Isabelle er verdens beste «morgengave»
Irene og Steinars bryllupsnatt ble «rekordkort». Fikk tidenes overraskelse
Det skulle jo bli dem for alltid, Irene og Steinar – og et par smårollinger. Men årene går ...
Fredag 26. oktober 2012:
Mens helgetravle mennesker lengter etter å avslutte arbeidsuka og haster hjem til fredagstaco og gullrekka på TV, står et par utenfor den vakre trekirka på Gjøvik.
Oktobersolen leker i det som er igjen av høstløv. Frostkrystaller knaser og smelter under finskoene. Dagen er like vakker som bruden som snart skal gi sitt ja.
Hun som snart skal gå arm i arm med sin kjære opp kirkegulvet og høre deres sang bli sunget av venninnen hennes: «Vär inte rädd – jag går bredvid dig – så ta min hand …»
I gode og onde
Irene og Steinar vet mer enn de fleste brudepar om «i gode og onde», og hvor godt det er å finne støtte hos hverandre.
Det har vært mange nedturer de siste ti årene. Men nå skal det festes sammen med gode venner til morgengryet kommer – og det er tid for morgengave …
Steinar Westrum (50) hadde kjæreste hjemme på Dokka da han kom til Aker Stord som lærling og havnet i samme gjeng som Irene som er født og oppvokst på Stord.
Etter endt læretid reiser Steinar tilbake til Innlandet for å gjennomføre Gjøvik Tekniske fagskole og bli ferdig med militæret.
Men så er det tilbake til den vakre Sunnhordlandsøya, og der treffer han Irene igjen. Nå er de begge ganske så klare for hverandre.
– Vi skjønte raskt at det måtte bli oss.
Irene smiler og kikker på ektemannen gjennom 12 år. Det er ganske lenge siden de var unge og forelskede på Stord.
Nå har de vært bosatt på Gjøvik i over 20 år. Steinar driver eget firma sammen med en kamerat, og Irene er butikksjef hos Høyer.
Les også: Karoline og Fredrik gledet seg til å få barn, men det ble ikke så enkelt
Ønske om barn
Begge har lyst på barn. Aller helst to. Først jente og så … Nei, egentlig er det ikke så nøye hva det blir.
Men barn vil de ha, og da de begge er 28, begynner de å prøve for alvor.
Legesjekk har vist at det ikke er noe «galt» med noen av dem. Eggkvaliteten er bra, og det er nok av dem.
To ganger blir Irene gravid. Begge gangene mister hun før uke 12.
– Da jeg var 30, begynte jeg på hormoner uten at det hjalp. Så ble vi henvist til Trondheim for prøverørsforsøk, forteller Irene.
Fem egg ble «høstet» i Trondheim. Tre prøverørsforsøk ble gjennomført uten resultat. Vil de forsøke igjen må de til privatklinikk og betale selv.
Valget er ikke så vanskelig. De ønsker veldig å fylle det idylliske huset i Trondhjemsvegen med barnelatter.
De lengter etter nattevåk og å snuble i gjenglemte duploklosser. Men det går ikke etter parets ønsker.
Tre forsøk på klinikk Hausken i Haugesund ender også uten resultat.
Akupunktur og homeopati
– Livet ble levd etter skjema. Ikke så veldig romantisk. Hvis vi skulle ut på by’n eller på fest, så var det å teste seg. Dersom jeg var gravid, ville jeg ikke risikere å ødelegge noe for et glass vin eller to.
Etter prøverørsforsøkene prøver Irene både akupunktur og homeopati i håp om å bli gravid. To ganger tester hun positivt, men spontanaborterer tidlig i svangerskapene.
Homeopati er en alternativ behandlingsform i Norge. Homeopatisk medisin er klassifisert som legemiddel. Homeopati er en behandlingsform som ikke samsvarer med skolemedisin. Det er ikke dokumentert at homeopatiske midler har effekt.
Akupunktur er en alternativ behandlingsform der tynne nåler stikkes i spesifikke punkter i hud og underliggende vev, i forebyggende og terapeutisk hensikt.
Kilde: Vitusapotek og SML
– Vi mistet motet. Hver eneste måned ble vi like skuffet. Det var en sorg for oss begge, sier Irene stille.
Drømmen om barn blir ikke borte. De begynner å undersøke mulighetene for å adoptere. For å adoptere må man være gift.
Fire tester
– Vi var veldig klare for å gifte oss. Vi var glade i hverandre og visste at det skulle være oss to for resten av livet. Vi hadde tenkt oss noe «raskt og enkelt» på rådhuset, men venninnene mine ville det annerledes, ler Irene.
Bryllupsfesten blir strålende. I tretiden på natta vandrer de den korte veien tilbake til hotellet der de har et lite nachspiel med forloverne sine før de har det som må være bortimot en rekordkort bryllupsnatt.
Noen uker senere skal Irene på fest med jobben. Det er ingenting som tyder på at hun er gravid, men hun tar for sikkerhets skyld en graviditetstest. Den slår ut. Tydelig strek. Irene blir fullstendig satt ut.
Etter alle skuffelsene tror hun ikke det kan være sant. Ny test. Samme resultat. Enda en. Nok en gang positiv. Men selv ikke tre positive tester klarer å overbevise Irene. Hun tar én til. Så ringer hun Steinar.
Les også (+): Da vi ble skilt, tok jeg et valg som nesten ingen forsto
Morgengaven
– Det var helt fantastisk! Likevel klarte jeg ikke å slippe gleden helt løs. Det tok imidlertid ikke lang tid før lykkefølelsen kom, sier Steinar.
Han står ved kjøkkenøya og lager sen søndagsfrokost til de to jentene sine.
For den gangen gikk det bra. Den lille i magen vokste som hun skulle. Den lille «morgengaven» som var blitt til i grytidlige morgentimer på bryllupsnatta til mamma og pappa.
– Jeg visste det før ultralyden at det var en jente. Jeg bare følte det så sterkt – at dette var Isabelle, sier Irene og fortsetter: Så du kan trygt si at 2013 begynte veldig bra for oss. Jeg følte på meg at dette kom til å gå bra. Det var en helt annen følelse enn tidligere. Jeg var mye roligere.
Pepperkake-nekt
Forhistorien tatt i betraktning ble Irene sykemeldt med en gang hun ble gravid. Hun går turer fire ganger om dagen og ligger på sofaen og spiser pepperkaker
– Jeg har ikke spist pepperkaker siden, ler Irene.
Helt uproblematisk er svangerskapet likevel ikke. Den lille i magen «nekter» å snu seg. Rumpa forblir nede, og keisersnitt blir bestemt.
En drøy måned før termin blir Irene innlagt med veer, og legene konstaterer at det er lite fostervann.
Etter en uke på sykehuset – 8. juli 2013 kl. 11.00 – kommer lille Isabelle til verden, en halvmeter lang og 2750 gram lett.
Pappa får klippe navlestrengen, og livet blir aldri det samme for ekteparet Westrum.
– Nei, livet ble aldri det samme. Det ble så mye bedre! Jeg tror det er vanskelig for dem som får barn «på bestilling» å kunne forestille seg smerten og sorgen ved å ikke få det til.
Isabelle – mirakelet fra bryllupsnatten – er blitt 11 år og har sittet stille og lyttet til foreldrenes historie.
Hun synes selv at hun er bortskjemt, men det blir kontant avvist fra mamma.
– Som førstegangsforeldre flest var vi veldig redde for å gjøre noe feil. Da vi kom hjem fra sykehuset måtte vi stadig bort og sjekke at hun pustet. At alt var bra. Siden hun var såpass liten, måtte vi mate hver tredje time, natt som dag. Jeg følte aldri at jeg sov, sier mamma.
Savner ikke søsken
På spørsmål om hun savner søsken, svarer Isabelle:
– Før ønsket jeg at jeg hadde en søster, men ikke nå lenger. Jeg har mange venninner, og de kan overnatte her når de vil. Det er ganske fint å ha foreldrene sine for seg selv, sier enebarnet, som har både mamma-kvelder og pappa-kvelder.
– Med pappa blir det taco og tegnefilmer. Men mamma blir det spa, sushi og romantiske filmer, smiler 11-åringen og legger til: Pappa og jeg gjør masse ute-ting; ski, skøyter og aking og sånt. Og så er han trener for håndballaget vårt.
– Isabelle er ikke så lett å skjemme bort. Hun er et snilt og fornuftig barn, men det er klart at når vi bare har henne så får hun mer oppmerksomhet fra oss begge enn hun ville fått dersom hun hadde hatt søsken, skryter mamma.
– Dere sier neste aldri nei, røper Isabelle.
Søndagsformiddagen er gått over i dag. Snart vil skumringen legge seg over huset med de tre som føler seg uendelig heldige som har hverandre.
En fullkommen liten familie – mamma, pappa og bryllupsnatt-mirakelet.
