marie lunde
Hemmelighetene ble vårt språk: – Broren min og jeg kalte henne bare for «Ugla»
Hun var et forbløffende syn, som en figur fra en av bøkene til Roald Dahl. Hva hun het, vet jeg ikke, men broren min og jeg kalte henne bare for «Ugla».
Hun var et forbløffende syn, som en figur fra en av bøkene til Roald Dahl. Hva hun het, vet jeg ikke, men broren min og jeg kalte henne bare for «Ugla».
For hun lignet på en ugle.
Øyeeplene var så digre at to sprengte øyelokk bare så vidt klarte å hindre dem fra å falle ut. Dermed var det også en enorm anstrengelse for dem å blunke, noe som resulterte i at blunkene ble langsomme og dovne.
Øynene hennes var innrammet av to mørke sirkler som egentlig bare var skygger forårsaket av slapp og rynkete hud. På toppen av sirklene tronet kraftige gråstenkte øyebryn som bredte seg ut i alle retninger som en vifte.
Nesen var smal og buet med en spiss ytterst på tuppen som nesten kolliderte med en smal overleppe.
Det var vanskelig å se hvor haken sluttet og den fyldige halsen begynte, som om hun gikk rundt med en balaklava av hud.
Les også: Jeg har uhelbredelig kreft. I en periode var det vanskelig å være den mammaen jeg ønsker å være
Håret var en stiv manke i sølv som var dynket i hårlakk og kjemmet stramt bakover så det lå som et tett ullteppe langs hodebunnen hennes.
Når hun beveget hodet, dreide hun det bare nitti grader til høyre eller til venstre uten at resten av kroppen beveget seg en millimeter.
Ugla var en bekjent av mine besteforeldre, og mine besteforeldre var svært ofte barnevakt for min bror og meg da vi var små.
Både mormor og morfar var veldig kristne og tilbrakte mye av sin tid med å synge og snakke om Jesus i sjømannskirken.
Nå er det kanskje enkelte som vil tenke at jeg hadde en fryktelig kjedelig barndom, men langt derifra. I sjømannskirka var det tombola, loppemarked og nybakt hvetekringle. Der var det fine skjell, sankthansbål og bading om sommeren. Og siden vi stort sett var de eneste barna som reket rundt i guds naust, var det alltid duket for mye oppmerksomhet og søtsaker.
Og ikke minst var det folk som ugla som gjorde at dagen ble langt festligere. For et fabelaktig syn det var å observere denne hybriden av fugl og menneske sitte og dytte sirupssnipper inn i nebbet sitt i rasende fart mens hodet dreide fra side til side som en Caprino-dukke.
Les også (+): Uken har bare 158 timer, og kan noen vennligst gi oss foreldre et par timer til? spør småbarnsmor Marie Lunde
«Tror du Ugla kommer i dag?» spurte jeg.
«Håper det», svarte broren min.
«Tror du at de voksne ser at hun ligner på en ugle?»
«Nei, da hadde de vel sagt noe om det. I hvert fall mormor og morfar».
Som hos barn flest, var det en del ting vi enda ikke hadde lært i livet. For eksempel empati. Vi var derimot høflige barn og kalte henne selvsagt aldri Ugla eller lo så hun hørte det. Men så snart hun snudde ryggen til, så vi på hverandre og knegget så smultringene sprutet.
Ugla ble vår hemmelige greie, noe som bare broren min og jeg skjønte og som de voksne åpenbart ikke kunne se eller forstå.
At hun kanskje ikke ville satt pris på å bli kalt Ugla bak sin rygg, streifet oss ikke. For den gamle damen var snill og raus, og dermed var Ugla heller ikke et skjellsnavn i våre øyne.
Broren min og jeg hadde tusenvis av hemmeligheter som den med ugla, små ting som bare han og jeg skjønte og moret oss over. Det kunne være situasjoner, leker, uttrykk, fakter, lyder, vitser eller bevegelser.
Les også: Marie Lunde om familielivet under samme tak
Hemmelighetene ble vårt språk, vår måte å kommunisere og komme nær hverandre. Vår lille søskenklubb.
Klubben lever i beste velgående i dag, men fokuset er endret. Det er ikke rare fakter og ugle-fjes som får oss til å sprute smultringer. (Synes for øvrig jeg selv også begynner å bli mer nebbete i trekkene for hver dag som går) Men internhumoren er der, vår felles måten å se verden og dele den med hverandre.
Og denne følelsen av tilhørighet, gjør det langt lettere å møte alt som livet byr på.
