DE BLÅ SIDENE

Jeg er en helt vanlig mamma, men jeg måtte gi opp kampen mot sønnen min

Det kos­ter meg lite å si at jeg har vært dum, og like lite å til­gi and­re for ting de har gjort feil. For­di jeg har det slik, fø­les det rart og sårt å ha en så sint og opprørsk sønn.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN Foto: Getty Images
Først publisert

Å til­gi var noe jeg lær­te hjem­me, og jeg har frem­de­les lett for å tilgi andre.

Blir noen men­nes­ker født med en ufor­son­lig per­son­lig­het? Kan det hen­de at en­kel­te får et slags «strids­gen» i fød­sels­gave? Det er nes­ten så jeg lu­rer på det, for den rei­sen jeg har fore­tatt som mor, har mil­dest talt vært vel­dig van­ske­lig.

Jeg har to barn, og de er vidt for­skjel­li­ge. Den ene er jen­te og den and­re en gutt. Hun har vært from, snill og plikt­opp­fyl­len­de, og har all­tid gjort det som er blitt for­ven­tet av hen­ne.

Han har der­imot vært en re­bell fra før­s­te dag, en som vil­le gjø­re mot­satt av hva han fikk be­skjed om og som kom i kon­flik­ter med and­re over­alt, hele ti­den.

Alle som er el­ler har vært for­el­der til et barn med his­sig tem­pe­ra­ment som ikke vil ta imot gode råd, vet hvor van­ske­lig det er. Å be­hand­le to barn likt, så for­skjel­li­ge som mine to har vært, har vært helt umu­lig.

Man­ge vil ten­ke at det har vært van­ske­ligst for gut­ten selv, som har måt­tet ta imot alle kor­rek­sjo­ne­ne, men det er ikke den hele og ful­le sann­he­ten. For­di vår Sind­re var som han var, gikk all vår ener­gi til
å opp­dra ham.

Per­nil­le be­høv­de vi ikke å pas­se på, for hun gjor­de sjel­den el­ler ald­ri noe galt. For­di vi fikk bare po­si­ti­ve til­ba­ke­mel­din­ger om hen­ne fra bar­ne­ha­ge, sko­le og fra ven­nin­ne­nes for­eld­re, torde vi slip­pe hen­ne. I dag, et­ter at hun er blitt vok­sen, vet jeg at hun leng­tet et­ter å bli sett og tatt vare på.

Uttrykte hat

Men det er Sind­re den­ne his­to­ri­en skal hand­le om. Han, som ikke slo seg til ro på sko­len og som fant på så mye rart.

Han, som ble ut­re­det for ADHD uten at det re­sul­ter­te i noen dia­gno­se. Han, som be­gyn­te å skulke al­le­re­de på ung­doms­sko­len, og som all­tid føl­te seg urett­fer­dig be­hand­let og be­stan­dig så alle and­res feil, men ald­ri sine egne. Han var en hel­dags­jobb til ti­der.

Vi vil­le bare én ting: å få ham på rett spor. Det var bare ett mo­tiv som drev oss inn
i alt som skjed­de, og det var vår om­sorg og kjær­lig­het til ham. Li­ke­vel ut­tryk­te han hat til oss.

Han snak­ket om den bort­skjem­te, ekle lil­le­søs­te­ren som ald­ri fikk skjenn. Da vi sa at vi ikke kun­ne skjenne bare for at hun skul­le få sin del, uten at det var grun­n til det, slengte han ut at vi var mer glad i hen­ne enn ham.

Jeg er en helt van­lig mor og har hele vei­en vært like glad i beg­ge bar­na mine. Jeg har hatt de sam­me drøm­me­ne for dem og har øns­ket å hjelpe dem frem.

I vårt fa­mi­lie­liv har den ene trengt be­ty­de­lig mer vei­led­ning og for­ma­nin­ger enn den and­re. Fak­tisk har det vært en him­mel­vid kon­trast.

Sind­re gikk på vi­de­re­gå­en­de sko­le, men egent­lig uten å gå der, for han skul­ket og var mer bor­te enn han var til ste­de. Når han var til ste­de i ti­me­ne, satt han og gjor­de helt and­re ting enn å føl­ge med.

Han kun­ne være søt, hyg­ge­lig og høf­lig mot læ­rer­ne, men hvis noen sa ham imot, ble han mutt, sint el­ler sur. Da gikk han. «Den dus­ten or­ker jeg ikke å for­hol­de meg til», sa han til oss da vi kon­fron­ter­te ham.

Min mann og jeg for­søk­te «å ban­ke vett inn i hodet hans» – ikke ved å bru­ke fy­sisk makt, men gjen­nom å iret­te­set­te.

Vi for­klar­te at det var man­ge må­ter å se ting på, og min­net igjen og igjen om at han måt­te for­sø­ke å se seg selv. «Hva om du had­de vært læ­rer og had­de en elev som deg?» spur­te vi. Han gadd ikke å høre på slikt, for­di «vi tok den tei­te læ­re­rens par­ti», og han for­lot rom­met når vi snak­ket til ham. All­tid var han vel­dig for­nær­met.

Ikke alt var ut­ford­ren­de. Når vi åp­net lom­me­bo­ken og ikke ga ham mot­stand, var Sind­re som en kjæ­len katt. Når vi strøk søn­nen vår med hå­re­ne og for­søk­te å hjelpe ham med å finne løs­nin­ger, var han blid og hjelp­som.

Han vil­le jobbe med da­ta­spill, og fikk jobb i en for­ret­ning for­di vi snak­ket godt om ham til in­ne­ha­ve­ren. Raskt fant han ut at job­ben var «dritkje­de­lig» og at sje­fen var håp­løs, og derfor slut­tet han.

«Alle and­re er ikke håp­lø­se. Gå i deg selv», ba vi. Han ble 20 år og 21 år, og bod­de fort­satt hjem­me. Frem­de­les for­søk­te vi å hjelpe ham.

Gjen­nom ven­ner og be­kjen­te fikk han mu­lig­het et­ter mu­lig­het på fle­re ar­beids­plas­ser. Hver gang skjed­de det sam­me: Én el­ler an­nen var ikke mu­lig å sam­ar­bei­de med, og søn­nen vår slut­tet.

Opphøyd selvbilde

Også ka­me­rat­li­vet ble van­ske­lig. De ven­ne­ne han had­de hatt, mis­tet han kon­tak­ten med. Ikke for­di de ikke vil­le være sam­men med ham, men for­di han plut­se­lig fant ut at and­re ikke var lo­ja­le nok el­ler re­spek­ter­te ham nok.

Jeg lå vå­ken om net­te­ne og re­son­ner­te rundt ham som men­nes­ke, og det slo meg at han had­de et eks­tremt opp­høyd selv­bil­de. Så opp­høyd at han ikke tak­let å ta imot noen form for kri­tikk.

I mitt liv var det ald­ri noen «kri­ger» da jeg voks­te opp. Mo­ren min inn­po­det oss tid­lig hvor vik­tig det var å leg­ge seg som ven­ner. «In­gen vet hva mor­gen­da­gen brin­ger, kan­skje har vi ikke hver­and­re når vi våk­ner», min­net hun om.

Hun sa også til sta­dig­het at det var alt­for man­ge kri­ger i ver­den til at vi skul­le kri­ge in­ternt i en li­ten fa­mi­lie. Det ga me­ning, og om vi had­de høy­lyt­te dis­ku­sjo­ner, ble vi be­stan­dig ven­ner igjen.

Å til­gi var noe jeg lær­te hjem­me, og jeg har frem­de­les lett for det­te. Det kos­ter meg lite å si at jeg har vært dum, og like lite å til­gi and­re for ting de har gjort feil. For­di jeg har det slik, fø­les det rart og sårt
å ha en så kri­gersk sønn.

Les også (+) Alle andre så at hun var sykelig sjalu. Men jeg trodde jeg kunne forandre henne

Tok ting for gitt

Et­ter hvert ble kon­flik­te­ne hjem­me så vold­som­me at de gikk ut­over re­la­sjo­ne­ne i hjem­met vårt. In­gar og jeg flyt­tet fra hver­and­re. Han or­ket ikke mer le­ven, vil­le kom­me seg bort. Han og jeg var ge­nu­int uenig om vik­ti­ge ting, ikke minst at jeg lot Sind­re få bo hjem­me.

«Sånn som han opp­fø­rer seg, får han flyt­te ut og kla­re seg selv», sa pap­pa­en. I et­ter­tid ser jeg at han had­de rett, men jeg klar­te ikke å være så hard. Midt i de sto­re krang­le­ne syn­tes jeg synd på søn­nen min. Han had­de in­gen ut­dan­nel­se, in­gen jobb og in­gen ven­ner. Han had­de bare meg.

Jeg skul­le ikke ha latt Sind­re få fort­set­te å bo hjem­me, for han ble lat og tok ting for gitt. Jeg føl­te at jeg kom til å bli gal, og maste og maste på ham om alt.

I min des­pe­ra­te kamp for å få li­vet hans på skin­ner, snak­ket jeg også med and­re, for at de skul­le snakke pent med ham, i håp om at han kom til å lyt­te til dem.

«Mam­ma, det­te er sykt. Han må kom­me seg ut i det vir­ke­li­ge li­vet. Har du ald­ri tenkt på at jeg tren­ger deg?» sa dat­te­ren min.

Da søn­nen min var 23 år, inn­så jeg at nok var nok. «Du må flyt­te ut», sa jeg.

Si­den da har jeg ikke snak­ket med min sønn. Det er nå tre år si­den han fikk en lei­lig­het gjen­nom Nav, og jeg vet ikke så mye om hvor­dan det går med ham.

Det sis­te jeg hør­te fra ham, var en tekst­mel­ding der det sto: «Nå er du en­de­lig kvitt meg, og jeg fin­ner meg ald­ri mer i for­skjells­be­hand­lin­gen din.» Rin­ger jeg, tar han ikke te­le­fo­nen, og sen­der jeg en mel­ding, sva­rer han ikke på den.

Skammer meg

Det enes­te fine som har skjedd si­den da, er at In­gar og jeg fant til­ba­ke til hver­and­re. Vi har nå lan­det i en fel­les kon­klu­sjon om at Sind­re må bli vok­sen og se sin egen rol­le i det som har skjedd.

Jeg hå­per in­der­lig at den da­gen kom­mer, for mitt mam­ma­hjer­te er selv­føl­ge­lig like stort og ban­ken­de for ham frem­de­les.

Jeg li­ker ikke at det er krig i vår lil­le kjer­ne­fa­mi­lie, og jeg skam­mer meg over ikke å ha kon­takt med mitt eget barn.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller