og ble dårlig.
– Min første tanke var at det var på grunn av hormonbehandlingen. Tidligere hadde tegnene på graviditet vært ømme bryster. Nå hadde jeg ingen. Siden jeg både hadde gått igjennom cellegift, gikk på hormonmedisin og hadde fylt 40, var graviditet utelukket.
Hun oppsøkte en lege og fortalte ham at noe var galt med henne. Etter mange tester sa legen:
«Det er ingenting galt med kroppen din. Tvert imot, du er gravid.»
– Jeg ble helt nummen, sier hun.
Niklas fikk samme reaksjon. De var helt uforberedt fordi småbarnsfasen deres for lengst var over. Hormonmedisinene innebar også en stor risiko for barnet.
Deres felles avgjørelse ble å ikke gjennomføre svangerskapet, Jenny avtalte å ta abort. Men én kveld lå de to foran peisen og snakket om det.
– Å bli gravid med disse forutsetningene som bakteppe, var intet mindre enn et mirakel. Det burde vi omfavne. Det var en risiko ved å fortsette svangerskapet, men å avbryte det ville føles veldig galt.
Les også (+): I svangerskapsuke 22 fikk Merethe sjokk
Gift i bøkeskogen
Avtalen om aborten ble avlyst, hormonmedisinene ble satt på vent, og i stedet ble det hyppige besøk hos en jordmorspesialist i Lund.
Paret tok ikke noe for gitt. Men alt så bra ut med både mor og barn. På en av ultralydene kunne de se at det var en liten jente.
– Så fantastisk! Jeg som tidligere bare hadde fått gutter, sier Jenny.
Å føde i form av et planlagt keisersnitt beskriver Jenny som en utenomjordisk opplevelse. Da den vesle jenta ble lagt på magen hennes, fikk hun umiddelbart en helt spesiell følelse.
– Hun var jo så lik meg. Det var fantastisk!
Jenta ble kalt Mirabelle – «Mira», som i mirakel, og «belle», som er det franske ordet for vakker.
Likhetene mellom mor og datter er bare blitt større. De to er blitt skikkelig nære.
– Hver morgen er hun sammen med meg og gjør yogaøvelser, smiler Jenny.
Hun og Niklas har også rukket å gifte seg. Han fridde på årsdagen for deres første date, på den samme restauranten i Kristianstad. 1. august sa de ja til hverandre.
Bryllupsseremonien ble holdt i en vakker bøkeskog, der Jenny ble «overlevert» til Niklas av hennes søstre og ni venninner. Bryllupsfesten ble en piknik i hagen deres fordi det var koronatider.
– Det ble fantastisk vellykket, sier paret og ser kjærlig på Mirabelle, som leker med en av parets store Grand danois-hunder.
Deres eget lille mirakel.
Denne saken ble første gangs publisert i Hemmet Journal SE, men er oversatt og gjengitt med tillatelse.
