barn og Løgner

Slik utvikler barnas løgner seg fra 4 til 12 år: – To ting foreldre gjør, kan føre til at barna lyver enda mer

Dette bør du gjøre dersom barnet ditt lyver.

BARN SOM LYVER: 4-6-åringer lyver gjerne med glimt i øyet. Fra barna er 12 år er de like gode til å lyve som voksne, og kan også avsløre dine hvite løgner. .
BARN SOM LYVER: 4-6-åringer lyver gjerne med glimt i øyet. Fra barna er 12 år er de like gode til å lyve som voksne, og kan også avsløre dine hvite løgner. . Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Pappa: Har du gjort leksene dine?
– Ja, da, jeg er ferdig. (Gunnar, 8)

Mamma: Spurte du Ingrid også om hun ville være med deg og Guri til byen?

– Ja, hun sa hun ikke ville. (Lise, 10)

Alle barn lyver – voksne også

På et tidspunkt vil de fleste foreldre oppleve at barnet sitt bevisst lyver til dem.

Barnet begynner gjerne å eksperimentere med å si ulike versjoner av virkeligheten til forelderen i 4–5-årsalderen.

Det er i denne alderen barnets evne til å tenke abstrakt utvikler seg, samtidig som barnet nå forstår at din virkelighet er ulik fra dets virkelighet.

<b>HEINE VESTVIK:</b> Familieveileder og tilknytningsterapeut ved Crux Solstrand Barnevernsenter.
HEINE VESTVIK: Familieveileder og tilknytningsterapeut ved Crux Solstrand Barnevernsenter. Foto: Privat

Så da ligger alt til rette, både nevrobiologisk og psykologisk, for å dikte opp egne sannheter framfor å si det som er sant, altså det vi kaller for å «lyve».

I 4–6-årsalderen vil lyving ofte utprøves med et lite glimt i øyet. Barnet vet at det lyver, og det vet at du forstår dette. Det kan framstå som en liten lek, der barnet sier noe usant, smiler og ser avventende på deg for å se om du avslører bløffen.

Men når barnet kommer i 6-8-årsalderen vil de ha forbedret lyveevnen sin betraktelig, og det bli nå mye vanskeligere for deg som forelder instinktivt å skjønne at du er blitt servert en løgn.

Nå må du kanskje spørre en gang til og dobbeltsjekke med andre hva som har skjedd, eller selv sjekke opplysninger fra barnet. («Nei, det stemmer ikke, tannbørsten din et tørr, den!»)

I 9–12-årsalderen har barnet ofte perfeksjonert lyveevnen, og det kan nå bli relativt håpløst for deg å forstå du blir løyet til.

Fra 12-årsalderen er barnet gjerne like flink som oss voksne til å lyve, og ikke bare det, det forstå også ganske godt om du selv lyver. Og det må vi innrømme, vi lyver alle til en viss grad til hverandre, enten det bare er en «hvit løgn» eller mer alvorlige tilsløringer av fakta.

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...
Pluss ikon
Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie begynte å google, forsto hun det umiddelbart

Lyving får det sosiale samspillet til å gå rundt i utfordrende settinger og er en nødløsning vi alle trenger av og til, for å holde vårt «ytre jeg» fraskilt fra vårt «indre jeg».

Les også: Ekspert avfeier løgn-myte

Tilliten får seg en knekk

Du skal derfor ikke bli så bestyrtet når du først oppdager at barnet ditt lyver til deg. På en måte er barnet i gang med å forberede seg på å mestre et komplisert sosialt samspill, der evnen til å vri på sannheten vil være en ferdighet det vil trenge.

Samtidig blir vi ofte veldig bekymret av at barnet vårt lyver, og kan reagere med sinne mot barnet. Hvordan skal det nå gå med barnet? Hvordan kan jeg stole på det igjen? Kanskje det verste for oss er at tilliten til barnet får seg en knekk.

Å oppdage en grov løgn er for de fleste en stor skuffelse, fordi en kanskje fram til nå har tenkt at en har et veldig sterkt og godt forhold til barnet, og tolker lyvingen som et tegn på at forholdet ikke er så godt som en trodde.

Kanskje vi da føler oss avvist eller mislykket som forelder, hva er det jeg gjør feil? I tillegg får vi merarbeid, nå må vi dobbeltsjekke at leksene faktisk er gjort, at tennene er pusset, at Ingrid faktisk ble spurt om hun ville være med Lisa til byen.

Dette tar tid, det kan være flaut overfor andre, og vi irriterer oss mens vi gjør det.

Men – det er ikke sikkert du gjør noe feil. Det kan faktisk være du gjør en ganske god jobb som forelder.

Faktisk kan lyvingen til barnet være beviset på dette: Selv om barnet ofte lyver ut ifra selvinteresse, ønsker barnet likevel at du skal like det, selv om det ikke har handlet slik det vet du ville.

Hvis det ikke brydde seg om hva du syntes om det, ville det bare ha fortalt (den brutale) sannheten isteden.

ALLE LYVER: Noen løgner i familien er ikke til å unngå, men det er viktig å være bevisst på at kritikk og høye krav fra foreldrene kan føre til at barna lyver mer.
ALLE LYVER: Noen løgner i familien er ikke til å unngå, men det er viktig å være bevisst på at kritikk og høye krav fra foreldrene kan føre til at barna lyver mer. Foto: Getty Images

Lyving betyr egentlig at du er viktig for barnet, og at det er glad i deg.

Les også (+): 3-åringen min sliter meg fullstendig ut. Vær så snill å si at dette går over?

Visste du at …

… vi lyver i gjennomsnitt 1–2 ganger eller mer i samtaler som varer minst 4–5 minutter? Med andre ord lyver vi hver dag.

Noe forskning tyder på at barnet lyver mest til mamma. Kan det skyldes at det er mist risiko for barnet å lyve til mamma? Eller at kvinnen har (generelt) mer tillit til sitt avkom enn hva mannen har …?

Kritikk og høye krav = lyving

Det er to ting vi foreldre ofte gjør som øker frekvensen på lyvingen til barnet.

Det første er å kjefte på barnet, eller på andre måter møte det med kritikk dersom det har gjort noe galt eller vært uheldig med sine handlinger.

Disse ubehagelige situasjonene, der barnet kanskje føler seg både mislykket og dum, vil naturligvis barnet prøve å unngå i fortsettelsen.

Løsningen blir da enkel. Lyv og kryss fingrene for at foreldrene ikke oppdager det, men heller fortsetter å tro godt om den unge lovende.

Det andre vi gjerne gjør, er å legge listen litt høyt for barnet i mange situasjoner. Hvis vi for eksempel spør om det har gjort en oppgave når det er slitent, sultent eller trøtt, vil det være høy sjanse for at det bare sier «ja, da», slik som Gunnar gjør i eksempelet.

Pappa har behov for å krysse av «ferdig med lekser» i sitt hode, mens Gunnar er for trøtt til å ha krefter til lekser. Slik presser egentlig pappa Gunnar inn i situasjoner der lyving blir letteste utvei, det menneskelige valget egentlig.

Lise, i eksempelet, kan ikke spørre Ingrid om å bli med til byen, fordi da vil ikke Guri være med, og Lise vil ikke skuffe Guri. Lise hadde lovet Guri å gå til byen bare med henne. Samtidig kjenner Lise mamma så godt at hun vet mamma ikke ville akseptere den forklaringen.

Tegn å følge med på

Barn lyver ofte til andre barn ved å si fordelaktige ting om seg selv som ikke stemmer. Gjør barnet dette hyppig, kan være et tegn på at barnet strever sosialt og trenger å snakke om det.

Lise vil heller ikke skuffe mamma. Så derfor lyver Lise til mamma. Hun vet også at relasjonen til mamma er så sterk at den vil overleve selv om hun blir tatt i lyvingen. Det er relasjonen til Guri Lisa bekymrer seg for.

Les også: Kjefter du uten respons? Her er triksene for å få barnet til å høre etter

Se saken fra barnets perspektiv

Det er ofte vår egen mangel på å se situasjonen fra barnets perspektiv som tvinger fram lyvingen i barnet.

Når vi lurer på om barnet lyver, vil det å innlede en samtale med barnet der du på en empatisk måte lytter til barnets versjon, kunne hjelpe barnet med å si sannheten til deg.

Slik kan du heller bli en støttespiller for barnet og samarbeide med barnet om hvordan en skal løse det problemet barnet står overfor (Gunnar må gjøre lekser, Lise og Guri må ikke utestenge Ingrid), istedenfor bare å være «politi» med høye idealer på barnets vegne.

Noen ganger vil du ikke få sannheten selv om du prøver på dette. Da kan du for eksempel si:

«Jeg blir skuffet når du lyver for meg. Jeg har lyst til at du skal snakke med meg når du står i noe vanskelig, så skal jeg prøve så godt jeg kan å forstå deg.

Jeg lover at jeg alltid kommer til å være glad i deg uansett hva det er. Du kan si sannheten når du er klar for det, det er mye lettere for meg å stole på deg når du forteller meg den».