den lange kampen
Karina (38) fikk tilbud om abort etter ultralydundersøkelsen. Men mammahjertet var aldri i tvil
– Jeg satt sammen med faren til Elias da vi fikk vite at barnet i magen hadde 95 prosent sjanse til å overleve. Jeg sa: «Dette skal vi klare».
– Her kommer kapteinen!
Karina Hansen-Jespersens stemme er lystig idet hun hilser sønnen Elias velkommen hjem fra skolen.
Han har hatt svømming, som er et av hans yndlingsfag, og forteller stolt at han har klart seks baner.
En tilsynelatende helt vanlig hverdagsscene med en mor og hennes
12 år gamle sønn, men i dette tilfellet har sønnen gjennomgått tre store
hjerteoperasjoner, og moren hans gikk gjennom både skilsmisse og depresjon i forbindelse med at Elias kom til verden.
– Det ble tatt en ultralyd på sykehuset i uke 20, hvor det ble konstatert at barnet mitt hadde en hjertefeil. Jeg fikk vite at jeg kunne ta abort hvis jeg ikke maktet å fortsette graviditeten.
– Jeg satt sammen med faren til Elias da vi fikk vite at barnet i magen hadde 95 prosent sjanse til å overleve. Jeg sa: «Dette skal vi klare», mens jeg kikket bort på faren og la til: «Ja, om du vil eller ei», forteller 38 år gamle Karina.
En lang kamp
Slik begynte det som skulle bli en lang og seig kamp for både Karina og Elias. På sofabordet ligger det to notatbøker der Karina har skrevet ned tankene sine før og etter sønnens fødsel.
– Jeg skrev for å bearbeide tankene mine, og fordi jeg ikke hadde noen å snakke med, forklarer hun.
Elias hadde sin første operasjon da han var åtte uker gammel, og deretter forsvant faren ut av bildet.
– Han klarte ikke å leve med situasjonen vi hadde kommet opp i, så vi gikk hver til vårt. Jeg kunne heller ikke gi ham nok kjærlighet, fordi jeg bare tenkte på Elias, erkjenner Karina.
Det endte med at de var hundre dager på sykehuset. Det ble hundre tøffe dager, og Elias fikk navnet sitt ved en hastedåp fordi han sto i fare for å miste livet.
– Da vi endelig kom hjem, var jeg mye alene med Elias. Da Elias var ett år, gjennomgikk han operasjon nummer to. I den forbindelse fikk han besøk av faren sin, men faren klarte ikke å være den faren Elias hadde behov for.
Denne perioden beskriver Karina som total kollaps, og det hele endte i en depresjon.
– Det var en veldig tøff tid, erindrer hun.
Ikke plaget av arr
I dagbøkene fra perioden Elias gikk gjennom de tre operasjonene, har Karina limt inn bilder. Det er disse Elias nå sitter og studerer. Og da han får øye på operasjonssåret sitt, drar han opp T-skjorten og sier:
– Når jeg ser på bildene, vet jeg hvorfor jeg har fått disse arrene.
Han virker ikke plaget av arrene. Elias vet at selv om han ikke kan huske sin dramatiske start på livet, så forstår han at det har definert hans verden. Han titter nysgjerrig i boken og spør moren:
– Hvorfor har du skrevet med forskjellige farger?
– Jeg tror det var fordi det var så kjedelig å være på sykehuset, og jeg hadde jo så god tid, sier moren med et smil.
Elias nikker og medgir at det ser finere ut med farger.
Les også: (+) Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok
Nært bånd
Selv om Karina for snart ni år siden møtte en ny mann som hun i dag har tre døtre på syv, seks og fire år med, så er det et spesielt bånd mellom henne og Elias.
– Vi har gått gjennom så mye sammen. Da jeg møtte Mikael, var jeg tydelig på at Elias var min førsteprioritet. Jeg sa til Mikael at han enten måtte godta det, eller gå. Vi trengte en person som kunne gi oss trygghet.
Mikael ble. Han er som en far for Elias.
– Elias kaller ham pappa, smiler hun.
Likevel legger ikke Karina skjul på at det er og har vært noen utfordringer knyttet til det å være alenemor for et hjertesykt barn – samtidig som man skal få et nytt menneske inn i livet sitt. En ny mann, en ny far.
– Mikael var med på Elias sin tredje operasjon, som fant sted da han var fire år gammel. Det var tøft å komme inn i vår verden som besto av operasjoner og slanger. Det er voldsomt. Heldigvis har Mikael gitt Elias og meg rom for oss selv og det vi har sammen, forteller Karina.
Da sønnen var ett år gammel, meldte hun seg inn i Hjerteforeningen, og i dag ser hun på medlemmene som sin egen familie.
– Når vi er sammen med dem, føler vi oss normale. Jeg prioriterer virkelig hvem jeg vil være sammen med og hva vi som familie har overskudd til. Det å få et hjertesykt barn har gitt meg et nytt syn på livet. Det har gjort meg sterk og gitt meg viljestyrke, forteller hun.
Redd for å få flere barn
Mikael kjører lastebil og er borte på hverdagene, så det er Karina som holder i det praktiske med barn, hjem og hund ved siden av jobben. Det første året etter at Elias var født, turte hun ikke tenke tanken på å skulle få et nytt barn.
– Men jeg ville gjerne gi Elias søsken, og så ble det tre jenter.
Karina smiler til Mikael, som smiler tilbake. For Mikael er Elias først og frem en gutt som han ser på som sin egen.
– Jeg tenker ikke på Elias som syk. Han får en pille hver morgen og kveld, og det er det jo mange som gjør, forklarer Mikael.
For Karina har sykdom og sykehusinnleggelser preget livet hennes helt fra den gangen legene fortalte henne at barnet i magen hadde en hjertesykdom.
I dag tør hun slappe mer av, fordi Elias har det bra og fordi kontrollene hvert halvår viser at alt går fint.
Karina legger hånden på dagbøkene og sier:
– En dag skal Elias få bøkene, så han kan lese om hvordan det en gang var. Men inntil da er de mine. Hva fremtiden bringer, kan jeg ikke spå. Men jeg håper på det beste.
