GRENSESETTING
Kjefter du uten respons? Her er triksene for å få barnet til å høre etter
Når barn er i tvil om hva de får lov til, tester de grenser. Men det hjelper ikke det døyt å kommandere og rope. Så hva gjør man?
Kom deg ned fra sofaen og sitt ordentlig!» «Slutt å kaste mat, nå har jeg sagt det tusen ganger!» «Slå av iPad-en, jeg blir gal av alt bråket!»
Det kan være vanskelig å bevare fatningen når kaos hersker, og alt blinker og bråker rundt deg etter en lang dag med møter, mailer og voksenforviklinger.
De strenge kommandoene har det med å fylle vokabularet når vi er slitne, men sinneutbrudd og kjefting får ikke barna dine til å lystre. Tvert imot, forteller familierådgiver og medeier av Blackbird Institute, Fie Hørby.
– Det er vanskelig for barn å samarbeide med noen som snakker hardt til dem, da blir de bare enda mer trassige. Det er ikke fordi de ikke respekterer og elsker oss, men det er en tilbakemelding om at de ikke liker tonen, sier hun.
Det mest effektive våpenet når du vil ha barna dine å lytte, er faktisk å snakke i et rolig og kjærlig toneleie, men være helt tydelig på det du ønsker av dem, mener familiepsykolog Heidi Agerkvist.
Hun er psykolog med barnefamilier og foreldreskap som spesialfelt. Hun har også egen praksis, Heidiagerkvist.dk.
– Du skal faktisk bare si det som det er – i et naturlig stemmeleie: «Jeg vil at du går ned fra sofaen.» Det er alltid bedre å si til barn hva de får lov til å gjøre, i stedet for hva de ikke får lov til. Jo mindre dramatisk du kan meddele det, jo lettere er det for barna å merke at nå er grensen nådd, sier hun.
Flytt fokus over på deg
I all grensesetting er det en god idé å begynne med et «jeg», forklarer begge ekspertene. Det flytter nemlig fokus fra barnet over på deg.
– «Du får ikke lov til å hoppe i sofaen, det vet du godt!» er kjefting, mens «jeg vil at du slutter å hoppe i sofaen» fokuserer på ditt behov, sier Hørby.
– Underteksten i all kjefting er alltid at barnet er dumt og udugelig, og barns selvbilde skapes gjennom de ordene vi foreldre bruker. Blir man skjelt ut titt og ofte, påvirker det barnets selvfølelse negativt. Og du behøver slett ikke å snakke med store bokstaver for å være bestemt, legger hun til.
Derfor er din viktigste oppgave som forelder å gi uttrykk for hvor dine personlige grenser går.
Det gir også barnet en forståelse for at mamma for eksempel har én grense for støy, mens pappa har en annen, og det er lærerikt.
Les også: – Foreldre som aldri sier nei, gjør seg selv en bjørnetjeneste
Vær en tydelig voksen
– Barn trenger faktisk ikke å få satt grenser. Når jeg sier det, blir det ofte ramaskrik, men barn trenger å få lov til å sette sine egne grenser, og det klarer de å finne ut av, sier familiepsykologen og fortsetter:
– De voksne skal bare være tydelige på hvor deres egne grenser går, så barna kan forholde seg til det. En tydelig voksen er en voksen som barnet vet hvor det har, og som gir uttrykk for hva hun liker og ikke liker. Det gir trygghet.
Når barn har svevende og usikre foreldre – som ikke er tydelige rundt sine egne grenser – kan resultatet være at de blir ekstremt kontaktsøkende.
– I det tilfellet vil de hele tiden utfordre vårt «nei», være plagsomme, krevende, klengete og pysete. Men det er faktisk fordi de er litt utenfor seg selv. Fordi det ikke er en voksen som viser veien, forteller Hørby.
Tålmodighet på prøve
Egentlig er det ikke forskjell på hvordan du setter grenser for en treåring og en syvåring, men det er forskjell på hva vi voksne kan forvente av dem.
En syvåring tåler å vente på sine behov, mens en treåring krever litt mer tålmodighet fra oss.
– Jo yngre barna er, jo flere gjentagelser må til. Det handler ikke om at de ikke har forstått beskjeden, eller at de er uoppdragne, men om at barnet har et stykke igjen til å forstå og raskt reagere adekvat – når man er tre år. Frontallappene i hjernen er rett og slett ikke helt utviklet ennå, og det er der fornuften sitter, sier Hørby.
Men grensesøkende adferd handler også om informasjonssøking.
Barn tester ut grenser når de er i tvil. Man kan oppfatte dem som små detektiver som er i gang med å finne ut hvordan verden henger sammen.
– Hvis barnet spør om en is fem ganger, og mamma sier ja sjette gang, så spør han selvfølgelig om det samme seks ganger i morgen. Når barnet ditt fortsetter å spørre om det samme igjen og igjen kan du spørre deg selv om du har gitt barnet den informasjonen det leter etter, råder Agerkvist.
Les også: Dårlig samvittighet er en så vanlig foreldrefølelse. Men er det egentlig nødvendig?
Trenger veiledning
En treåring som fortsetter å hoppe i sofaen, selv om du gjentatte ganger har bedt henne om å stoppe, trenger litt mer veiledning. Simpelthen fordi hun fortsatt er veldig styrt av lystsenteret sitt, forklarer Hørby.
– I den situasjonen skal ikke barn få kjeft, men hjelp. Ta tak i barnet – kjærlig, men bestemt – og si «jeg vil ikke at du hopper i sofaen» mens du løfter barnet ned. Det er klart og tydelig lederskap, som samtidig får barnet til å føle seg trygg.
Men hva så når krapylene nekter å følge beskjedene til mamma og pappa? Skal du fortsatt møte barnet kjærlig og forståelsesfullt?
– En syvåring vet godt at hun ikke får lov til å hoppe i sofaen. Hører hun likevel ikke etter, handler det ofte om at barnet har vært på skolen hele dagen, og det har vært mange voksne som har kjeftet og vært sure.
– Så kommer hun hjem til mamma og pappa, og der blir hun også møtt med strenge øyne og reprimander. Til slutt vil hun ikke høre etter lenger, men gjør ting på egne premisser. Det handler faktisk om at barnet hungrer etter varm kontakt – å bli holdt rundt og snakket koselig til, forteller familierådgiveren.
1. Når barnet ikke vil spise middag: Med barn er det slik at press avler motpress, så når vi presser dem, protesterer de. I stedet for å presse på, interesser deg for hvorfor datteren din ikke vil spise.
Tenk gjennom hele måltidet: Trives barnet med å sitte sammen med dere? Hvis man blir presset til å spise opp, hele tiden rettet på, eller mor og far sitter med nesen i mobilen, er det ikke rart at spisegleden forsvinner.
2. Når barnet ikke vil legge seg: Her kan flere ting spille inn. Kanskje er barna dine ikke mette på kontakt når de skal sove – de har antagelig vært uten dere hele dagen. Kanskje er du stresset, det merker barnet. Og kanskje gir leggeritualet inntrykk av at det er noe som helst bare skal gjøres unna i en fei.
Snakk om hvordan dere kan gjøre leggingen hyggeligere og koseligere, for i seng skal de, selvfølgelig.
3. Når barnet bråker mye: Vi voksne kan lett finne på å overskride våre egne grenser for å opprettholde den gode stemningen, og det er en dårlig idé, for det eksploderer til slutt fullstendig for oss.
Be barna om å leke inne på rommene sine hvis de skal drive med støyende aktiviteter, eller at de leker med én bråkete ting om gangen. Husk å starte setningen med «Jeg ...».
Den knappe familietiden
I løpet av de siste 50 årene har barnesynet endret seg markant.
Der det en gang var alminnelig å gi ørefiker, verbale overhalinger og straffe etter tøffe regler, er det helt andre og mer kjærlige metoder vi tar i bruk i dag.
– Tidligere trodde man at barn var et stykke rå natur som skulle siviliseres. Derfor skulle det være strikse regler for hva de fikk lov til og ikke. Mye av det vi har trodd var god og nødvendig oppdragelse, er direkte skadelig for barns selvfølelse.
– I dag vet vi at barnet er kompetent, og det skal behandles og snakkes til likeverdig. Dette skal ikke forveksles med at vi er likestilte, for mor og far har makten og lederskapet. Men vi snakker til barn som vi snakker til voksne mennesker, understreker Hørby.
Les også (+): Mange mener at foreldre alltid må være konsekvente. Men stemmer det?
Utrygt uten grenser
Den autoritære barneoppdragelsen ble avløst av en mer «la det gå som det vil»-mentalitet da kvinnene kom på arbeidsmarkedet og fikk mindre overskudd og tid til å ta konfliktene med sine barn.
Siden det har vi tilegnet oss en mer demokratisk oppdragelsesform, som i høy grad inkluderer barna mer og fokuserer på likeverd mellom barn og voksne, men ifølge familiepsykolog Agerkvist er vi så smått på vei tilbake til den mer «la det gå som det vil»-metoden.
Ganske enkelt fordi vi gjerne vil bevare den gode stemningen i den knappe tiden vi har sammen som familie.
– På sikt blir det utrygt for barna. Når barn blir utagerende, er det deres måte å vekke de voksne og si: «Hei, det er et ansvar her som dere ikke har tatt. Hjelp meg å forstå verden.» Mange foreldre vil gjerne være snille og hyggelige å snakke med, og det er langt på vei også bra. Men vi må ikke bli for utydelige.
– De voksne skal fortsatt ha på seg voksenskoene og ta ansvar for at det blir satt grenser. Selvfølgelig skal barn holdes i hånden over veien, og selvfølgelig skal de pusse tennene. For foreldrene vet bedre. De har større og mer velutviklede hjerner og vet hva som er bra for barna i det lange løp, avslutter Agerkvist.
