DE BLÅ SIDENE
Jeg er en helt vanlig mamma, men jeg måtte gi opp kampen mot sønnen min
Det koster meg lite å si at jeg har vært dum, og like lite å tilgi andre for ting de har gjort feil. Fordi jeg har det slik, føles det rart og sårt å ha en så sint og opprørsk sønn.
Å tilgi var noe jeg lærte hjemme, og jeg har fremdeles lett for å tilgi andre.
Blir noen mennesker født med en uforsonlig personlighet? Kan det hende at enkelte får et slags «stridsgen» i fødselsgave? Det er nesten så jeg lurer på det, for den reisen jeg har foretatt som mor, har mildest talt vært veldig vanskelig.
Jeg har to barn, og de er vidt forskjellige. Den ene er jente og den andre en gutt. Hun har vært from, snill og pliktoppfyllende, og har alltid gjort det som er blitt forventet av henne.
Han har derimot vært en rebell fra første dag, en som ville gjøre motsatt av hva han fikk beskjed om og som kom i konflikter med andre overalt, hele tiden.
Alle som er eller har vært forelder til et barn med hissig temperament som ikke vil ta imot gode råd, vet hvor vanskelig det er. Å behandle to barn likt, så forskjellige som mine to har vært, har vært helt umulig.
Mange vil tenke at det har vært vanskeligst for gutten selv, som har måttet ta imot alle korreksjonene, men det er ikke den hele og fulle sannheten. Fordi vår Sindre var som han var, gikk all vår energi til
å oppdra ham.
Pernille behøvde vi ikke å passe på, for hun gjorde sjelden eller aldri noe galt. Fordi vi fikk bare positive tilbakemeldinger om henne fra barnehage, skole og fra venninnenes foreldre, torde vi slippe henne. I dag, etter at hun er blitt voksen, vet jeg at hun lengtet etter å bli sett og tatt vare på.
Uttrykte hat
Men det er Sindre denne historien skal handle om. Han, som ikke slo seg til ro på skolen og som fant på så mye rart.
Han, som ble utredet for ADHD uten at det resulterte i noen diagnose. Han, som begynte å skulke allerede på ungdomsskolen, og som alltid følte seg urettferdig behandlet og bestandig så alle andres feil, men aldri sine egne. Han var en heldagsjobb til tider.
Vi ville bare én ting: å få ham på rett spor. Det var bare ett motiv som drev oss inn
i alt som skjedde, og det var vår omsorg og kjærlighet til ham. Likevel uttrykte han hat til oss.
Han snakket om den bortskjemte, ekle lillesøsteren som aldri fikk skjenn. Da vi sa at vi ikke kunne skjenne bare for at hun skulle få sin del, uten at det var grunn til det, slengte han ut at vi var mer glad i henne enn ham.
Jeg er en helt vanlig mor og har hele veien vært like glad i begge barna mine. Jeg har hatt de samme drømmene for dem og har ønsket å hjelpe dem frem.
I vårt familieliv har den ene trengt betydelig mer veiledning og formaninger enn den andre. Faktisk har det vært en himmelvid kontrast.
Sindre gikk på videregående skole, men egentlig uten å gå der, for han skulket og var mer borte enn han var til stede. Når han var til stede i timene, satt han og gjorde helt andre ting enn å følge med.
Han kunne være søt, hyggelig og høflig mot lærerne, men hvis noen sa ham imot, ble han mutt, sint eller sur. Da gikk han. «Den dusten orker jeg ikke å forholde meg til», sa han til oss da vi konfronterte ham.
Min mann og jeg forsøkte «å banke vett inn i hodet hans» – ikke ved å bruke fysisk makt, men gjennom å irettesette.
Vi forklarte at det var mange måter å se ting på, og minnet igjen og igjen om at han måtte forsøke å se seg selv. «Hva om du hadde vært lærer og hadde en elev som deg?» spurte vi. Han gadd ikke å høre på slikt, fordi «vi tok den teite lærerens parti», og han forlot rommet når vi snakket til ham. Alltid var han veldig fornærmet.
Ikke alt var utfordrende. Når vi åpnet lommeboken og ikke ga ham motstand, var Sindre som en kjælen katt. Når vi strøk sønnen vår med hårene og forsøkte å hjelpe ham med å finne løsninger, var han blid og hjelpsom.
Han ville jobbe med dataspill, og fikk jobb i en forretning fordi vi snakket godt om ham til innehaveren. Raskt fant han ut at jobben var «dritkjedelig» og at sjefen var håpløs, og derfor sluttet han.
«Alle andre er ikke håpløse. Gå i deg selv», ba vi. Han ble 20 år og 21 år, og bodde fortsatt hjemme. Fremdeles forsøkte vi å hjelpe ham.
Gjennom venner og bekjente fikk han mulighet etter mulighet på flere arbeidsplasser. Hver gang skjedde det samme: Én eller annen var ikke mulig å samarbeide med, og sønnen vår sluttet.
Opphøyd selvbilde
Også kameratlivet ble vanskelig. De vennene han hadde hatt, mistet han kontakten med. Ikke fordi de ikke ville være sammen med ham, men fordi han plutselig fant ut at andre ikke var lojale nok eller respekterte ham nok.
Jeg lå våken om nettene og resonnerte rundt ham som menneske, og det slo meg at han hadde et ekstremt opphøyd selvbilde. Så opphøyd at han ikke taklet å ta imot noen form for kritikk.
I mitt liv var det aldri noen «kriger» da jeg vokste opp. Moren min innpodet oss tidlig hvor viktig det var å legge seg som venner. «Ingen vet hva morgendagen bringer, kanskje har vi ikke hverandre når vi våkner», minnet hun om.
Hun sa også til stadighet at det var altfor mange kriger i verden til at vi skulle krige internt i en liten familie. Det ga mening, og om vi hadde høylytte diskusjoner, ble vi bestandig venner igjen.
Å tilgi var noe jeg lærte hjemme, og jeg har fremdeles lett for dette. Det koster meg lite å si at jeg har vært dum, og like lite å tilgi andre for ting de har gjort feil. Fordi jeg har det slik, føles det rart og sårt
å ha en så krigersk sønn.
Les også (+) Alle andre så at hun var sykelig sjalu. Men jeg trodde jeg kunne forandre henne
Tok ting for gitt
Etter hvert ble konfliktene hjemme så voldsomme at de gikk utover relasjonene i hjemmet vårt. Ingar og jeg flyttet fra hverandre. Han orket ikke mer leven, ville komme seg bort. Han og jeg var genuint uenig om viktige ting, ikke minst at jeg lot Sindre få bo hjemme.
«Sånn som han oppfører seg, får han flytte ut og klare seg selv», sa pappaen. I ettertid ser jeg at han hadde rett, men jeg klarte ikke å være så hard. Midt i de store kranglene syntes jeg synd på sønnen min. Han hadde ingen utdannelse, ingen jobb og ingen venner. Han hadde bare meg.
Jeg skulle ikke ha latt Sindre få fortsette å bo hjemme, for han ble lat og tok ting for gitt. Jeg følte at jeg kom til å bli gal, og maste og maste på ham om alt.
I min desperate kamp for å få livet hans på skinner, snakket jeg også med andre, for at de skulle snakke pent med ham, i håp om at han kom til å lytte til dem.
«Mamma, dette er sykt. Han må komme seg ut i det virkelige livet. Har du aldri tenkt på at jeg trenger deg?» sa datteren min.
Da sønnen min var 23 år, innså jeg at nok var nok. «Du må flytte ut», sa jeg.
Siden da har jeg ikke snakket med min sønn. Det er nå tre år siden han fikk en leilighet gjennom Nav, og jeg vet ikke så mye om hvordan det går med ham.
Det siste jeg hørte fra ham, var en tekstmelding der det sto: «Nå er du endelig kvitt meg, og jeg finner meg aldri mer i forskjellsbehandlingen din.» Ringer jeg, tar han ikke telefonen, og sender jeg en melding, svarer han ikke på den.
Skammer meg
Det eneste fine som har skjedd siden da, er at Ingar og jeg fant tilbake til hverandre. Vi har nå landet i en felles konklusjon om at Sindre må bli voksen og se sin egen rolle i det som har skjedd.
Jeg håper inderlig at den dagen kommer, for mitt mammahjerte er selvfølgelig like stort og bankende for ham fremdeles.
Jeg liker ikke at det er krig i vår lille kjernefamilie, og jeg skammer meg over ikke å ha kontakt med mitt eget barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller