Fosterhjem
Ina og Kim har hatt ni barn boende hos seg siden 2017
Ina (55) og Kim (62) bruker all sin tid på å gi utsatte barn kjærlighet og trygghet. Som fosterforeldre har de aldri fri.
I enden av en lang grusvei utenfor Kolding i Danmark ligger et gammelt gods. Det er trampoline, svømmebasseng, klatrestativ i hagen og masse plass. Men det bor også mange mennesker i det hvite huset.
På postkassen står det seks navn, men utover Ina og Kim Tech Christensen og Inas 18 år gamle sønn, Oliver, deler ingen av de andre barna etternavn. De har nemlig blitt plassert her av kommunen fordi foreldrene deres ikke kunne ta seg av dem.
Akkurat nå har Ina og Kim tre fosterbarn på ni, 12 og 16 år, og det er ikke lenge siden den eldste fostersønnen på 19 år flyttet sammen med kjæresten sin etter fire år hos familien.
– Jeg savner ham like mye som da min eldste sønn flyttet hjemmefra, for det er umulig ikke å få barna inn under huden, forteller Ina.
Paret møttes i 2010. Ina har to voksne barn, Kim har tre. Siden 2017 har paret hatt ni fosterbarn i korte eller lengre perioder.
Noen har vært akuttplassert og fått et permanent sted etter noen uker, mens andre, som parets 12-årige fosterdatter, har bodd her i tre år.
Ina og Kim omtaler henne ofte som «datteren vår», og hun har heller ingen andre foreldre i livet sitt.
Lønn for å være foreldre
– Barn har krav på kjærlighet, og selv om vi får lønn for å være foreldre, får vi følelser for fosterbarna. Vi er jo sammen med dem hele tiden, sier Kim.
– De kaller oss mamma og pappa bare om de selv føler for det, av respekt for de biologiske foreldrene, som sjelden er glad for denne løsningen. Heller ikke alle barna er glade for løsningen, og det kan ta tid å vinne deres fortrolighet, legger han til.
I begynnelsen blir Ina og Kim ofte møtt med armene i kors, men etter en stund med tilvenning blir det ofte totalt motsatt.
– Da klamrer de seg til meg når vi er ute å handle, sier Ina.
– Men den dagen de slipper hånden min, vet jeg at vi har lyktes med jobben. Da har barna fått en begynnende tro på at verden ikke er så grusom, og de har fått mot til å utforske den, forklarer hun.
Les også: – Foreldre må ta mer ansvar for barnet sitt i butikken
Mange utfordringer
På kjøkkenet står et langt spisebord, men det er ikke felles middag hver kveld. Det fungerer nemlig best at barna får spise der de selv vil.
– Barna kommer ned og henter mat. Å sitte rundt et bord gir for mye uro hvis et av barna har hatt en dårlig dag, forteller Ina.
– Det gir dem ro i nervesystemet når de selv får velge hvor de vil spise.
Eksempelet viser at Kim og Ina kan støte på mange utfordringer, og paret er da også godkjent for å ta seg av de mest utsatte barna.
– Alt du kan forestille deg at barna har vært utsatt for i løpet av livet, har vi sett opp igjennom årene, forteller Kim.
Derfor sier paret heller ikke ja til alle barna kommunen gjerne vil plassere hos dem.
– Barna skal passe sammen med de barna vi har her fra før, ellers fungerer det ikke, forklarer Ina.
Alenetid med sønnen
Paret har også opplevd å måtte ta farvel med et barn etter kort tid fordi han eller hun ikke fungerte i gruppen.
– Det er forferdelig når vi må si ha det til et barn, for de har jo allerede opplevd å bli sviktet. Men vi er nødt til å tenke på de barna vi har fra før, fortsetter Ina.
Hun har også sin yngste sønn å ta hensyn til. Det kan gå en kule varmt, og Oliver synes det er vanskelig å akseptere når fosterbarna snakker stygt til moren hans.
– Jeg tåler det, men det er vanskelig for ham å forstå at det er min jobbfunksjon de reagerer på, og ikke min person, sier hun.
– Det er hardt for ens egne barn å dele foreldrene og ikke få like mye oppmerksomhet. Vi har valgt denne jobben, men det har ikke de, og derfor er jeg også opptatt av å få alenetid med sønnen min.
Les også (+): «Jeg skammer meg. Skal barnet se mammaen sin så svak? Mammaer skal jo ikke være sånn?»
Lite kjærestetid
Kim og Ina begynte litt tilfeldig som fosterforeldre i 2017, da Kim var i politiet og mentor for en gutt.
– Han besøkte oss en gang iblant, men det endte med at han bodde hos oss i nesten to år, forteller Kim.
I starten var det kun Ina som var fostermor, men nå har Kim forlatt jobben i politiet og begge er fosterforeldre på fulltid. Og fulltid betyr alle dager og timer, inkludert julaften, ferier og bursdager.
– Det er mange skilsmisser mellom fosterforeldre, for kjærestetid er noe du må se langt etter, slår Kim fast.
– Ja, og når vi en sjelden gang har tid sammen, ender vi opp med å snakke om barna, for de fyller jo hele livet vårt, sier Ina og smiler.
I starten hadde noen problemer med å forstå at de tok med seg «jobben» på bursdager og familiearrangementer, men barna er jo en del av deres familie på lik linje med de biologiske barna, forteller Kim.
– De store barna våre har måttet akseptere at deres plass i hjemmet ble overtatt av fremmede barn som er her når de kommer på besøk med barnebarna våre. Men generelt sett har de forstått at vi prøver å gjøre noe bra for barn som har det vanskelig, sier Kim.
Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på barn som ikke kan bo hos foreldrene sine. Noen fosterhjem tar imot barn på kort varsel, og noen er for barn med særlige behov.
Fosterforeldre har det daglige omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten, eller foreldrene hvis det er iverksatt som et frivillig tiltak. For dette får du en godtgjøring.
Ulike typer fosterhjem
- De fleste fosterhjem er ordinære, kommunale fosterhjem. Man kan også være fosterhjem for et barn man kjenner.
- Noen ganger må et barn flytte ut av hjemmet sitt på kort varsel. Da blir det tatt imot av et fosterhjem som kalles beredskapshjem.
- I noen tilfeller trenger barn og unge som ikke kan bo hjemme, mer oppfølging enn det ordinære fosterhjem kan gi. Da kan spesialisert fosterhjem være et alternativ.
- Hvis det å være fosterhjem ikke er noe for deg, kan kanskje besøkshjem være et alternativ. Dette er et hjelpetiltak for familier med lite nettverk, dårlig økonomi, eller der barna trenger flere opplevelser og andre rollemodeller. I noen kommuner kalles det avlastningshjem.
Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er det i dag rundt 14 000 barn og unge i Norge som bor i fosterhjem eller institusjon. 40 prosent av disse er frivillige plasseringer.
Kilde: bufdir.no
Tålmodighet og toleranse
At fosterbarna skal føle seg som en del av familien, er essensen i parets arbeid.
– Vi prøver ikke å være annerledes foreldre enn det vi er til våre egne barn, og jeg stiller samme krav som jeg har stilt til dem, forteller Kim.
– Som andre foreldre kan vi godt være uenige om oppdragelse eller hvordan barna skal takles i en bestemt situasjon. Tålmodighet og toleransen blir også satt på prøve, men siden vi er to, kan den ene gå ut og få luft, mens den andre tar over, sier Kim.
Uansett har ekteparet på det gamle godset ikke angret på at de har åpnet sitt hjem og sine hjerter for fremmede barn.
– Vi har valgt denne jobben fordi det er stor glede å se hvordan vårt arbeid får barna til å trives, forklarer Ina og legger til:
– Når skolen forteller at barna klarer seg bedre fordi vi har gitt dem overskudd, eller når datteren vår sier at hun ikke forstår hvordan hun kan bli sur på oss fordi vi er så bra for henne, da har vi nådd langt.
Denne saken ble første gang publisert 16/02 2024.
